oss 150 kroner!
Fra vareøkonomi til arbeidsøkonomi (5)
Dette er femte del av en serie på 6 deler som omhandler overgangen fra vareøkonomien, som forfatteren beskriver består av en kapitalistisk og en sosialistisk type, til arbeidsøkonomi. Artikkelserien er et sammendrag av bind tre somer under arbeid, i serien «Forandring» hvor bind 1 «Den store sammenhengen» og bind 2 «Kapitalens svanesang» har kommet ut tidligere.
Den tredje fasen – periode en
Den tredje fasen faller i de kapitalistiske vareøkonomiene i to perioder, mens den i de sosialistiske vareøkonomiene antageligvis bare vil ha en periode. Fase tre blir dominert av at fortjenesten går fra å bli skapt gjennom forbedringer i produksjonen, til å bli skapt av en økende mengde finanskapital. Den første perioden i fase 3, starter i de kapitalistiske vareøkonomiene i1980-årene, og slutter rundt 2020.
I slutten av fase 2 avtar industrialiseringen og farten i forbedringene av produksjonen. Denne utviklingen fører til at fortjenesten blir for liten til å dekke de tre behovene den klarte å dekke i fase to:
- Forbedring av lønns- og arbeidsvilkår.
- Investering i utvidet og ny produksjon.
- Kapitaleiersfærens eget forbruk.
Dette problemet løses ved at man forlater gullstandarden, og privatiserer utstedelsen av penger og kreditt. Man går over fra en fortjenestedrevet økonomi til en kredittdrevet økonomi. Man blir i fase 3.1 i stand til å dekke behovet for fortjeneste til de tre formålene nevnt over, gjennom et stadig økende gjeldsberg i stedet for gjennom forbedringer av produksjonen.
Fase tre starter i de kapitalistiske vareøkonomiene med alle privatiseringers mor; privatisering av samfunnets og statens kontroll over pengetrykking og pengemengden. Utstedelse av kreditt settes bort til de private bankene. Der man tidligere, i fase to, måtte finansiere investeringer med opptjente penger, kunne man nå gå over til å finansiere investeringer ved å dokumentere en mulighet til å tjene penger. Det foregikk ved at man laget en forretningsplan som kunne gi banken nok sikkerhet og nok inntekter til å dekke renter og avdrag. Denne nye modellen medførte en endring i hvordan inflasjonen artet seg i samfunnet. Bankene som skulle gi lån var opptatt av sikkerheten de fikk for lånet. Det dreide investeringer og forretningsplaner i retning dit man kunne få sikkerhet. Det var i eie av formueskapital og produksjonskapital. Det medførte en jevn økning i etterspørselen etter den type objekter, noe som igjen førte til at inflasjonen dreide over fra varer og tjenester til den type objekter. Formueskapital og eierposisjoner i produksjonskapitalen (for eksempel aksjer) opplever en sterk prisøkning i hele fase 3.1. Investeringer ble dreid bort fra innovasjoner og forbedringer i produksjonen, over til eie av kapital. Det medførte at tidligere tiders inflasjon på varer og tjenester flatet ut i denne perioden, og ble erstattet av den nye typen inflasjon. De kapitalistiske vareøkonomiene blir i løpet av fase 3.1 omdannet fra «realøkonomier» til gjeldsbergøkonomier. Opparbeidet fortjeneste gjennom forbedring av produksjonen utgjør ved slutten av fase 3.1 en liten andel av fortjenesten. Økning av penge- og kredittmengden i samfunnet utgjør nå den store andelen av fortjenesten.
I og med at forbedringene i produksjonen var avtagende på slutten av fase 2, var også fortjenesten avtagende. Siden finansorganisasjonen i fase 2 var basert på at kapital til nye investeringer måtte hentes fra denne avtagende fortjenesten, ble tilgjengelig kapital til nye investeringer langt mindre enn behovet. Da man privatiserte kredittgiving og kapitaltilgangen, var etterspørselen så stor at rentene i den vestlige kapitalistiske vareøkonomien spratt opp i rundt 18% i begynnelsen av denne perioden. Etter hvert som bankene klarte å dekke etterspørselen falt renta. Når den var falt til 9% kunne man låne dobbelt så my penger som i starten av perioden, til samme daglige kostnad, osv. Når styringsrenta i 2019 falt til null, og noen steder litt under null, var denne perioden hvor man kunne øke lånebeløpet til samme daglige kostnad, over.
