oss 150 kroner!
Under 15 øre koster det å produsere 1 kWh. For produksjonsanleggene er nedbetalt av kommunene. Kommunene har brukt tidligere budsjetter til å bygge opp vår infrastruktur. Vannbassenger, rørgater, ledningsnett og kraftstasjoner er betalt av skattepengene til tidligere generasjoner. Sammen med naturressursen kaller vi dette for vårt arvesølv.
Politikerne kunne ha brukt prisreguleringslov og begrenset salgsprisen. For å hindre at noen tar seg urimelig fortjeneste kunne regjeringa innført prisregulering, prisstopp eller makspris. For loven om pristiltak sier: «Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige».
Dagens pris i kraftmarkedet er urimelig. Selv 100% påslag i avanse hadde gitt en pris på 30 øre kWh. Så kraftpolitikken i dag går ut på å heve kostnadsprisen, om så bare på papiret.
Da kraftverkene var nedbetalt, valgte våre liberale politikere som AP og høyrepartiene å selge ut kraftverkene. De privatiserte de kommunale verkene til aksjeselskap for at markedet skulle styre prisene. Konsekvensene ble at vi eksporterer færre industrivarer. Aksjeselskapene ønsker å eksportere råvaren el-kraft direkte.
Eksportkablene var et grep for å få europeiske priser på strømmen. Men det slo ikke ut likt i hele landet. Prisen gikk først og fremst opp i de regionene som kablene gikk fra. Dessuten er nå protestene mot utenlandskablene blitt så store at regjeringa våger ikke å bygge flere.
Så da ble det viktig å elektrifisere oljeindustrien slik som Melkøya. Nå får en ikke eksportert strømmen, men en får eksportert mer olje og gass. Slik oppnår en indirekte å eksportere strøm uten å skape arbeidsplasser her i landet. Denne økte strømforbruket skaper etterspørsel som gjør at prisene går opp.
Vindturbiner både på land og særlig på sjøen vil også kreve økte priser. Vindkraft kan ikke konkurrere med vannkraft, men kan være med på å øke produksjonskostnadene når en slår dem sammen. Produksjonsprisen blir da satt ut fra kostnadene for vindkraft. Det tjener avkastninga på vannkraft.
Det er politiske grunner til at myndighetene ønsker vindkraft her i landet der vi har nok vannkraft til både industri og husholdningene. EU ser til Norge som har vannkraft. Den kan brukes til ballansekraft. Vannmagasinene fungerer som «batteri». Å lagre strøm er komplisert med batteri, men her kan vannet lagres før den produserer strøm.
For å få vindkraft bygd her i landet, må grunnprisen på krafta opp. Strategien for det har vært å øke etterspørselen av energi. Så har myndighetene gitt store subsidier til fiaskoprosjekt som hydrogenanlegg, og batteriproduksjon. Nå er det datasenter. Det eneste fordelen vi har er at vi har et relativt kalt klima og bør kunne gjøre oss nytte av overskuddsvarmen. Men vi må bare innrømme at vi har ikke konkurransedyktig teknologi til industrien i Asia. For vestens industriland har flagget ut vår fremste industri.
Iveren med å elektrifisere er politisk styrt. Den er ikke realistisk og konsekvent bestandig. Nå har vi på sambandet ut til Grytøya fått ferga «MF Bjarkøy». Den skal gå på strøm, men ladestasjonene er ikke kommet opp. Derfor går den på diesel som kan ladde batteriene. Å ladde batterier med diesel er ikke hensiktsmessig. Om det er energiforbruket som er grunn til at ferga bare tar 2/3-del av antall biler, er uvisst. Men det har skapt køer som nå krever større naturinngrep på fergeleiene for å kunne stille opp flere biler. Hyppigere avganger har ikke tatt høyde for mannskapsmangelen inne sjøfarten.
Det virker som at politikerne heier fram elektrifisering uten en mer helhetlig samfunnsplan. Nå styres det for å kunne dokumentere at strømmen koster mer enn 15 øre og at vi har ansvar for klimautslippene i EU.
Strøm er en nødvendig infrastruktur som vi må ha uansett pris. Politikerne burde derfor verne om produksjonskostnadene og ikke øke den av andre hensyn. Et av tiltakene må bli at vi skaper en folkebevegelse for å holde nede prisene for husholdningene og vår lokale forankra industri. Den folkebevegelsen fins og heter MOTVIND og NEI til EU.
Frode Bygdnes,
Medlem av Motvind og Nei til EU.
