oss 150 kroner!
Bokanmeldelse av Ola Tunanders siste bok.
Om forfatteren: Ola Tunander, som sikkert har lest både Grotius og Pufendorf, har sluppet en rykende fersk bok som anmeldes her. Oversatt til norsk kunne man anakront kalle den «Over Ævne I, II og III». For å plassere Ola Tunander i det store bildet, er det for lesere av dette bladet tilstrekkelig å si at det var Ola som i 2005 introduserte begrepet «The Deep State» – dypstaten – i statsvitenskapen, hvor den senere har blomstret og båret frukt under ulike definisjoner. Siden 1987 har Ola arbeidet ved Fredsforskningsinstituttet PRIO, etterhvert som professor, nå som emeritus. En tungvekter, og ifølge kunstig intelligens Norges fremste geopolitiske forsker.
5. august 2025.
Om anmelderen: Jeg er i motsetning til Ola Tunander eldre enn Gerhardsens Kråkerøy-tale 04.02.1948, som signaliserte Norges endelige knefall for Washington. Jeg er eldre enn India og Pakistans løsrivelse fra kolonimakten Storbritannia i august 1947. Jeg husker den dagen Stalin døde i mars 1953. Jeg husker den dagen Korea-krigen tok slutt med en våpenstillstand langs 38. breddegrad i juli 1953. Jeg sto i Lyder Sagens gate den dagen, byens vakreste før de hugget alle trærne. Koreanernes forsvar mot japanere og amerikanere var satt på pause, men kan blusse opp. Jeg husker den engelske imperialismens endelige nederlag under Suez-krisen i 1956, da England og Frankrike måtte bøye seg for USA, noe som faktisk la grunnen for Netanyahus aktuelle folkemord i Gaza. En imperialisme som USA har overtatt og som nådde sitt høyeste punkt med the unipolar moment fra 1991 til 2022.
Til saken: Hybris er en lettlest bok, men svensk. Teksten løper fra side 13-207, supplert med talende bilder og fulgt av et appendiks med praktfulle fargeplansjer. Boken er forsynt med 529 fotnoter og kildehenvisninger (side 214-263). Boken er ytterst veldokumentert, for Ola er professor og forsker. De som leser Lars Birkelunds daglig løpende krigsdagbok fra krigens begynnelse i 2022, eller mine egne høytravende og dyptpløyende, men akk, så abstrakte gjengivelser av øst/vest-konflikten gjenspeilt i russisk debatt, vil vel oftest være mettet eller litt forvirret.
Som Ola skriver på vaskeseddelen: «Det som har forundret meg som sikkerhetspolitisk forsker er at alt vi har lært oss de siste 50 årene nå er glemt». For når ordskiftet er avskaffet (i vest), og vi alle er enige om de store saker og derfor slåss så busta fyker om de nære ting, da er det vanskelig å orientere seg i den verden hvor ting faktisk foregår. Jeg har analysert den problemstillingen her i bladet med artikkelen «Løgn er sannhet, krig er fred»:
Men der mange er forvirret over denne krigen, bringer Ola velsignet orden. Hvor kommer denne krigen fra, hvem fører egentlig denne krigen, mot hvem og hvorfor, og hvor eller når stanser den, med hvilket resultat? Disse spørsmålene besvarer Ola konsist, og jeg følger ham til grinden, om ikke helt til døren. For kan en akademisk samfunnsforsker forene sine rigorøst vitenskapelige funn med rollen som engasjert borger? Det er en filosofisk problemstilling jeg kanskje kan ta opp en annen gang.
Men boken har min varmeste anbefaling. Den bør før valget særlig leses av aktivister i mitt eget parti Fred og Rettferdighet (FOR). Den bør også leses av hele Stortinget og utvalgte ministre. Men å få den gjengen til å lese noe annet enn det de får fra Washington og Brussel, det er som å dytte og dra på et trassig og skrytende esel med høy selvtillit og lav IQ.