I denne fase 3.1 dominerer utviklingen av finanskapitalen de vestlige kapitalistiske vareøkonomiene. Behovene for utvikling av finanskapitalen påvirket også utviklingen i produksjonen sterkt. Finanskapitalen hadde behov for teknologi som kunne behandle store tallmengder. Datateknologien ble drevet fram av dette behovet. Det viste seg at datateknologien etter hvert kunne benyttes til mer enn tallbehandling, da særlig innenfor kommunikasjonsbransjen, men også innenfor videre automatisering av industrien. Industriens andel av økonomi og sysselsetting avtar i de kapitalistiske vareøkonomiene, dels som følge av forbedringer, dels som følge av at en del industri settes bort til land med billigere arbeidskraft, eller at billig arbeidskraft importeres. Summen av dette fører til en sterk vekst både av finanskapitalen og av sysselsatte innen kapitalforvaltning.
Utviklingen i fase 2 med økende andel underholdning, turisme og andre næringer dominert av det vi kan kalle fantasiens bruksverdi, øker veldig i omfang i fase 3.1. Summen er en sterk økning av tjenester og en synkende andel for den samlede vareøkonomien, fra råvare og industri til distribusjon og salg. Ved inngangen til den tredje fasen utgjør den samlede vareøkonomien, rundt 50 – 60% av de sysselsatte, og av resten (40 – 50%) som jobber med tjenester, driver 5-10% av de sysselsatte med ulike former for kapitaltjenester. Ved slutten av den tredje fasen jobber 35-45% med vareøkonomien, og av resten (55-65%) som driver med tjenester jobber 17-22% av de sysselsatte med kapitaltjenester.
Hva blir konsekvensene av økningen i gjeldsmengden?
- Økningen i penge- og kredittmengden går delvis inn i vare- og tjenestesirkulasjonen og fører til økt volum der
- En økning som fører til at fortjenestemarginene i vare- og tjenestesirkulasjonen holdes oppe, selv om forbedringshastigheten i produksjonen er fallende, og bidraget fra forbedringene til fortjenesten faller tilsvarende.
- Fortjenesten i fase 3.1 kommer fra 2 kilder som begge er påvirket av økningen i penge- og kredittmengden. Den ene kilden er selve fortjenesten i produksjonen og den andre kilden utgjøres av inflasjonen på produksjons- og formueskapitalen. Ulempen med verdistigningen, er at fortjeneste regnes i prosent av investeringen. Når produksjons- og formueskapitalen blir stadig dyrere, vil det ved samme fortjenestemengde bli stadig lavere fortjenestemarginer.
- Privatiseringen av utstedelsen av penger- og kreditt fører også til adskillelsen av sentralbank og stat, noe som medfører at statene må bokføre lån for å dekke sine finansielle behov. Det medfører en sterk økning i statenes gjeld, etter denne omleggingen til pengeøkonomi.
Denne fortjenestemodellen kunne opprettholdes til styringsrenten traff 0, og det ikke lenger er mulig å øke lånevolumet til samme daglige kostnad. En situasjon som inntreffer i de kapitalistiske vareøkonomiene rundt 2019.
Periode to
Når modellen med privatisert økning av finanskapitalen når sin slutt, har de kapitalistiske vareøkonomiene blitt avhengige av det vi kan kalle en gjeldsbergøkonomi.
Fortjenesten har blitt avhengig av en jevn økning av penge- og kredittmengden i samfunnet. I fase 2 var det forbedringene i produksjonen som skapte overskudd, den tiden er definitivt over. Forbedringer av produksjonen har på mange områder blitt erstattet av forverringer. Byråkratier vedtar fordyrende regelverk av mange slag. Det opprettes en rekke «mellomliggende» jobber, som fører til en forverring av den totale produksjonen. Med «mellomliggende» jobber, mener jeg jobber som ligger mellom utvinning av råmaterialer og ferdig konsum av et produkt. For eksempel er opprettelse av et inkassokrav og inndriving av et beløp som ikke er betalt, en typisk «mellomliggende» jobb. Et slikt inkassokrav legges i dag til BNP (bruttonasjonalproduktet) som et eget produkt. Spørsmålet var hvordan kapitaleiernes fortjeneste skulle opprettholdes, når den privatiserte finanskapitalmodellen nådde sitt endepunkt i 2020. Oppskriften på dette var klar i god tid på forhånd. Det fantes i praksis to mulige kilder to kilder:
- En videre økning av penge- og kredittmengden gjennom staten.
- En omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne.
Den første kilden fikk en pangstart i 2020 gjennom pandemien. En gylden tid for medisinindustrien, men den ga også rom for annen allehånde sponsing fra staten av kapitaleierne. I flere år hadde kapitaleierne forberedt denne endringen av finansieringsmodell, gjennom å lage sin egen versjon av det grønne skiftet. I årene etter pandemien har denne versjonen av det grønne skiftet blitt supplert med raske utvidelser av det militær-industrielle komplekset.
