I januar 1814

0
Maleriet «Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland

Norge 1814 – Krim 2014

Knut Erik Aagaard
Dr. philos. Knut Erik Aagaard

Av Knut Erik Aagard

I januar 1814 avsto Danmark Norge til Sverige under internasjonal garanti fra Preussen, Østerrike, England og Russland, vetomaktene etter siste napoleonskrig. Den dagen hadde Sverige et folkerettslig bindende krav på Norge. Da strategen Jean Bernadotte, bedre kjent som Pontecorvo, senere Karl Johan, ble utropt som svensk tronfølger i 1810, så han straks at Norges naturlige geopolitiske alliansepartner var Sverige, og at Sverige trengte en lojal bufferstat mot Atlanterhavet. Det stemte, for Danmark klarte ikke å forsvare Norge under krigen, og Sverige var sårbart fra vest. Norge ble, som provins, ikke tilbudt noen folkeavstemning – det ville vært folkerettsstridig. Norge ble etter traktaten fraskrevet sine oversjøiske besittelser Færøyene, Island og Grønland, omtrent slik Svartehavskysten av Lenin og Stalin ble administrativt tilskrevet Ukraina i tyveårene, slik Khrustsjov i 1954 lot Krim gå samme veien, uten folkeavstemning. Den dagen i januar 1814 var det knapt seks mann i Norge som forsto at Karl Johan hadde et poeng. De het eksempelvis Wedel Jarlsberg, Peder Anker, Severin Løwenskiold, Nicolai Wergeland, Gustav Peter Blom og, under dyp tvil, Jacob Aall.

Men Karl Johan var ikke det eneste skarpsynte kongsemne i Norge. Norsk stattholder for danskekongen var Christian Frederik, 25 år gammel, pyntesyk og damekjær. Ingen hærfører, men en belest opplysningsmann og en lynrask taktiker. Etter en snau måneds intens indrediplomatisk sondering kuppet han hjemmebanen ved å utrope seg til Prinsregent, ved å utbe seg borgernes troskap og ved å utskrive valg til grunnlovgivende forsamling gjennom alminnelig voksen mannlig stemmerett. Norge var en autonom stat i union med Danmark. Ingen stormakter hadde rett til å flytte på Norge uten å spørre først. Christian Frederik brukte et folkerettslig argument.

På kort sikt vant taktikeren. Christian Frederik ble 17. mai kåret som den andre av tre norske konger det året. På mellomlang sikt vant strategen, for etter en kort krig kåret Stortinget Karl XIII som den tredje fordi tronfølger Karl Johan lot oss beholde grunnloven. Uten Karl Johans diktat i Kiel ville Norge sovet utrygt videre under Danmarks vinger. Uten Christian Frederik ville Norge vært en svensk provins i dag. De spilte hverandre ut på oppløpssiden med det overraskende resultat at gullet gikk til nissen på laget, Norge, uten at stormaktene egentlig oppdaget det.

Forskerne – dem skal man omgås med forsiktighet – levner Christian Frederik liten ære. Det ikke ham som kneiser foran slottet. Han måtte nøye seg med en liten plass, bedre kjent under navnet Plata. Forskerne får heller ikke helt tak på Karl Johan. Hvorfor lot han oss beholde grunnloven?

En teori er at han fryktet årelang geriljakrig i fjellene. En slik krig hadde svenskene ikke penger til, neppe hjerte til, og dessuten ville en slik krig vært dristig rett etter Napoleon, da mye var usikkert. En annen teori er at Karl Johan tenkte i to trinn. La nordmennene ha grunnloven sin nå, til støvet legger seg, og så fikser vi på grunnloven etter hvert. Og hvert år fra 1818 til 1836 forsøkte Karl Johan å forsvenske grunnloven, tidvis under dulgte trusler om krig, statskupp og stormaktsintervensjon, omtrent som i Ukraina. Så sent som i 1870-årene ble svenske grunnlovsforslag katalysator for parlamentarismen i 1884 og løsrivelsen i 1905, som ble folkerettslig begrunnet og underbygget ved folkeavstemning.

Min egen teori er at Karl Johan i dypet av sin sjel forble en revolusjonær borger og så med sympati på nordmennene, som stadig fintet ham ut.

Er dette en oppbyggelig digresjon? Ja, for den viser at folkeretten er tveegget. Norge og Sverige argumenterte begge folkerettslig, som Krim og Kiev i dag. Norge er i dag anerkjent, men det skyldes ikke at våre folkerettslige argumenter var bedre enn svenskenes. Det skyldes at folkeretten skrives av seierherrene, av de sterke. Stormaktene har ikke hatt noe imot et relativt uavhengig lite kongerike her oppe, og da spiller paragrafene svært liten rolle.

Ukraina styres av kuppmakere som fra mindretallsposisjon har byttet grunnlov. Krim, som aldri har vært ukrainsk annet enn på papiret, vil ikke leve under anarki og truende borgerkrig, og river seg løs. Folkeretten har ingen paragrafer mot løsrivelse. Ukraina har ingen gyldig konstitusjon som kan forby eller tillate løsrivelsen. Krim har en sterk venn i Russland. Ukraina har sterke venner i EU og NATO. Det er de sterke vennene som skriver folkerett. Utfallet av striden mellom EU, NATO og Russland vil bli gjeldende folkerett. Moralsk reiser striden overhodet ingen problemer. Etter morallæren har Krim etter folkeavstemningen en åpenbar rett til å velge selv, den samme rett som Norge har til å eksistere.

 

Dr. philos. Knut Erik Aagaard

07.03.2014

 

Innlegget ble behørig refusert av den frie presse.

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.