Og til saken: Tunander begynner med en Ukrainakrigens ABC. Han går tilbake til nittitallet og Sovjetunionens selvforskyldte implosjon første juledag 1991. Selv går jeg lengre tilbake. Oktoberrevolusjonen i 1917 medførte militær intervensjon fra 21 vestlige land 1918-25 (med norsk deltakelse). Mao Tse Tungs seier i borgerkrigen mot Chiang Kai-shek (som endte diktatorisk på Taiwan i 1949) vakte heller ikke begeistring blant ledere i vesten. Den største delen av det eurasiatiske kontinentet var med disse to revolusjonene fristilt fra imperialistisk utbytting. Og imperialistisk utbytting er, så langt jeg kjenner folk flest, nå ansett for å være en uting.
Men folk flest omfatter ikke Winston Churchill. Han rapporterte fra og kjempet i Boer-krigen i Sør-Afrika 1899-1902, i Første verdenskrig som marineminister, i Andre verdenskrig som stats- og forsvarsminister. Winston Churchill likte ikke kommunister. Etter å ha tapt parlamentsvalget i juli 1945, sendte han første mai 1946 som «privat statsminister» et memorandum (D.P. 1/46) til president Truman i USA med et forslag om umiddelbart kjernefysisk angrep mot Moskva, Leningrad og 56 spesifiserte militær-industrielle anlegg i Sovjetunionen. Omtrent der vil jeg selv plassere utgangspunktet for Ukrainakrigens ABC. Imperialistene har alltid villet kvitte seg med kommunistene, og kommunister finner de bak hver busk.
Tunander begynner mer prosaisk med Gorbatsjovs tilbaketrekning av russiske styrker fra Øst-Europa under løfter om at NATO ikke ville plassere styrker øst for Tyskland. Amerikanske styrker ble naturligvis stående der de sto. Disse løftene dokumenterer Tunander svært grundig, nærmest ad absurdum. Han påpeker også det alle bør vite, at dokumenterte muntlige løfter folkerettslig er like bindende som skriftlige løfter. Han dokumenterer videre at NATOs 16 utvidelser øst for Tyskland er folkerettsstridige som brudd på eller en trussel «mot freden» etter FN-pakten.
Men NATOs 16 utvidelser og intervensjonen i Ukraina er ikke bare løftebrudd og folkerettsbrudd. De er også en utålelig trussel mot Russlands rett og evne til selvforsvar. Et Ukraina som de iure eller de facto påberoper seg den hjelp fra vest som NATOs medlemsstater har et slags krav på, bringer NATOs massive militærmakt enda mye nærere Moskva enn den allerede er fra Polen og Romania. Hvilket allerede krysser de røde linjer alle vestlige ledere er kjent med.
I kapittel 5 tar Tunander opp sluttscenarier for Ukraina-krigen. Innledningsvis avviser han den utbredte tese at Russland etter å ha nedkjempet Ukraina vil angripe Øst-Europa og deretter Vest-Europa, på tross av at Russland liksom er militært svakt og nærmest bankerott. «Nå beskriver både Russland og Vesten «den andre siden» som en eksistensiell trussel. Begge sider kommer da til å ofre alt for å overleve. … Til syvende og sist må vi regne med kjernefysisk krig. Vestlige ledere må forklare hvordan de kan tenke seg å unngå en slik opptrapping og utvidelse av konflikten».
1.
«I en konvensjonell utmattelseskrig … vil Russland nødvendigvis vinne, fordi Russland har svært avanserte våpensystemer og en flere ganger større befolkning. Samtidig synes Ukraina å tape mer enn fire soldater for hver fallen russisk soldat .. Det spiller ingen rolle hvor mye våpen Vesten bidrar med, ettersom Russland [alene] produserer mer våpen enn de vestlige land til sammen. Om Vesten setter inn mer avanserte våpen, kommer Russland til å gjøre det samme. Krigen tar slutt når Ukraina går tom for menn».
2.
