oss 150 kroner!
«Alternativt statsbudsjett» heter den siste boka fra Martin Bech Holte. Det er en fortsettelse av «Landet som ble for rikt». Holtes metode er den samme i den nye boka som i den forrige. På basis av en gammeldags ideverden og kapitaleiernes interesser konstruerer han en alternativ virkelighet. Så lanserer han i denne nye boken en del tiltak som skal endre hans egen alternative virkelighet, gjett i hvilken retning.
Alternativ virkelighet
Høyresiden har mer og mer utviklet en debatt-teknikk som går ut på å først beskrive en alternativ virkelighet, som de så retter sine argumenter mot. Martin Bech Holte bruker samme metoden i sin nye bok. Alternativt statsbudsjett. La oss derfor starte med å se på grunnpilarene i hans alternative virkelighet.
To typer mennesker
Hans virkelighetsbeskrivelse er som en resirkulering av Ayn Rands gamle bok «Atlas Shrugged» fra 1957. Han ser liten, om noen forskjell på forskjellige kapitalformer som finanskapital, formueskapital og produksjonskapital. I Holtes virkelighet er all kapital produksjonskapital, og produksjonskapitalen er dominert av gründere. I industrialiseringens gullalder i vesten var det langt nærmere en virkelighetsbeskrivelse, i dag er det nærmest en parodi på virkeligheten. Industrialiseringens gullalder begynte sin avtagende trend allerede på 1960-tallet, og ble avsluttet i løpet av 1970-tallet. I Holtes verden, som i Ayn Rands roman, er kapitaleierne alle hardtarbeidende gründere, mens befolkningen generelt, og de uføretrygdede spesielt, er late. I Holtes idéverden har ikke samfunnsmessige prosesser noen rolle, det er de enkelte personenes adferd som teller. I den grad samfunnet spiller noen rolle, er det i forhold til hvilke politiske belønningssystemer samfunnet skaper, og påvirker den enkeltes adferd med. Han er selvfølgelig forsiktig med å si direkte at folk grunnleggende sett er late, men det tyter fram gjennom hele boken. For eksempel side 51:
«Barn ser av sine omgivelser at belønningen for arbeid på skolen ikke er avgjørende for et brukbart liv og mister litt av den dytten i ryggen de kunne trengt. Foreldre vet at barn får et brukbart liv selv uten innsats på skolen, og mister orket til å inspirere dem til innsats på ettermiddagene».
Det arbeidende folket er i Holtes alternative virkelighet jegere som jakter på uføretrygd og sykepenger.
Holtes alternative virkelighet bygger på ideen om at «Atomet i samfunnet er enkeltmennesket», som han skriver». Samfunnets utvikling styres derfor av individenes adferd. Samfunnsmessige prosesser spiller liten eller ingen rolle for samfunnets utvikling i hans ideverden. Når det gjelder individenes adferd, kommer han sjelden ut over rammen at kapitaleiere er hardtarbeidende gründere, mens det arbeidende folket grunnleggende sett er late.
Hvis vi ser på gründervirksomhet, ikke som en ideologisk bærebjelke, men som en del av samfunnets virksomhet, hva er bildet? Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer ikke en enkelt statistikk, med prosentandel for nyetablerte foretaks samlede omsetning som andel av den totale omsetningen årlig. Dataene viser imidlertid at nye foretak utgjør en svært liten andel av den totale omsetningen i norsk næringsliv, spesielt i oppstartsfasen.
Ifølge en analyse fra SSB for perioden 2002–2011:
- Foretak som ble etablert i perioden 2002–2010 sto for om lag 13 prosent av den totale omsetningen i 2011.
- Foretak etablert i selve året 2011 utgjorde kun 2 prosent av den totale omsetningen det året.
Latskap er roten til fallende produktivitet?
For ikke å bli altfor fornærmende omskriver Holtes det arbeidende folkets latskap, til omgivelser som lar latskapen blomstre. Sånne omgivelser er i Holtes hode dårlige belønningssystemer, eller med et litt finere ordbruk; mangel på, eller feilslåtte incentiver. Som han skriver, for eksempel på side 27:
«Som jeg vil vise i del 2, har den samlede produktiviteten i i fastlandsøkonomien, den totale faktorproduktiviteten falt med ti-tolv prosent fra 2013-2024. … Klarer vi det (løse belønningssystemene på en annen måte red. anm.), har vi muligheten til å lage bedre belønningssystem enn alle andre samfunn i Vesten …».
