oss 150 kroner!
EU klarte ikke som planlagt å bli enige om et nytt, ambisiøst klimamål som også ville dra med seg Norge. Kanskje like godt når vi ser på realitetene. Dette skriver Thomas Vermes i ABC-Nyheter.
Han har lest en artikkel av Torbjorn Kjus på LinkedIn, og den har rystet ham grundig.
Vermes spør: Hvorfor dramatisk?
På grunn av virkeligheten. EU har etter å ha nedlagt massevis av gammeldags industri i Øst-Europa og redusert bruken av kull klart å kutte utslippene med 45 prosent fra 1990 til 2024. Etter disse lavthengende fruktene har de kommet halvveis til Kommisjonens mål. Norge har klart 12,4 prosent på disse 34 åra.
Så skal vi altså klare å nå 90 prosent kutt på de gjenværende 14 åra til 2040.
Jeg er oppriktig lei meg for å være festbrems. Men fikk en støkk av en gjennomgang sjeføkonom Torbjørn Kjus i Aker BP gjorde i et innlegg på nettforumet LinkedIn, også gjengitt i Finansavisen og podkasten Ness.
La oss starte med hans fakta:
Europa forbruker om lag 20.000 TWh energi (Norges strømproduksjon utgjør til sammenligning ca. 150 TWh) ifølge Energy Institute. Olje står for om lag 8000 TWh (40%) og gass 4700 TWh (24%). Produksjon av elektrisitet fra sol har kommet opp i 362 TWh og vind 628 TWh.
Så skal mesteparten av de 66 prosentene fossil energi EU er avhengig nå, fordunste på få år. I Norge er fossil-andelen under halvparten, men for en tøff oppgave likevel!
Torbjorn Kjus skriver:
Verdens energiforbruk steg raskere enn trend i fjor
For første gang siden 2006 nådde alle de viktigste energikildene – både fornybare og fossile – rekordhøyt forbruk, noe som gjenspeiler den økende globale etterspørselen etter energi. Verdens energiforbruk steg 2.1% i fjor, dvs mye mer enn snittet de siste tjue år som har vært 1.6% i året, ifølge data fra Energy Institute’s Statistical Review of World Energy. Nesten to tredeler av denne veksten i forbruk ble dekket av fossile brensler.
Markedsandelen for fossile brensler er nå 86.6% mens solkraft står for 1.3% og vindkraft 1.5%. Ikke bli lurt av powerpoint-presentasjoner som fokuserer på installert kapasitet, dette må for guds skyld ikke forveksles med produsert kraft. Da bærer det veldig galt av sted. Hvorfor det? Jo, fordi utnyttelse for installert solkraft er globalt på 16% og for vindkraft 29%, det vil si at solenergi kun genereres i 1,400 timer av de 8,760 timene et år består av. Kjernekraft ligger på 81%, dvs 7,100 timer med kraftgenerering i snitt i løpet av et år. Og ikke gjør som noen medier av og til gjør, å forveksle elektrisitetsforbruk med energiforbruk.
Elektrisitet dekker kun 19% av verdens energiforbruk (så om lag en femdel) selv etter at elektrisitetsforbruket globalt økte med 4.3% i fjor. Hvis vi trekker ut fossile brensler og kjernekraft og kaller residualen* fornybar elektrisitet, så dekker fornybar nå 32.4% av verdens elektrisitetsproduksjon, opp fra 30.9% i fjor, men ikke mer enn 6.2% av verdens energiproduksjon. Fornybar elektrisitetsproduksjon (vann/vind/sol/bio) sto bak 68% av økningen i global kraftgenerering i fjor. Visse medier slo dette opp som at fornybar energi nå dekker mer enn halvparten av veksten i global energietterspørsel.
Det stemmer selvsagt ikke, men ettersom mange redaksjoner ser ut til å ha flere klimajournalister enn energijournalister kan slike data til tider bli rapportert feilaktig. Sånn er verden dessverre, til et visst tap av kunnskap for mediakonsumentene. Vi ser altså en stor prosentmessig vekst i markedsandeler for fornybar energi, der solkraft vokser mest, men som sagt fortsatt ikke produserer mer enn 1.3% av verdens energi. Global etterspørsel fortsetter å stige for kull, olje og gass, mest for gass i fjor. Etterspørselen etter fossile brensler økte med 1.5% i fjor, dvs det samme som 20-års-snittet men mer enn tiårssnittet som er på 1.0%. Dette er trist for klimamålene, men er basert på harde, nådeløse, data fra Energy Institute.
*) «Residualen» refererer til det resterende, det til overs er eller en rest. Begrepet kommer fra latin, fra ordet residuum, og brukes i flere fagfelt som filosofi, statistikk og økonomi, hvor det kan ha spesifikke betydninger.
Kort sagt: Det «grønne skiftet» er en bløff. Til tross for ekstreme tiltak og voldsomme programerklæringer fortsetter verdens bruk av olje, kull og gass å øke som om ingenting hadde skjedd. De eneste bruddene i trenden var finanskrisa og lockdownperioden.