«Om store vestlige styrker ikke går inn i Ukraina, kommer Russland til å ta mer og mer territorium. Ukraina må da akseptere det russiske kravet om et nøytralt «rest-Ukraina» for å få slutt på krigen. Både Minsk-avtalen fra 2015 og Istanbul-avtalen fra april 2022 ville gitt Ukraina nøytralitet og territoriell integritet, men USA og Storbritannia godtok ikke disse avtalene. Det ble fullstendig ignorert at Minsk-avtalen var underskrevet i FNs Sikkerhetsråd, både av USA og Storbritannia. Det var en internasjonalt anerkjent avtale.
Nå viser det seg at Ukraina aldri mer kommer til å oppnå så gunstige betingelser. Moskva kommer ikke til å stole på Vestens løfter. De fire russiskkontrollerte fylkene kommer aldri mer til å være gjenstand for forhandlinger, fordi de som fortsatt bor der, og har samarbeidet med russerne, nesten sikkert blir likvidert om disse fylkene gis tilbake til Ukraina. Det var det som skjedde med de russiske kollaboratørene etter at de russiske styrkene trakk seg tilbake fra Kiev og Kharkov-fylket i 2022 [slik Butsja-massakren egentlig demonstrerte. Anmelders kommentar]».
3.
«Britiske analytikere hevder at den eneste muligheten for å vende krigslykken er å sette inn vestlige hærstyrker eller å angripe baser langt inne på russisk territorium med hundrevis av langdistanseraketter (Storm Shadow, ATACMS eller SCALP). Slike raketter målstyres imidlertid av amerikanere og briter.
Ifølge Russland er det i så fall ikke Ukraina, men derimot USA og Storbritannia som er angriperen. Andre land som bevæpner Ukraina vil også bære ansvar. … Moskva vil da svare, ikke ved å gå inn i de stater som sender bakkestyrker, men ved å bruke raketter for å slå ut for eksempel britiske eller amerikanske baser i nærheten av Russland (Rygge og Evenes i Norge eller baser i Polen, Sverige og Finland). Britenes forsøk på å vende krigens retning vil nødvendigvis utvide den til Europa og få direkte konsekvenser for land som Norge og Sverige».
4.
«Uformelt har Russland sagt at man kommer til å svare [USA] med interkontinentale [konvensjonelle] Avangard-raketter, som beveger seg med en hastighet på 6-9 kilometer pr. sekund og treffer målet med 3 km pr. sekund. I Europa vil Russland formodentlig svare med å avfyre den nye mellomdistanseraketten Oresjnik, som i november 2024 ble brukt mot [Jusjmasj, et helt sentralt sovjetisk/ukrainsk militær-industrielt kompleks i Dnjepropetrovsk]. Vestlig luftforsvar har ingen evne til engang å slå ned noen av disse rakettene, og den kinetiske energi som frigis når de treffer målet med en hastighet av 3 km pr. sekund, sies å tilsvare en liten atombombe [uten radioaktive utslipp]. Som svar på Vestens rakettangrep på russiske baser vil Moskva avfyre Oresjnik-raketter mot amerikanske baser i la oss si Polen, Sverige eller Norge. Vesten har ennå ikke noe tilsvarende våpen, med mindre de eskalerer til atomkrig».
5.
«Det er derfor mer sannsynlig at det blir vestlige land, ikke Russland, som vil eskalere til en atomkrig. Men om for eksempel Storbritannia skulle svare på et russisk Oresjnik-angrep ved å sette inn atomvåpen, ville Russland svare med samme mynt, noe som knapt ville være til britisk fordel. USA kan på sin side ikke gjøre stort, ettersom Russland ikke går inn i Europa med troppestyrker. USA kan da verken slå til med atomvåpen mot russiske tropper i Europa eller mot russiske baser i Russland. Om USA likevel skulle angripe, for eksempel basene på Kola-halvøya, ville Russland slå ut Norfolk Naval Base utenfor Washington. USA vil mest sannsynlig prøve å unngå en slik katastrofe. Europa vil oppdage at USAs atomparaply ikke lenger eksisterer. En opptrapping til atomkrig ville neppe være en fordel for Europa».
6.
«Om de europeiske landene fortsetter å hevde at en russisk seier i Ukraina er en eksistensiell trussel mot Vesten, mens Moskva hevder at et vestlig nærvær i Ukraina er en eksistensiell trussel mot Russland, da går vi nødvendigvis mot en atomkrig.
Den russiske oppfatningen, som har vært uendret siden 1990-tallet, er tydelig formulert av Putin flere ganger siden 2008 og aksepteres av den realistiske [statsvitenskapelige] skolen i vest (Henry Kissinger og John Mearsheimer). For å unngå en atomkrig må Vesten endre sin holdning og sin oppfatning. De må forstå at også Russland har sikkerhetsinteresser og at den eneste muligheten til å overleve, er å erkjenne [nødvendigheten] av en «gjensidig sikkerhet», som tar begge siders sikkerhet alvorlig».
Tunanders fire scenarier for krigens avslutning:
A.
En rask avslutning, kanskje etter at Storbritannia har begynt å avfyre [konvensjonelle] raketter mot Russland og Moskva kanskje har slått ut noen baser i Europa. Vesten kan da anerkjenne Krim og de fire fylkene i sørøst som russiske, mens Vest-Ukraina kanskje kan få en særstatus som tidligere polske områder. Det er den beste løsningen for Ukraina, siden Russland aldri vil akseptere en «koreansk» eller en «tysk» oppdeling. Et slikt «rest-ukraina» kunne beholde den største delen av territoriet, sikre adgang til Svartehavet og beholde en mindre dominerende russisktalende befolkning.
B.
Krigen fortsetter som en konvensjonell krig. Ukraina får økende problemer med troppemobilisering mens Europa neppe går inn med for eksempel 100 000 mann. Europa vil antakelig ikke engang støtte fortsatt krig etter at Russland har ødelagt ikke bare europeiske baser, men også infrastruktur. Russland vil rykke frem territorielt og kan ta fylker som Nikolaev, Odessa, Kharkov og Dnjepropetrovsk. Og likevel fortsatt kreve et nøytralt «rest-Ukraina» med lite industri og uten adgang til havet. Dette forutsetter nesten sikkert en ukrainsk kapitulasjon.
C.
Krigen fortsetter med rakettutvekslinger som utløser angrep med atomvåpen. Etter at konvensjonelle Oresjnik- og Avangard-raketter har skadet europeiske baser og infrastruktur, kan Frankrike og Storbritannia fristes til å svare med kjernevåpen, som Russland vil gjengjelde, i Europa. Kina og USA vil prøve å ikke bli trukket inn i kjernevåpenutvekslingen. Europas allianse med USA brytes, hundretusentalls menneskeliv går tapt, NATO kollapser. Norge og Sverige kan kanskje klare seg bedre, men det avhenger for eksempel av vindretningen.
D.
En global kjernefysisk krig. «Att inte ens överväga ett sådant kärnvapenkrig är ett uttryck for hybris».
Men: Nå finnes det heldigvis et mer godartet scenario, nemlig mitt. Det lyder slik: Krigen fortsetter konvensjonelt til Ukraina kapitulerer eller taper militært, og i begge fall ender krigen langs NATOs østgrense.
Jeg er meg bekjent den eneste av oss vestlige dissidenter som har publisert dette scenariet offentlig, nemlig 23.11.2023 på steigan.no. Jeg siterer meg selv fra 2023:
«Ukraina har ingen ressurser å sette inn selv. Den frie verden har verken ledige penger eller ledige våpen, så fronten bryter snart sammen og Ukraina faller tilbake til Russland for egen hånd. … Det gjenstår å skifte boet, naturligvis, men det er ikke lenger så interessant. Russland kan gå til vestgrensen hva dag det skal være, med overveldende styrkefordel i våpensystemer, ammunisjon og mannskaper. Vest-Ukraina blir et episenter for fremtidig terrorisme, hva enten det blir kontrollert selvstendig, overlates til Polen eller inngår i et eventuelt garantert blokkuavhengig og lokalstyrt lite rest-Ukraina uten tilgang til Svartehavet. Det blir i alle fall Russland som tar byrden med å bygge opp landet igjen. Det får gå som det må, men det er ikke lengre interessant eller uforutsigelig».