Subsidiering av sektorer reflekterer en samfunnsmessig ulønnsom virksomhet, og man er avhengig av en politisk enighet i samfunnet om denne subsidieringen, hvis man skal opprettholde et demokrati. Subsidierte sektorer vil kunne framvise et overskudd hos private produksjonsbedrifter som har sin virksomhet i dem, men for samfunnet som helhet oppstår dette private overskuddet ut ifra det offentlige underskuddet. Statlige subsidier av utvalgte næringer må derfor økonomisk sett, også sees på som omfordeling fra det arbeidende folket til kapitalen. Den privatiserte tilførselen av penger og kreditt som var typisk for fase 3.1, gjennom kreditt fra privatbankene eksisterer fortsatt, men når renten går opp i stedet for ned blir etterspørselen etter denne privatiserte lånekapitalen sterkt redusert og bankene blir mere forsiktige med å låne ut penger. Modellen med statlig finansiering av kapitaleierne har forskjellige forutsetninger i de ulike landene i den kapitalistiske vareøkonomien. USA, hvis dollar er øverst i pengehierarkiet, er det landet som kan utnytte dette til fulle. Tyskland, som tar EU’s gjeldsbrems (60/3) på alvor, og ikke låner penger til statlige subsidier, sliter naturlig nok tungt. Imellom de to ytterpunktene, er det forskjellige grader av statsfinansiering i de forskjellige land.
Den andre kilden til fortjeneste i denne periode er omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne. Det skjer på forskjellige måter. Inflasjon på eid kapital går ned når fase 3.1 avsluttes, og erstattes med god gammeldags inflasjon på varer og tjenester i fase 3.2. Kapitaleierne, som ikke lenger kan øke lånevolumet så lett, blir avhengige av prisøkninger for å få den fortjenesten de ønsker. Finanskapitalen sitter ikke stille og ser på det. Den øker renten på lånekapital for å sikre seg sin del av fortjenesten. Det arbeidende folket kjemper for å heve lønningene, slik at omfordelingen ikke skal bli for dominerende. De klarer i kortere perioder å kutte inn noe av forspranget til prisøkninger og renteheving, men vil på lengre sikt falle lenger og lenger bak.
Hvor går grensene for disse to måtene og finansiere kapitaleiernes fortjeneste på, og hvor lenge kan fase 3.2 vare i de kapitalistiske vareøkonomiene? Når det gjelder finansiering gjennom staten skjer denne på to måter. Enten gjennom at staten låner penger innenlands eller utenlands, eller gjennom direkte pengetrykking. Når det gjelder lånedelen er staten avhengig av at noen vil låne dem penger. De som låner ut penger til en stat, vil ha en rente på lånet som gjør at de vil låne bort pengene. Det medfører at stater som er avhengig av å låne penger (for eksempel USA), etter hvert ser ut til å miste kontroll over rentefastsetting i landet sitt. De blir tvunget til å holde en høy rente for å få de lånene landet trenger. En høyere rente enn i andre land vil føre til økt omsetning av landets penger (valuta) og dermed at pengene til landet får en høyere verdi (valutakurs) enn andre land.
Den høyere renta og høyere pengeverdien vil føre til at innenlandsk virksomhet hverken har råd til nye lån, eller å tilbakebetale gamle lån. Det vil føre til nedbygging av produksjonen i landet. Pengestrømmen i landet vil også etter hvert gå fra investering i aksjer og formueskapital, og over til statlige lån med høy rente. Det vil medføre synkende aksjepriser og priser på formueskapital. Når det gjelder land som satser på egen pengetrykking, vil det som før, i fase 2, føre til at pengemengden øker mer enn varemengden. Det vil medføre at produksjonskapitalen får rom for prisøkninger, noe de vil være nødt til å benytte seg av. I fase 3 .1 var det finanskapitalen som kontrollerte økningen i mengden av penger og kreditt. Det førte til inflasjon på kapitalobjekter (eiendom, aksjer mv). I fase 3.2 kommer økningen i penge- og kredittmengden produksjonskapitalen til gode gjennom staten. Det medfører at inflasjonen flyttes tilbake til varer og tjenester.