Fallende produktivitet og lavere eller ingen vekst i BNP er et systemtrekk ved alle vestlige land, ikke bare Norge. Det har sin årsak i samfunnsmessige prosesser og ikke i belønningssystem. Vestlige samfunn, har etter industrialiseringens avslutning, vært igjennom en tidsepoke som starter med privatisering av pengetrykkingen gjennom at private banker kan utstede omtrent så mye kreditt de vil. Når industrialiseringen avtok, ble fortjenestene til produksjonskapitalen så små at de måtte erstattes med økende pengetrykking i form av et stadig voksende gjeldsberg, for å holde fortjenestene til kapitaleierne oppe. All vekst i BNP i Vesten generelt, og i USA spesielt er gjeldsdrevet. Uten økning av gjeldsbergene i de vestlige samfunn, hadde det ikke vært noen vekst i BNP.
Denne veksten i finansnæringene gjorde at finanskapitalen var den dominerende kapitalformen fra midten av 1980-tallet. Denne gjengen med rentenister finslipte kapitaleiernes virkelige idégrunnlag: «å tjene penger uten å arbeide for dem». Å tjene penger på kapital er en bærende ide for alle kapitaleiere, men finansnæringens ide var å grabbe til seg penger gjennom papir (data) triksing. Denne gjengen kaller Holte gründere, mens de som produserer verdier gjennom arbeid ser han på som late. De gode vilkårene for denne modellen tok slutt i 2020, og byrden med å skape ny kreditt som kan gi fortsatte fortjenester til kapitaleierne har blitt veltet over fra private pengetrykkere til statene.
Grunnlaget for disse finansmodellene for fortjeneste i samfunnet, finner man i den underliggende utviklingen i samfunnsmessige prosesser.
- Industrialiseringens produktivitetsvekst var enestående, men er forbi. Den produktivitetsveksten var stor nok til både kapitaleiernes fortjeneste og det arbeidende folkets velstandsøkning.
- Tjenesteproduksjonen er vanskeligere å forbedre enn vareproduksjonen, når vareproduksjonens andel av samfunnets virksomhet faller mot 10-20% får ikke forbedringer i vareproduksjonen de samme store ringvirkningene for samfunnet som tidligere.
- Mange store bransjer er «ferdig utviklet» og forbedringer går med stadig mer avtagende hastighet.
- Stadig flere tjenesteformer utvikler forsvarsmekanismer mot effektivisering i form av økende byråkratisering.
- Markedsmekanismen endrer seg fra konkurranse mellom produsenter, til konkurranse mellom forbrukere om flest mulig «likes». Incentivet til forbedring av produksjonen svekkes proporsjonalt.
Dette er noen av de ulike underliggende samfunnsmessige prosessene som har ført til kapitaleiernes avhengighet av økende pengetrykking for å opprettholde fortjenesten sin. Det har lite med Holtes «belønningssystemer» å gjøre.
La oss vende tilbake til Holtes individverden. Der han ser en norsk gründerbedrift som selger bedriften sin før den er blitt en storskala produksjonsbedrift fordi vi har feil belønningssystemer (formuesskatt) i Norge, ser jeg en blivende rentenist. En som venter på det rette øyeblikket til å selge bedriften sin for så mye penger, at vedkommende kan bli rentenist, helst for resten av livet. Problemstillingen for denne tilnærmingen, uansett om gründeren betraktes som helt eller blivende rentenist, er at de samfunnsmessige prosessene som pågår (noen er beskrevet over), går uavhengig av den lille omsetningen norske nyetablerte bedrifter har, og det er de som er bestemmende for produktivitet og fortjeneste.
Bygge ned staten
Den vestlige kapitalismen ble grunnlagt på basis av mye profittsøkende privat kapital, som oppsto etter de store vestlige handelskompanienes nedgangstider på 1800-tallet. I Øst-Europa og i Kina var man henvist til statlig akkumulering av kapital. Vestlig kapitalisme har siden gjort den private kapitalen til ideologi Holte befinner seg selvfølgelig i den samme ideologiske illusjonen. Han pakker det inn i forskjellige bilder. Et kaller han arvingens dilemma. Den norske staten blir så rik på grunn av oljen at arvingene bare vil sløse med pengene. Et annet bilde kaller han fangens dilemma.