For å presisere, og for å sitere Norges beste redaktør: «Hold dine venner på armlengdes avstand, og hold dine fiender tett ved brystet». Et rest-Ukraina vil alltid bli brukt mot Russland, før eller senere. Les: Det vil være klokt av Russland å beholde Vest-Ukraina innenfor egne grenser, for å sikre kontroll over kjerneområdet til ukrainsk nazisme.
Bokens del II «Folkeretten» eren lang, detaljert og veldokumentert analyse av denne krigens folkerettslige sider. Det vestlige syn er at Russland brøt folkeretten ved å angripe et naboland. Russland hevder det motsatte og påberoper seg selvforsvar. For min egen del føyer jeg til at ingen statsakt blir mer eller mindre moralsk av å befinne seg innenfor eller utenfor folkeretten. Folkeretten handler om andre ting enn moral. Partene i de fleste kriger argumenterer folkerettslig. Jeg har selv skrevet om det i flere artikler i dette bladet, med et norsk eksempel for eksempel «I januar 1814», det skjebnesvangre året da Norge hadde tre konger, hvorav ingen het Karl Johan.
For å angi gehalten og retningen i Tunanders analyse, gjengir jeg Tunanders avsluttende oversikt over folkerettsaspektene:
1.
For det første er en militær invasjon, som den russiske invasjonen 24.02.22, utvetydig et brudd på folkeretten. Spørsmålet er imidlertid om dette militære tiltaket kan beskrives som et forsøk på å fjerne en eksistensiell trussel, «en trussel mot freden» som ville ha forrang fremfor forbudet mot å bruke makt. Spørsmålet er om invasjonen skal oppfattes som «et angrep i selvforsvar» og som et direkte svar på tidligere brudd på folkeretten.
2.
For det andre ga alle vestlige ledere et løfte til Gorbatsjov om at NATO ikke skulle utvide sitt militære nærvær øst for Vest-Tyskland, hvilket fikk Gorbatsjov til å trekke de sovjetiske troppene tilbake fra Øst-Tyskland. Vesten har riktignok ikke holdt sine dokumenterte muntlige løfter, noe som er et klart brudd på folkeretten. Spørsmålet er om dette folkerettsbruddet mot en gjeldende avtale gir Russland rett til å føre store russiske styrker tilbake til Sentral- Europa?» [Anmelders kommentar: Juridisk ville en slik tilbakeføring antagelig være legal, men politisk er den umulig, hvilket illustrerer et av folkerettens mange paradokser].
3.
For det tredje har USA utvidet sitt militære nærvær til Sentral-Europa og Ukraina så langt at det har gitt USA et vestlig brohode som truer Moskva på samme måte som rakettene på Cuba truet Washington i 1962. Slike våpenutplasseringer utgjør «en trussel mot freden» som de beskrives i FN-pakten. De er så destabiliserende at de kommer til å åpne for forebyggende angrep. De er definitivt et brudd på folkeretten.
4.
For det fjerde har USA bygget opp et ukrainsk system av «militær-virologiske komplekser», som lagrer dødelige virus og bakterier, masseødeleggelsesvåpen, langs den russiske grensen, noe som i likhet med fremskutt utplassering av atomvåpen utgjør «en definitiv trussel mot freden». Dette strider dermed mot FN-pakten og folkeretten.
5.
For det femte har USA og Ukraina gjennom massemord og etnisk rensing i russisktalende [deler av] Ukraina bevisst forsøkt å fremprovosere en krig. Amerikanske diplomater visste allerede i 2008 at krig etter all sannsynlighet ville bli resultatet av denne politikken. Det er åpenbart at denne politikken er ført for å fremprovosere en krig, hvilket er i strid med FN-pakten og folkeretten.
6.
