I januar 1814

3
Maleriet «Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland

Norge 1814 – Krim 2014

Knut Erik Aagaard
Dr. philos. Knut Erik Aagaard

Av Knut Erik Aagard

I januar 1814 avsto Danmark Norge til Sverige under internasjonal garanti fra Preussen, Østerrike, England og Russland, vetomaktene etter siste napoleonskrig. Den dagen hadde Sverige et folkerettslig bindende krav på Norge. Da strategen Jean Bernadotte, bedre kjent som Pontecorvo, senere Karl Johan, ble utropt som svensk tronfølger i 1810, så han straks at Norges naturlige geopolitiske alliansepartner var Sverige, og at Sverige trengte en lojal bufferstat mot Atlanterhavet. Det stemte, for Danmark klarte ikke å forsvare Norge under krigen, og Sverige var sårbart fra vest. Norge ble, som provins, ikke tilbudt noen folkeavstemning – det ville vært folkerettsstridig. Norge ble etter traktaten fraskrevet sine oversjøiske besittelser Færøyene, Island og Grønland, omtrent slik Svartehavskysten av Lenin og Stalin ble administrativt tilskrevet Ukraina i tyveårene, slik Khrustsjov i 1954 lot Krim gå samme veien, uten folkeavstemning. Den dagen i januar 1814 var det knapt seks mann i Norge som forsto at Karl Johan hadde et poeng. De het eksempelvis Wedel Jarlsberg, Peder Anker, Severin Løwenskiold, Nicolai Wergeland, Gustav Peter Blom og, under dyp tvil, Jacob Aall.

Men Karl Johan var ikke det eneste skarpsynte kongsemne i Norge. Norsk stattholder for danskekongen var Christian Frederik, 25 år gammel, pyntesyk og damekjær. Ingen hærfører, men en belest opplysningsmann og en lynrask taktiker. Etter en snau måneds intens indrediplomatisk sondering kuppet han hjemmebanen ved å utrope seg til Prinsregent, ved å utbe seg borgernes troskap og ved å utskrive valg til grunnlovgivende forsamling gjennom alminnelig voksen mannlig stemmerett. Norge var en autonom stat i union med Danmark. Ingen stormakter hadde rett til å flytte på Norge uten å spørre først. Christian Frederik brukte et folkerettslig argument.

På kort sikt vant taktikeren. Christian Frederik ble 17. mai kåret som den andre av tre norske konger det året. På mellomlang sikt vant strategen, for etter en kort krig kåret Stortinget Karl XIII som den tredje fordi tronfølger Karl Johan lot oss beholde grunnloven. Uten Karl Johans diktat i Kiel ville Norge sovet utrygt videre under Danmarks vinger. Uten Christian Frederik ville Norge vært en svensk provins i dag. De spilte hverandre ut på oppløpssiden med det overraskende resultat at gullet gikk til nissen på laget, Norge, uten at stormaktene egentlig oppdaget det.

Forskerne – dem skal man omgås med forsiktighet – levner Christian Frederik liten ære. Det ikke ham som kneiser foran slottet. Han måtte nøye seg med en liten plass, bedre kjent under navnet Plata. Forskerne får heller ikke helt tak på Karl Johan. Hvorfor lot han oss beholde grunnloven?

En teori er at han fryktet årelang geriljakrig i fjellene. En slik krig hadde svenskene ikke penger til, neppe hjerte til, og dessuten ville en slik krig vært dristig rett etter Napoleon, da mye var usikkert. En annen teori er at Karl Johan tenkte i to trinn. La nordmennene ha grunnloven sin nå, til støvet legger seg, og så fikser vi på grunnloven etter hvert. Og hvert år fra 1818 til 1836 forsøkte Karl Johan å forsvenske grunnloven, tidvis under dulgte trusler om krig, statskupp og stormaktsintervensjon, omtrent som i Ukraina. Så sent som i 1870-årene ble svenske grunnlovsforslag katalysator for parlamentarismen i 1884 og løsrivelsen i 1905, som ble folkerettslig begrunnet og underbygget ved folkeavstemning.

Min egen teori er at Karl Johan i dypet av sin sjel forble en revolusjonær borger og så med sympati på nordmennene, som stadig fintet ham ut.

Er dette en oppbyggelig digresjon? Ja, for den viser at folkeretten er tveegget. Norge og Sverige argumenterte begge folkerettslig, som Krim og Kiev i dag. Norge er i dag anerkjent, men det skyldes ikke at våre folkerettslige argumenter var bedre enn svenskenes. Det skyldes at folkeretten skrives av seierherrene, av de sterke. Stormaktene har ikke hatt noe imot et relativt uavhengig lite kongerike her oppe, og da spiller paragrafene svært liten rolle.

Ukraina styres av kuppmakere som fra mindretallsposisjon har byttet grunnlov. Krim, som aldri har vært ukrainsk annet enn på papiret, vil ikke leve under anarki og truende borgerkrig, og river seg løs. Folkeretten har ingen paragrafer mot løsrivelse. Ukraina har ingen gyldig konstitusjon som kan forby eller tillate løsrivelsen. Krim har en sterk venn i Russland. Ukraina har sterke venner i EU og NATO. Det er de sterke vennene som skriver folkerett. Utfallet av striden mellom EU, NATO og Russland vil bli gjeldende folkerett. Moralsk reiser striden overhodet ingen problemer. Etter morallæren har Krim etter folkeavstemningen en åpenbar rett til å velge selv, den samme rett som Norge har til å eksistere.