Staten er styrt av politikere som er avhengige av folkets godvilje og stemmer for å bli valgt. De er fanget av det, og bruker offentlig rikdom til å kjøpe seg stemmer. Et tredje bilde han bruker er noe han kaller «Prinsipal – agent problemet» på side 147. Et jålete navn på noe som egentlig er stordrift. Problemet han skisserer er at folk som gjør innkjøp for noe de ikke har en personlig relasjon til, gjør en likegyldig, og derfor dårlig jobb. Dette er i hans hode et spørsmål om å motivere individet gjennom personlig ansvar for innkjøpene. Han gjør det til et problem mellom privat og statlig drift, mens det i realiteten er et argument mot stordrift, og for småskala drift. De største og mest lønnsomme bedriftene i Vesten har gjerne 300 – 600 000 ansatte, ganske mye mer enn den norske staten. Det virker som de bedriftene lever godt, selv med Holtes problem.
Kapitaleiernes ønske om å bygge ned staten fikk ny fart i epoken med pengetrykking og finansnæring, som startet på 1980-tallet. Dess mer man kunne privatisere av statlige næringer, dess større kundegrunnlag for finansnæringen. Offentlig finansiering benyttet seg i mindre grad av den private finansnæringen, selv om det har endret seg i løpet av epoken.
I epoken vi nå er inne i med statlig finansiering av kapitaleierne, kan man forvente at kapitaleiernes rop om å bygge ned staten bli gradvis avtakende. Hvis man ser bort fra ideologisk skrik og skrål fra kapitaleiersiden, har realitetene allerede kommet dit. I 2020 ga NHO ut sin strategiplan; «Neste trekk», se:
Strategien i denne, fra privatkapitalismens høyborg ble sammenfattet i 121 punkter. Av disse 121 punktene i NHOs strategi, skulle det offentlige gjennomføre 121 punkter. Hele strategien til den private kapitalen skulle gjennomføres av det offentlige. Det er vanskelig å forstå hvordan dette skal skje samtidig som de skal bygge ned staten.
Norge – likhetens land
Holte skriver side 79:
«Det er en utbredt oppfatning at økonomisk vekst produserer økte økonomiske forskjeller. For Norges del har dette ikke vært tilfelle. Det er en svært viktig kjensgjerning. Det er mulig å produsere økonomisk fremgang og samtidig ivareta tilstrekkelig økonomisk likhet».
Som bevis på dette viser han fram GINI (ulikhets)indeksen for Norge på side 80. Den viser et brått fall i ulikhet i årene 2005-6, etter en veldig vekst. Denne kurven kom etter endring i utbytteskatten. Her slår Holtes ideer om endring i belønningssystem inn. Men det er kapitaleierne som responderer på forutsigbar måte. Det er i god tid varslet om endringer i utbytteskatten. Da skynder kapitaleierne seg å ta ut utbytte (ulikheten øker med 30%), og ulikheten i det norske samfunnet går til himmels. Så innføres utbytteskatten og alle kapitaleierne lar utbyttet bli stående i bedriftene, og plutselig faller ulikheten i Norge dramatisk (30%). At ulikheten blir mindre selv om utbyttet blir stående i holdingsselskaper og forsøkt tappet ut som naturalia er neppe riktig. Å trekke de konklusjonene Holte gjør om ulikhet og økonomisk vekst er derfor vanskelig å forstå.
Under industrialiseringen var den økonomiske veksten så stor at det var nok til både kapitaleiere og økt velstand til befolkningen. I gjeldsbergepoken var det nok til vekst til kapitaleiernes fortjenester og stort sett stillstand befolkningens velstand. I dagens epoke med statlig finansiering er det ikke nok til kapitaleiernes fortjeneste uten at de forsyner seg av befolkningens velstand. Det er forklaringen på den økende ulikheten i Vesten.
OK, det får være nok om Holtes alternative virkelighet fundert på det han synes om kapitaleiere og den arbeidende befolkningen. La oss ta et kort blikk på hans tiltakspakke for det norske samfunnet.
Mobilisering av arbeidskraft – lavere skatt
Han mener at lavere skatt er en belønning som får det arbeidende folk opp av godstolen og ut i arbeid. Jeg tror også at det kan virke på kort sikt. På litt lengre sikt er samfunnet i en fase av sin utvikling hvor kapitaleierne må forsyne seg av det arbeidende folkets velstand for å få sin fortjeneste. Det ser vi på økningen i boligpriser, matvarepriser, strømpriser og andre nødvendighetsvarer som folk må ha. En skattelette på kr 14.000 i måneden vil danne et reservoar som kapitaleierne vil forsyne seg av. Det er ikke bare det arbeidende folket som ser på incitamenter som skapes. I løpet av noen år vil kapitaleierne spise opp skatteletten, og det arbeidende folket vil være tilbake der det er nå. Pengene vil være overført fra staten til kapitaleierne.
