oss 150 kroner!
NATO/EU-landene fordømte aldri valgene Boris Jeltsin vant i Russland. For Jeltsin var nær ved å ødelegge Russland, og det likte de. Så USA sørget for at han ble gjenvalgt i 1996. «Yanks To The Rescue «, lød det i Times artikkel om saken.
Men Putin gjenreiste Russland, så valgene av ham fordømmes, også i USAs satellittstater, som Norge.
NATO-landene fordømte heller ikke valget av George Bush i 2000, der det ble dokumentert juks. Men de fordømte valget av Viktor Janukovitsj i Ukraina i 2004 og fikk da til en ‘revolusjon’ som skaffet dem marionetten Viktor Justsjenko. The Guardian fortalte om det: «US campaign behind the turmoil in Kiev» (26. november 2004).
Janukovitsj ble valgt på nytt i 2010. Men i 2014 klarte USA/NATO/EU å bli kvitt ham igjen, og de erstattet han med et nytt marionettregime, som de siden da har brukt mot Russland.
USA/NATO/EU har også gjort lignende i Georgia, i 2003, og nå prøver de på nytt, som jeg kommer tilbake til.
«Det er ikke noe galt med valgobservasjon som prinsipp. Det fremmer dialog mellom sivile samfunn, bidrar til å skape større gjensidig tillit og åpenhet og til å beskytte rettighetene til nasjonale minoriteter som representerer nabostater. Dette er imidlertid bare sant så lenge observasjonene beholder sin grunnleggende funksjon og ikke blir et utenrikspolitisk instrument».
https://www.rt.com/russia/594395-western-interference-in-russian-elections/
Dette er et utdrag fra en artikkel av Timofey Bordachev datert 17. mars 2024, som satte ord på tanker jeg hadde hatt: hvorfor er det alltid ‘vi’ som skal observere ‘dem’, aldri ‘de’ som skal observere ‘oss’? Og hvordan opplever ‘de’ denne uretten?
Dette er veldig aktuelt nå som USA, EU og deres håndlangere i Georgia, Norge og andre land protesterer mot valgresultatet i Georgia 26. oktober, da Georgisk Drøm vant med 54% av stemmene. Landet er nå på randen av statskupp evt krig grunnet demonstranter som angriper parlamentet, som har prøvd å overta den statlige kringkasteren osv.
Aage Borchgrevink er nok mest kjent for sitt mer enn 30-årige virke for NATO-finansierte Helsingforskomiteen og som forfatter av bøker med samme politiske slagside.
I 2021 ble han dessuten styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) samt at han har vært med på å granske mulige russiske krigsforbrytelser i Ukraina siden 2022 (USA/NATO/Norges krigsforbrytelser skal som kjent ikke granskes). «I januar 1999 argumenterte han for slagkraftig militær intervensjon i Kosovo» (Wikipedia). Borchgrevink støttet naturligvis også NATO/Norges kriger mot Libya og Syria, samt den pågående (proxy)krigen mot Russland.
Aage Borchgrevink var også valgobservatør under valget i Georgia 26. oktober. Og siden da har han, styrelederen i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, vært både utrettelig og uetterrettelig i forsøket på å få omgjort valget/styrte regjeringen, med sin aktivisme for dette på X, NRK osv. Det er også Helsingforskomiteen sjøl (se bilde).
Borchgrevink er klar over at det hele kan ende med krig (se bilde). Likevel er han nådeløs i sin aktivisme for nettopp det som kan føre til krig, enten fordi opposisjonen kan tenkes å la seg bruke av NATO til krig mot Russland eller fordi Russland foretar en ‘pre-emptiv’ intervensjon.
Uregelmessigheter forekommer antagelig ved alle valg. Men det skyldes ikke nødvendigvis juks. Det kan like gjerne være slurv eller uhell. «Flere steder i landet ble det meldt om mindre uregelmessigheter på valglokalene mandag, blant annet i Tromsø og i Bergen», meldte NRK 9. september 2013. Men det var ingen Aage Borchgrevink og heller ingen fremmede makter som krevde nyvalg i Norge, hverken da eller andre ganger det har blitt meldt om uregelmessigheter her.
De krevde heller ikke omvalg da Donald Trump og hans tilhengere hevdet at de tapte valget pga juks i 2020. Jeg tar ikke stilling til om det ble jukset da. Jeg nevner det bare som nok et illustrerende eksempel på dobbeltmoral.
David Watson har siden 1984 vært valgobservatør i tolv president og parlamentsvalg i forskjellige latin-amerikanske land, og han har, som vi snart skal se, en tilnærming som skiller seg mye fra Borchgrevinks.
For det mest har Watson blitt invitert av lokale NGOer, men også i noen tilfeller av nasjonale valgråd. Noen av landene har vært i «transisjoner fra militær-diktaturer til demokratier», skrev han i en av mine Facebook-tråder om det som foregår etter valget i Georgia 26. oktober, der også jeg til en viss grad var observatør, som jeg omtalte i fem artikler. Her den siste av dem:
David Watson sier at han sjelden har oppdaget valgfusk. Men i blant har han sett «praksis som kan ha hatt negative utfall, men der det ikke er mulig å stadfeste om disse observasjonene er lokale avvik eller generelle og kalkulerte forsøk på valgfusk». «Jeg har også opplevd å bli forsøkt lurt til å tro at det har foregått fusk», skrev han.
Har den norske regjeringen blitt lurt til å tro at det ble jukset i Georgia 26. oktober? Uttalelser tyder på det. Det at noen sier at det ble jukset er nemlig ikke noe bevis på at det faktisk ble jukset. Påstander om valgjuks har mange ganger blitt brukt for å skape misnøye, opprør og i blant krig. I blant ser man at aktører på forhånd bestemmer seg for å hevde at det blir jukset.
