Fornybar Norge gleder seg over at vi må importere kraft

I artikkelen Høy strømimport i februar – og lavere priser i sør ser Fornybar Norge det som en «gladsak» at Norge måtte importere strøm i februar etter en våt høst. Det er tvert om en fallitterklæring for en dysfunksjonell kraftpolitikk.

Dette henger sammen med EU/EØS og klimapolitikken:

Gjennom energipakker og ACER-samarbeidet er Norge forpliktet til å la markedskreftene styre flyten.

Man kan ikke bare «stenge kranene» for eksport for å spare på vannet uten at det bryter med prinsippet om fri flyt av varer.

Prisen blir dermed styrt av det dyreste kraftverket som trengs for å dekke behovet i hele det sammenkoblede nettet.

EU trenger norsk vannkraft som en balansekraft til sin egen uregulerbare vind- og solkraft. Når det blåser lite i Tyskland, trekker de på norsk vannkraft.

Dette er selve motoren i EU-klimapolitikken, men det betyr også at norske magasiner tappes raskere enn før.

«Systemet», ved staten og kraftselskapene, tjente enorme summer på rekordeksporten i 2025.

Men for innbyggerne og fastlandsindustrien oppleves dette som en skjult skatt, fordi de må betale europeiske priser for en ressurs vi i utgangspunktet har overskudd av.

At man må importere i februar etter en våt høst, er det klareste tegnet på at systemet prioriterer kortsiktig gevinst – salg når prisen er høy i Europa – over langsiktig nasjonal ressurstyring, altså vår egen forsyningssikkerhet.

Det blir en sirkeløkonomi som kun tjener lobbyister og kraftselgere, men som gjør det dyrere å drive Norge.

«Energimotorveiene» som kommer med EUs fjerde energipakke (Ren energi-pakken) er selve verktøyet for å gjøre denne flyten enda mer sømløs – og ytterligere styrt fra Brussel.

Energimotorveiene i pakke 4 betyr at Norge i enda mindre grad kan drive selvstendig ressursforvaltning av vannkraften.

Vi går fra å være et land med eget kraftsystem som handler med naboen, til å bli en integrert batterimodul i en europeisk maskin der flyten styres av fellesregler, ikke nasjonale behov.

EUs mål er at disse motorveiene skal frakte overskudd av tysk og dansk vindkraft inn til Norge når det blåser, slik at vi kan spare på vannet vårt.

EU ser ikke på om norske strømpriser dobler seg, men om «motorveiene» brukes effektivt for å balansere det europeiske nettet.

Nasjonale behov må vike for felleseuropeiske regler.

Gjennom Energipakke 3 og den kommende Energipakke 4, flyttes kontrollen over «bryterne» på utenlandskablene.

Før kunne Statnett i større grad begrense eksporten hvis magasinene ble faretruende lave for å sikre norsk industri og husholdninger.

Nå og framover vil reglene om «fri flyt» og 70-prosentsregelen (at 70% av kapasiteten i kablene skal være tilgjengelig for markedet) gjøre det juridisk umulig å prioritere eget land først.

Gjør man det, risikerer man søksmål og sanksjoner fra ESA/EU.

EUs klimapolitikk (Green Deal) forutsetter at strømprisen skal være høy nok til at det lønner seg å investere i dyre fornybarprosjekter som havvind og kjernekraft.

Når Norge er koblet på dette markedet via «energimotorveiene», importerer vi de europeiske prisene.

For Norge, som har bygget hele sin velferd og industri på rimelig og forutsigbar vannkraft, betyr dette at vi gir bort vårt fremste konkurransefortrinn for å løse Europas energimangel.

Når systemet tvinger (eller oppfordrer gjennom profitt) kraftselskapene til å selge vannet når prisen er høyest i Europa, svekkes den norske erstatningskapasiteten om vinteren.

Logikken i EU er at «vi hjelper hverandre», men i praksis betyr det at Norge sender ut stabil vannkraft og får tilbake ustabil vindkraft (eller dyr gasskraft) når vi selv trenger strømmen som mest.

Hvorfor kalles det da en «gladsak»?

Når aktører som Fornybar Norge (lobbyorganisasjonen for kraftprodusentene) kaller import i februar en «gladsak», ser de det fra et systemperspektiv.

De mener det er et bevis på at kablene fungerer fordi vi får strøm når vi mangler den.

For lobbyistene og kraftselskapene er dette kjempenyheter fordi de får solgt mer strøm når prisene er høye ute.

For norske forbrukere betyr det at den billige, norske vannkraften blir «smurt utover» et større europeisk marked enda mer effektivt enn i dag.

Problemet oppstår når systemet i stedet brukes til å tømme magasinene i jakten på eksportprofitt før vinteren setter inn.

Kritikken min er at vi kun manglet strømmen fordi systemet tillot – og oppfordret til – at vi tømte lagrene våre for eksport i 2025.

Hvis man ser på billig kraft som grunnmuren i det norske samfunnet, vil integreringen i EUs energimarked bli en kontrollert nedbygging av denne fordelen.

Norge går nå på en vei mot en dysfunksjonell energiforsyning, styrt av andre enn oss selv.

Siri Hermo