Omfordeling fra det arbeidende folket til kapitalen vil føre til at forbruksmarkedet gradvis krymper. Marx delte forbruket inn i sektor 1 – kapitalforbruk og sektor 2 personforbruk. I de kapitalistiske vareøkonomiene utgjør kapitalforbruket i fase 3.1 rundt 45% og personforbruket rundt 55% av det totale forbruket. Krympingen av forbruksmarkedet må sees som en prosess. Det som først rammes i forbrukssektoren er de tyngste kapitalinvesteringene på forbruksmarkedet. Bolig er den suverent tyngste investeringen på dette markedet. Deretter følger bil, møbler osv. Boligprisene har nå blitt så høye i de fleste land innenfor den kapitalistiske vareøkonomien, at omsetningen av nye boliger faller ganske fort. Det kan komme perioder med noe bedring, men på sikt kan man forvente at produksjonskosten på nye boliger holde seg så høy, at det å kjøpe ny bolig gradvis blir mulig for færre og færre.
Man må være høyere og høyere på lønnsskalaen for å ha penger til ny bolig. Dernest vil omsetningen av nye biler bli rammet. Når det gjelder biler er det fortsatt forbedringer i produksjonen, for eksempel produseres det mer effektivt i Kina enn i Tyskland og USA, men denne muligheten for rimeligere biler fordi det produseres mer effektivt er i ferd med å lukkes, fordi borgerskapet i USA og Tyskland føler sine fortjenester truet. Slik kan man fortsette gjennom de ulike varegruppene på forbruksmarkedet. Det arbeidende folket vil gradvis få dårligere råd, dersom kapitaleierne får det som de vil. Problemet for kapitaleierne vil bli konsekvensene det krympende forbruksmarkedet vil gi for dem. Det vil føre til press på prisene pga. for mange produsenter, så følger en gradvis nedbygging av kapasitet, så nytt press på prisene, osv. De statlig subsidierte sektorene er derfor naturlig nok opprettet på kapitalmarkedet og ikke på forbruksmarkedet, gjennom det grønne skiftet (energiproduksjon mv) og militærproduksjonen. Kapital sysselsatt i produksjon til forbruksmarkedet må søke seg over til produksjon i kapitalvaremarkedet for å overleve, noe som etter hvert vil gi et prispress i dette markedet.
Tidligere har monopoldannelser på tilbudssiden vært en vanlig taktikk for å muliggjøre prisøkninger for tilbudssiden. Denne taktikken har blitt supplert av en manipulasjon av tilbud i hele den kapitalistiske vareøkonomien. Energimarkedet og matmarkedet er viktige områder utsatt for manipulasjon av tilbudssiden for å få prisene opp. Samlet gir dette en omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne.
De politiske endringene man ser i de kapitalistiske vareøkonomiene gjenspeiles først gjennom at folk forlater de politiske partiene som har ledet an i utviklingen.
- Støtte til kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet skapes ved krisemaksimering og gjennom støtte fra øvre deler av middelklassen.
- Støtte til det nasjonale borgerskapet sikres gjennom veksten av de nye høyrepartiene. Disse høyrepartiene prater om ting som angår omfordelingen på ulike vis og slår politisk mynt på det, men det de har felles er nasjonalismen. Den sikrer støtten til veksten i det militær-industrielle komplekset og til handelskrigen som oppstår gjennom forskyvning av styrkeforholdet mellom de ulike land og sammenslutninger av land. (Kina vs USA, BRICS, EU, osv.)
Å samle politisk støtte til den statlige subsidieringen av kapitaleierne og omfordelingen fra det arbeidende folket til kapitaleierne, blir mer og mer besværlig, og medfører en sentralisering av politisk makt for å lette den politiske situasjonen til kapitaleierne.
Det peker fram mot at vareøkonomien i de kapitalistiske vareøkonomiene utspiller sin rolle. I vareøkonomien ligger kildene til varens verdi skjult i varen. På overflaten ser man derfor ikke at reduksjon av gjennomsnittlig antall timeverk pr gjennomsnittlig vare-enhet har blitt erstattet av ulike former for påvirkning av bruksverdien, som fortjenestens kilde.
De sosialistiske vareøkonomiene har en noe annen utvikling i fase 3. De hopper over fase 3.1, med privatisering av penge- og kredittutstedelse og går direkte over i fase 3.2, med offentlig finansiering. I Russland spiller militærproduksjonen omtrent samme rolle som i vesten, både som oppbygging rundt det nasjonale borgerskapet, og som objekt for offentlig finansiering. Utviklingsbanen i Kina i retning gjeldsbergøkonomi er noenlunde den samme, men er kommet noe kortere. En økende grad av tjenester og en sterk økning i penge- og kredittmengden gjennom statlige banker, skjer i Kina fra 2005.
Denne artikkelserien avsluttes i morgen.
Artiklene merkes med @arbeidsøkonomi.