«Målet med observasjonene har ikke vært å godkjenne valget, men å analysere og foreslå mulige forbedringer, spesielt i land hvor transisjonen har vært skjør og det er risiko for tilbakefall til autoritære styresett», sier Watson videre.
«Som observatør er man mest avhengig av informasjon fra forskjellige kilder, og man har behov for å gjøre en grundig vurdering av hvor pålitelige de forskjellige kildene er. Valgfusk avsløres etter grundige undersøkelser som avdekker håndfaste bevis (…)
Når Borchgrevink sier i et intervju at ‘så dukket frem veldig mye informasjon’ om fusk, så innrømmer han at det ikke var førstehands observasjoner, men informasjon fra uspesifiserte kilder. Når vi vet hvilke motiver Borcghrevink har for å være observatør, kan vi derfor ane at disse kildene er opposisjonelle som deltar i et ulovlige regimeskifteprosjekt, og mest sannsynlig lite pålitelig. Internasjonale valgobservasjon har dessverre i dag blitt til enda et redskap i regimeskift-politikken til USA og allierte».
«Det vi ser i mange tilfeller av ulovlige regimeskift er at fremmede aktører har vært involvert (Borchgevink lukket øyne og ører for NATO/EU-lands innblanding i Georgia, min bemerkning). Intervensjoner fra regionale og internasjonale aktører for å innsette regimer som vil opprettholde deres geopolitiske og økonomiske interesser. Det gjøres enten ved å skape situasjoner som fører til uro og mistillit i et lands befolkning. Dette gjøres med økonomiske press, media manipulasjon eller direkte intervensjoner (et typisk eksempel er Nixon /Kissingers ‘make the economy scream’ angrep på Allendes Chile på begynnelsen av 70-tallet) og i flere av de såkalte ‘Colour revolutions’.
Disse ulovlige regimeskifte-prosjektene bryter konsekvent med alle demokratiske regler. Det som blir betegnet som en ‘rules-based international order’ har vist seg å være et nokså fleksibelt og bevegelig konsept der USAs geopolitiske interesser bestemmer hvilke ‘rules’ som gjelder i enhver situasjon. Det vi egentlig står overfor er et geopolitisk sjakkspill uten regler, der mainstream medier bidrar til å skape inntrykk av at det foregår en ‘folkelig oppstand’, når det i virkelighet er et velregissert og målrettet kupp».
«Jeg har bevitnet medias ‘fake’ fredelige, spontane og folkelige oppstand i både Bolivia og Venezuela, som i virkeligheten hadde blitt nøye planlagt og som var ekstremt voldelige, og jeg kjenner godt til metoder som tas i bruk (…)Vi ser åpenbart flere av denne typen manipulasjoner i tilfellet Georgia. Georgisk Drøm har vunnet valg før og later til å ha bred støtte i folket (men personlig er det ikke et parti jeg selv ville ha støttet gitt dens elitistiske ledelse og populistiske ideologi). Håndfast bevis for omfattende valgfusk som kunne ha endret valgresultatet, har ikke blitt presentert, mens utenlandske intervensjoner derimot har vært beviselig omfattende. Det er ikke noe stort problem å kunne samle noen tusen opposisjonelle til å utføre demonstrasjoner i en storby, men det betyr ikke at flertall av befolkninger støtte deres krav eller metoder».
Aage Borchgrevink og Helsingforskomiteen er ikke nøytrale aktører, de finansieres av blant annet NED/CIA. For det andre er de ofte uetterrettelige. For det tredje ble det rapportert om valgjuks også fra opposisjonens side i Georgia, noe de ikke fanget opp. Jeg så mistenkelig oppførsel av folk fra opposisjonen utenfor et valglokale.
Borchgrevinks aktivisme for å få omgjort valget/styrte regjeringen går ut på å fremme påstander som «omfattende voldsbruk fra myndighetenes side», mens han tier om 1) at demonstrantene bruker vold og 2) at det er myndighetene som har voldsmonopol i ethvert land. Hvis det samme hadde skjedd i Oslo hadde Borchgrevink og nordmenn flest sannsynligvis ha ropt på mer politi og gitt politiet vide fullmakter.
Georgisk Drøm har vunnet flere valg. 26. oktober vant de med en enda klarere margin til de andre partiene fordi mange georgiere ser på GD som en garanti mot å bli dratt inn i krigen mellom Russland på den ene siden og NATO/Kiev på den andre siden. Dette frykter de med god grunn, da USA/NATO/EU har uttrykt misnøye med Georgias nøytrale linje. Regjeringspartiet Georgisk Drøm sa allerede flere måneder før valget at USA hadde prøvd å begå statskupp.
Det vi som utenforstående må være klar over at at valget er Georgias indre anliggender, som andre land ikke skal blande seg inn i, på samme måte som norske valg er Norges indre anliggender. Og det er dette Aage Borchgrevink og Helsingforskomiteen forbryter seg mot med sin aktivisme mot valgvinneren i Georgia.
Hva man måtte mene om valgvinnere er helt irrelevant, så lenge de ikke blander seg inn i andre land. Ikke en gang om det hadde blitt funnet bevis for valgjuks hadde fremmede makter hatt rett til å blande seg inn, hvis jeg kjenner Folkeretten rett.
Til slutt vil jeg si at der er en SKAM at norske medier bruker nettopp Aage Borchgrevink og Helsingforskomiteen som om de skulle ha vært uhildede eksperter med særdeles høy integritet. I virkeligheten er han en hyperaktiv aktivist og han er ikke den eneste i denne komiteen med vel 20 ansatte. Og det er ikke uten grunn at Helsingforskomiteen blir kalt for trollfabrikk.