 

Dr. philos. Knut Erik Aagaard

07.03.2014

 

Innlegget ble behørig refusert av den frie presse.

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Vi hadde sikkert klart å beholde en rolle som et relativt uavhengig kongerike oppe i Nord, om det ikke hadde vært for den forbaska olja.
    Det viser jo også at det for hver kraft, finnes mer enn en motkraft. Og at den til overmål, kan finnes innen samme person, gir jo en ny dimensjon til konspirasjoner.

  2. Bidrag til forståelsen av at folkeretten ikke er noe statisk, men en kamparena for å gjøre den til et effektivt middel for demokrati i hele verden!

    Knut Erik Aagaards innlegg er et viktig bidrag for å gjøre mange på venstresiden mer klar over hva folkeretten innebærer for noe. Venstresiden må være krystallklar på at den ubetinget støtter «retten til løsrivelse» for folk som bebor et gitt område innenfor en eller annen stats grenser. Dette prinsippet kalles også «retten til selvbestemmelse». Det betyr at en stats grenser er ikke fritatt for endringer. «Retten til løsrivelse» er i dag i begrenset grad innarbeidet i folkeretten, det legges for mange hindringer og krav i veien som de facto er de større staters metode for å opprettholde status quo.

    Dette begrunnes med at det vil bli for mange konflikter i verden hvis prinsippet skulle etterleves fullt ut, at det ville oppstå for mange uhåndterbare situasjoner. Men i virkeligheten er det den manglende vilje til å endre på statsgrenser og den makt en stat påberoper seg innenfor sitt territorium som setter begrensningene. En konsekvent etterlevelse av prinsippet ville ha løst konflikter langs en fredelig akse, det ville også lettere ha fremmet nasjoners frivillige sammensmelting innenfor nye statsgrenser på gjensidig fordelaktige premisser for deres samfunnsmessige produksjon.

    Det at man støtter dette prinsippet, betyr ikke at man må støtte enhver løsrivelse. Løsrivelsen må nemlig også vurderes ut fra om den fremmer eller hemmer utviklingen av demokratiet i verden. Og fremmer ikke løsrivelsen utviklingen av demokratiet i verden, er det legitimt å ikke gi den sin støtte.

  3. Dette svaret ble refusert av Klassekampen,

    Folkeretten

    Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen overser demokratiet og anvender folkeretten feil. Hvis Russland hadde brutt folkeretten, måtte Russland ha annektert Krim mot folkets vilje. Men Krim avholdt folkeavstemning og ba om å bli inkludert i Russland. Med denne handlinga brøt Krim grunnlova for Ukraina, ikke folkeretten. Dette gjorde Krim på grunn av revolusjonen/statskuppet i Kiev, som var et brudd på grunnlova og mot Krims interesser. Ukraina og vestmaktene godkjente selvsagt ikke Krims uavhengighetserklæring, men dette er ikke grunn til å dømme Russland for å ha godkjent den. De som påstår at Russland har brutt folkeretten, overser statskuppet, og påstår at Russland har okkupert Krim. Med feil premisser får de feil svar, slik de ønsker det.

    Statskuppet i Kiev var verre enn noe bankran. B-gjengen ville ha vært begeistret for å høre at de må få hele ransbyttet for å bevare integriteten til banken, slik Børge Brende uttrykte det om Ukraina. Walt Disney kan ikke anvende så dumme synsmåter, for barna ville ikke ha godtatt dette. Men våre politikere kan.

    Både Joe Biden og Putin rådet presidenten i Ukraina til å rømme på grunnlag av etterretningsinformasjon om at opprørerne ville ta ham. Atten politimenn ble drept og mange ble skadet. Hadde opprøret blitt slått ned, mot Brendes råd, ville en ha unngått separatisterklæringene og 10.000 drepte. Dette var verdens best dokumenterte statskupp. I tillegg til å være sterkt skadelig, var det totalt unødvendig, fordi et nytt presidentvalg ble lovet og garantert innen 3 måneder.

    Russland har investert mye i Krim, har store historiske og strategiske interesser der, og handler i tråd med folkeviljen. Russland vil derfor aldri gi landsdelen til Ukraina og vesten. Ukraina og vesten har sabotert og sanksjonert landsdelen, i strid med ønsket om å styre den. Demokrati betyr ingenting for dem. Derfor er Bakke-Jensens handlinger og sanksjoner meningsløse. Han baserer forsvarspolitikken og frigjøringsjubileet på urealistiske visjoner, feil lovanvendelse og løyner. Må Finmark gjøre som Krim hvis politikerne i Oslo ikke vil lytte til folkeviljen?

    Hvis Nato-landene ikke hadde støttet Ukraina, ville landet forlengst ha gitt opp retorikken om å overta Krim. Ukraina ville ha sluttet å krige i Donbas, og Donbas ville ha blitt et autonomt oblast i Ukraina, slik Russland har flere autonome oblaster. På grunn av Ukrainas kriging, sabotasjer, sanksjoner, og trusler om å straffe folket og rense området, er en gjenforening nå umulig. Nato-landene har skulda for disse ulykkene.

    Arve Meisingset,
    Skjetten

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere