oss 150 kroner!
Viktor Orbán er ute av veien, eller i ferd med å bli det. En brysom stemme er svekket. En politiker som nektet å rette seg etter flertallet, som stilte spørsmål ved kriger, ved sanksjoner, ved den økonomiske kursen. Nå kan Europa igjen snakke med én stemme. Eller er det nettopp det som er problemet?
For hva er det egentlig som feires?
Er det demokratiet som styrkes, eller er det lydighet som premieres? Er det åpen debatt som vinner frem, eller er det en stadig hardere disiplinering av hva som er lov å mene?
Det som nå utspiller seg i EU, ligner mindre på et mangfoldig demokratisk fellesskap og mer på et system der avvik blir sett på som en trussel som må fjernes. Orbán var aldri problemet i seg selv. Han var et symptom. Et uttrykk for at det finnes politiske strømninger i Europa som ikke passer inn i den vedtatte linjen.
Ved å gjøre ham til hovedfienden, slipper man å ta inn over seg det som er langt mer ubehagelig. At misnøyen er bred. At den finnes i Slovenia, i Italia, i Spania. At den finnes blant velgere som betaler prisen for en politikk de ikke opplever å ha kontroll over.
Dette handler ikke bare om enkeltland. Det handler om en utvikling der EU i økende grad krever politisk ensretting. Enighet om kriger. Enighet om sanksjoner. Enighet om økonomiske prioriteringer. De som ikke retter seg inn, blir presset ut, isolert eller stemplet.
Er dette fortsatt demokrati?
Eller er det begynnelsen på noe annet. Et system der makten samles, der rommet for uenighet snevres inn, og der avvikende syn ikke møtes med argumenter, men med fordømmelse.
Kaja Kallas løftes frem som en lederskikkelse for denne linjen. En kompromissløs stemme for en hard kurs. Men det er grunn til å stille et langt mer ubehagelig spørsmål. Er dette lederskap, eller er det ideologisk rigiditet forkledd som prinsippfasthet eller fascistisk drag?
Hennes tilnærming til Russland fremstår for mange ikke bare som politisk, men som dypt generaliserende. En form for russofobi som i praksis reduserer et helt folk til en fiende. I enhver annen sammenheng ville en slik kollektiv mistenkeliggjøring blitt omtalt som noe langt mer alvorlig. Hvorfor aksepteres det her?
Og enda mer oppsiktsvekkende blir det når en så hard linje får sette premissene for en hel union fra et av de minste medlemslandene. Spørsmålet er ikke størrelse i seg selv, men makt. Hvem definerer virkeligheten? Hvem setter rammene for hva som er akseptabel politikk?
Dette angår ikke bare EU. Norge blir direkte berørt. Gjennom EØS-avtalen er vi tett koblet på et system vi ikke har stemmerett i. Når EU beveger seg i retning av økt politisk ensretting, følger konsekvensene også oss. Vi importerer regelverk, prioriteringer og konfliktnivå uten å ha reell påvirkning.
Hva skjer da med det norske demokratiet?
Når beslutninger som griper inn i økonomi, energi og utenrikspolitikk i stor grad formes utenfor landets grenser, og innenfor et system som i økende grad ikke tåler avvik, er det grunn til uro.
For dette handler ikke lenger bare om politiske uenigheter. Det handler om selve rammene for hva som er mulig å mene.
Når kritikk møtes med mistenkeliggjøring. Når nyanser forsvinner. Når det forventes lojalitet fremfor refleksjon.
Da må vi stille det spørsmålet som altfor sjelden stilles.
Hva er det Europa er i ferd med å bli?
Historien lærer oss at demokrati ikke forsvinner over natten. Det tappes gradvis for innhold. Gjennom språk. Gjennom press. Gjennom en stadig snevrere forståelse av hva som er akseptabelt.
Når EU nå feirer at en vanskelig stemme svekkes, burde det ikke være grunn til lettelse. Det burde være et varsko.
For et system som ikke tåler uenighet, er ikke sterkt. Det er sårbart.
Så ja, kanskje EU er glad nå.
Men spørsmålet er om det finnes noe igjen å være glad for når stillheten har erstattet uenigheten!