Styrke privat kapital
Dette tiltaket handler stort sett om å få vekk formuesskatten som den er i dag. Skatt for de rike sees normalt på som summen av formuesskatt, eiendomsskatt, utbytteskatt og arveskatt. I Norge gjør kapitaleierne seg blinde for dette, de later som formuesskatten er det eneste som teller. Under er en graf fra OECD hentet fra faktisk.no, over samlet rikingskatt, som viser at Norge ikke har noe spesielt høy samlet beskatning av de rike. Norge ligger langt under OECD snittet. I Holtes verden er gründerne hele kapitalen, selv om de i realiteten utgjør en bitte liten andel. De fleste av gründerne får støtte fra staten og eier bedriftene sine selv. De betaler bare av netto formue etter en for dem, fordelaktig beregning. Formuesskatten betyr lite for disse. Det er først når de vil børsnotere seg at formuesskatten kan bety noe, og når en bedrift kan børsnotere seg er den allerede blitt så stor at eieren gjerne vil selge den for å bli rentenist, og investere pengene i formueskapital.
Holte mener at skattefordeler på å eie bolig fører til at de tiltrekker seg kapital, bort fra gründerkapital. Han skriver på side 41:
«Lavere skatt på kapital og finansformue vil skyve sparing bort fra hus og hytter mot næringsutvikling».
Her ser Holte for en gangs skyld forskjell på formueskapital og produksjonskapital. Han mener at skattefordeler på bolig/formueskapital må kompenseres med lavere skatt på kapital og finansformue så det blir større fortjenester på aksjeinvesteringer. Holte kan trøste seg med at flukt fra bolig/formueskapital har startet, helt uten skatteletten han etterlyser. Årsaken til denne flukten fra formueskapitalen ligger i utvikling av samfunnsmessige prosesser.
I perioden med privat pengetrykking fra de private bankenes side, lånte bankene ut penger mot sikkerhet, fortrinnsvis i fast eiendom. Dette førte til en langt raskere prisstigning på fast eiendom enn på andre varer i samfunnet. Vareinflasjonen i denne perioden (1985-2020) var svært lav i Vesten, inflasjonen ble tatt ut på fast eiendom. Det førte til at boligprisene har steget så høyt, at det å eie en bolig eller næringseiendom binder så mye kapital at leieinntekten som er mulig å få, ikke gir noe penger å tjene. Derfor denne flukten fra bolig- og næringskapital. Det er bare i lokale pressområder boligprisene fortsatt kan øke, mens næringseiendom og boligpriser generelt har stagnert og går delvis nedover i det meste av Vesten, særlig i USA.
La prismekanismen virke – kutte ut subsidier
Holte mener subsidier ødelegger markedets prismekanismer. Til det er det å si, at det har samfunnsmessige prosesser og kapitaleierne gjort for lenge siden. Ta arbeidsmarkedet som eksempel, med en gang arbeidsgiverne fikk muligheten til å importere billig arbeidskraft gjennom EUs utvidelse østover, gjaldt ikke markedets lover om tilbud og etterspørsel. Da endret man markedsområdet for tilbudet på arbeidskraft så fort man kunne, til kapitaleiernes fordel. Ta strømmarkedet, med en gang man kunne få til utenlandskabler endret man markedsområdet for strøm, gjennom å ta inn hele den europeiske etterspørselen, til kapitaleiernes fordel. Ta boligmarkedet hvor tilbudet er fullstendig kontrollert av bankene og boligutviklingsselskapene, til kapitaleiernes fordel.
Nye boliger settes ikke i gang før de er solgt. Prisen på nye boliger kommer aldri til å synke på grunn av markedsmekanismer i boligmarkedet, der må det helt andre samfunnsmessige prosesser i andre deler av samfunnet til. Enda mer grunnleggende er endringen i Vesten fra at markedets tyngdepunkt lå på produksjonsmarkedene med stadig press på produksjonspriser, til de i dag ligger på forbruksmarkeder med antall «likes» og smakspreferanser som fokusområde. Prismekanismer har endret sin betydning helt uten hjelp av subsidier.
Effektivt offentlig forbruk
Her argumenterer Holte mot stordrift, som han ikler klær som det private (småskaladrift) mot det statlige (stordrift). Stordrift er nettopp den fordelen naturlige offentlige monopoler som kommunikasjon, helse og utdanning kunne dratt store fordeler av. Stordrift er en del av nøkkelen til å forstå Kinas suksesser, for ikke å snakke om de mest lønnsomme selskapene i verden.