For det sjette lyktes det amerikanske neokonservative USA sammen med Vest-Ukrainske nasjonalister å gjennomføre et statskupp mot president Janukovitsj’ demokratiske valgte regjering. Det som ble igjen av dette styret var områdene i øst, hvor Janukovitsj hadde nær hundre prosent oppslutning. Juridisk sett burde derfor de nyopprettede republikkene Donetsk og Lugansk anses som Janukovitsj’ etterfølger-stater og som legitimt styrte, mens anerkjennelsen av Kiev-regimet må betraktes som et folkerettsbrudd [som president Putin i så fall også er skyldig i. Anmelders kommentar].
7.
For det sjuende er bruddet på Sikkerhetrådets resolusjon om Minsk-avtalen i seg selv folkerettsstridig. Kievs vegring mot å iverksette Sikkerhetsrådets resolusjon ble bevisst brukt for å fremprovosere krigen. Hensikten var å provosere til storkrig ved å trekke inn Russland. Dette er et definitivt brudd på folkeretten.
8.
For det åttende har USA og Kiev-regimet gjennom sin radikale nasjonalisme og «ukrainifisering» [av hele landet] brutt folkeretten ved å bruke det ukrainsktalende Vest-Ukraina som et instrument for å konfrontere det russisktalende Øst-Ukraina. USAs daværende ambassadør i Moskva William Burns skrev allerede i 2008 at dette ville bli «en trussel mot freden». Det var et definitivt brudd på folkeretten.
9.
For det niende snakker USAs sikkerhetselite om USAs allianser som «defensive», men man taler også, blant annet i to RAND-rapporter svært eksplisitt om bruk av andre midler enn militær krigføring til å utnytte motpartens sårbarhet og statens stabilitet. Det neokonservative USA bruker offensive våpenutplasseringer for å underminere Russland. FN-pakten har ikke bare til hensikt å forby og forhindre «militære invasjoner» men handler også om å forhindre trusler om aggresjon mot en annen stat. Den amerikanske politikken er her uforenlig med FN-pakten. Den er i seg selv en trussel mot folkeretten.
10.
For det tiende må vi erkjenne at en snever definisjon av folkeretten, som bare hensyntar del 2 av artikkel 2.4., legger skylden for krigen på Russland, mens en bredere tolkning, som også hensyntar artikkel 1 («trussel mot freden»), og første del av artikkel 2.4., legger skylden for brudd på FN-pakten særlig på USA. Spørsmålet er om Russlands krig skal betraktes som en «selvforsvarskrig» i samsvar med folkeretten.
Så langt folkeretten. Tunanders bok Hybris inneholder naturligvis mye mer enn det jeg har komprimert her. Han gir for eksempel en detaljert redegjørelse for «Massakren i Bucha» som bør være kjent for dette bladets lesere gjennom Jørgen Thorkildsens grundige analyse på steigan.no. En massakre utført av ukrainske nasjonalister mot russisktalende vest av Kiev, da Moskva med en velvillig gest trakk seg tilbake fra området 30.03.22. Utenriksminister Lavrov har gjentatte ganger bedt om navn og adresse på de påstått ukrainske ofrene, men han har aldri fått noe svar.
Tunander gir svært verdifulle analyser i Del 3 «Den historiske bakgrunn», som blant annet detaljert behandler Jeltsins statskupp mot Gorbatsjov og Sovjetunionen, russisk militær tenkning, den ukrainske nazismen og sosialdemokratiets overraskende høyredreining, en detaljert gjennomgang av regien under det amerikanske Maidan-kuppet, og i Del 4 tar han opp fremtiden og de utfordringer vi står overfor, som en fremvoksende multipolar verden, den totalitære mediemaskinen i vest og det amerikanske attentatet mot Nordstrøm II.
Les boken – den er god. Stem FOR. Jeg avslutter med et kjent fyndord:
Italia er en stat med en mafia. Ukraina er en mafia med en stat.
Boken kan kjøpes over disk eller bestilles i Nordlis bokhandler eller hos Tronsmo, Oslo, for ca. kr 390, eller bestilles betydelig billigere fra kontakt@karnevalforlag.se