Men stordriften som burde vært en fordel, som ble utnyttet til effektiv drift av naturlige offentlige monopoler, blir torpedert av privat finanskapital og ideer som Holtes. For ham er småskala privat drift det ideologisk riktige. Ta helseforetaksmodellen, som deler helseforetaket inn i mindre deler, ta jernbanen som ble pulverisert i små selskaper, ta barnehagedriften som blir gjennomhullet av private barnehager med velferdsprofitører til eiere, eller privatskoler som har tatt knekken på utdanningssystemet i Sverige. Det all denne oppdelingen og privatiseringen fungerer som, er sysselsettingstiltak for den øvre middelklassen i form av et evig ekspanderende direktør, innkjøps og byråkratisjikt. Dette skjer samtidig som de høyrekreftene som står bak denne privatiseringen sutrer over at det er alt for mange ansatte i staten.
Forenkling og fornyelse
Ideen her er mindre stat og enklere reguleringer. Her er Holte ute på virkelig dypt vann. Holte har noen eksempler. Han viser til en rapport om byggekostnader fra Union Eiendom, som jeg kjenner godt fordi jeg ble bedt om å uttale meg om av Union før den ble publisert. Den sammenligner byggekostnadene i Norge og Sverige og har mange gode poenger. Men Holte tar feil hvis han tror at doblingen i byggekostnader i Norge på ti år fra 2015 til i dag, fra kr 32.000 pr m2 til kr 64.000 pr m2 har noe vesentlig med offentlige reguleringer å gjøre, selv om de har bidratt. Prisstigningen er først og fremst drevet av prisøkningen på materialer. En stor årsak til prisøkningen er Norges Banks ekstreme salg av norske kroner i perioden som har ført den norske kronen 30% ned i forhold til euro. Ettersom vi importerer mye bygningsmaterialer fra Europa fører den dårlige kronekursen til importert inflasjon, men det fins mange flere årsaker til den ekstreme prisøkningen, som jeg av plasshensyn ikke skal gå inn på her.
Et annet eksempel han trekker fram er Javier Milei som ikledd markedsliberalistisk ideologi har drevet med store kutt i offentlig virksomhet i Argentina. Det mener Holte har vært en suksess som har gitt Argentina god økonomi. Sånn er det ikke. I Argentina har borgerskapet vært vant til å investere i dollar i stedet for i formueskapital. Det har vært en sikker investering for pesoen har vanligvis falt i stor fart i forhold til dollaren. Så hvis du investerte i en dollar fikk du raskt mange flere peso tilbake når du trengte det. Mileis forgjengere innførte i 2019 imidlertid restriksjoner på innvekslingen. Mileis store ambisjon har vært å få på plass denne, for borgerskapet, lukrative mekanismen igjen. Så han kuttet friskt i offentlig virksomhet for å få ned pengebruken, i den tro at han da kunne heve restriksjonene på veksling av dollar. Når han da gjorde frislippet på pesoen, blomstret innvekslingen i dollar igjen, og kapitalen strømmet ut av landet. Grafen under illustrerer dette.
Dette førte til at kursen på pesoen kom i fritt fall og den Argentinske sentralbanken gikk tom for dollar til støttekjøp. Milei ble avhengig av hjelp fra USA for å redde prosjektet sitt. Så USA gikk inn med 20 billioner dollar i støtte og en trekkfasilitet på ytterligere 20 billioner dollar. I tillegg til å gå inn med pengene brukte de dem til å kjøpe valgseier for Milei i et mellomvalg. Så i dag kan de rike igjen veksle pengene sine inn i dollar, de kan til og med kjøpe andeler i verdipapirer notert i dollar, hvis de ikke har nok til å kjøpe for større summer selv. Dette kaller Holte en suksesshistorie for forenkling og fornyelse, mon det.
Holte skal ha takk for å ha skrevet en bok full av ideologi og ideer, i motsetning til alt det tanketomme vrøvlet vi daglig fores med. At hele prosjektet hans starter og strander med hans holdning til kapitaleiere som hardt arbeidende gründere og det arbeidende folket som late trygdesøkere, får så være. At tiltakene hans, som kommer kapitaleierne til gode, presenteres som velferdsstatens redning, er jeg mer skeptisk til. Det høres ut som en sjaman har vært på ferde.
