Kina væpner seg til tennene – for å slippe krig

Kinesisk strategisk tenkning er dypt preget av Sun Tzu og hans berømte maksime fra The Art of War: «Den høyeste form for dyktighet er å underkue fienden uten å kjempe» (eller på engelsk «to subdue the enemy without fighting is the acme of skill»). Dette er ikke bare en gammel filosofi – det er en levende del av moderne kinesisk militær- og utenrikspolitikk, spesielt under Xi Jinping.

Kinetisk krigføring refererer til «fysisk» eller tradisjonell krigføring, i motsetning til cyberkrigføring eller informasjonskrigføring, og handler om bruk av direkte vold, våpen og tropper for å oppnå militære mål, som å ødelegge infrastruktur, eliminere fiendtlige styrker, og kontrollere territorium.

Vi brakte i går en analyse som viser at USA vil tape en krig mot Kina om Taiwan.

Hegseth: – I våre simuleringer av en krig med Kina taper vi hver gang

Betyr det at Kina tar sikte på en krig mot USA?

Kina har satt ambisiøse mål for Folkets frigjøringshær (PLA): Full mekanisering og informatisering innen 2027, grunnleggende modernisering innen 2035, og verdensklasse militærkraft innen 2049.

En lederartikkel i den offisielle avisa Global Times fra 2020 hevder at Kina ikke bør vente til 2035 for å oppnå en «sterk og effektiv avskrekking» mot det amerikanske militæret i Kinas nærområder, som Sør-Kina-havet og Taiwan-stredet. De argumenterer for å undertrykke USAs militære «arroganse» så snart som mulig, ved å bygge kapasitet i områder der Kinas suverenitet kolliderer med amerikansk innflytelse. Dette reflekterer et syn på at en konflikt kunne oppstå tidligere hvis USA intervenerer i regionale spørsmål.

Militæreksperten Zhao Tong (tilknyttet Carnegie Endowment, men ofte sitert i kinesiske sammenhenger) advarer om at Kina streber etter militær overlegenhet over USA, og at Vesten bør ta dette alvorlig. Hans vurderinger peker på raske fremskritt i teknologi og kapasitet som kunne endre balansen før 2035, spesielt i asymmetriske områder som cyber og romfart.

Kinesiske militærstrateger, særlig innen PLA, har utviklet en ramme kalt «effektiv kontroll» (youxiao kongzhi) for å håndtere kriser og potensiell eskalering med USA. Dette inkluderer fire stadier: Å forme situasjonen, kontrollere krisa, begrense krigen og vinne krigen. De tror på vitenskapelig styring av eskaleringa gjennom teknologi, diplomati og ikke-militære virkemidler.

En rapport fra Asia Society oppsummerer PLA-vurderinger: Kina prioriterer å forhindre at kriser eskalerer til voldelig konflikt, men hvis det skjer, ville de bruke raske angrep, cyberoperasjoner, presisjonsangrep og rombaserte tiltak for å ta initiativet tidlig. De ser på dette som kontrollerbart, men rapporten noterer for stor tillit i teorien, som kunne føre til misforståelser og utilsiktet opptrapping i en USA-Kina-konflikt (f.eks. over Taiwan eller territorialdisputer).

Kinesiske kilder (via PLA-publikasjoner og statsmedier) fokuserer på «aktivt forsvar» og eskaleringskontroll, ikke offensive krigsplaner. De ser konflikter som potensielt kortvarige og begrensede (f.eks. over Taiwan), med bruk av presisjonsvåpen, cyber og rom for å hindre amerikansk intervensjon.

Artikler i Pentagon-tidsskriftet War on the Rocks peker på: Kina foretrekker å unngå langvarig krig med USA på grunn av asymmetriske fordeler i nærområdet, men forbereder seg på eskalering hvis nødvendig.

Kinesisk kapasitet til å true USAs fastland

Kina har bygget opp betydelig langtrekkende kapasitet som kan nå langt utover Stillehavet:

• DF-27 – en ny interkontinental ballistisk missil (ICBM) med konvensjonell (ikke-kjernefysisk) ladning, rekkevidde på 5 000–8 000 km. Dette gjør at den potensielt kan treffe mål i Alaska, Hawaii og deler av det nordvestlige fastlandet (f.eks. vestkysten). Pentagon bekrefter at dette er operativt fra 2025, og det beskrives som en «carrier killer» med anti-skip-variant, men også landangrepsmuligheter.
• Hypersoniske våpen og andre langtrekkende systemer som DF-26 (opptil ~4 000 km) når allerede Guam og deler av Stillehavet, men DF-27 utvider trusselen betydelig.
• Cyber, rom- og ikke-kinetiske angrep – Kina har kapasitet til å slå ut kritisk infrastruktur (strømnett, kommunikasjon, finanssystem) via cyberoperasjoner eller rombaserte systemer, uten å bruke missiler. Dette er et mer sannsynlig førstevalg enn kinetiske angrep på byer.

Foretrekker å unngå det

PLA (Folkets frigjøringshær) og det kinesiske kommunistpartiet (KKP) har internalisert Sun Tzu som en kjerne i strategisk utdanning. Nesten alle høye offiserer i Central Military Commission (unntatt Xi selv) har memorert hele The Art of War. Boka siteres hyppig i PLA-doktriner, og den mest brukte setningen er nettopp «å underkue fienden uten kamp» – den dukker opp gjentatte ganger i eksempler på psykologisk krigføring, mediekrigføring og juridisk krigføring.

Dette reflekteres direkte i Kinas offisielle «three warfares»-doktrine (三战, sān zhàn), som ble godkjent av KKP og Central Military Commission i 2003:

• Public opinion/media warfare (舆论战) – forme narrativer globalt og nasjonalt for å støtte Kinas handlinger og svekke motstanderes vilje.
• Psychological warfare (心理战) – undergrave fiendens moral, beslutningsevne og tillit.
• Legal warfare/lawfare (法律战) – bruke internasjonal lov, traktater og juridiske påstander for å rettferdiggjøre handlinger og begrense motstandere.

Disse tre «krigføringene» er eksplisitt inspirert av Sun Tzu, og de brukes konstant – ikke bare i krig, men i fredstid, gråsone-operasjoner og langsiktig konkurranse.

Målet er å oppnå strategiske gevinster (som kontroll over Taiwan, Sør-Kinahavet eller regional dominans) uten å utløse en fullskala kinetisk krig med USA eller allierte.

I scenarier rundt Taiwan eller Indo-Stillehavet ser kinesisk strategi ut til å prioritere «win without fighting» eller i det minste minimere direkte sammenstøt:

• Gråsone-taktikker – maritime milits, økonomisk press, cyberoperasjoner, desinformasjon og «salami-slicing» (gradvis erobre små områder uten å trigge full respons).
• Systems destruction warfare – en moderne PLA-konsept som søker å lamme fiendens integrerte systemer (kommando, kommunikasjon, etterretning) gjennom presise angrep i cyber, rom, elektromagnetisk og psykologisk sfære – uten nødvendigvis å ødelegge masser av tropper.
• A2/AD og avskrekking – bygge kapasitet for å gjøre amerikansk intervensjon ekstremt kostbar, slik at USA velger å ikke gripe inn (eller at Taiwan gir opp motstand).

Dette er klassisk Sun Tzu: Angrip fiendens strategi først, deretter allianser, deretter hæren – og unngå byer (dvs. kostbare, langvarige kamper). En full invasjon av Taiwan ville være det verste alternativet. Bedre å bruke økonomisk integrasjon, psykologisk press, propaganda og trussel om makt for å oppnå «fredelig gjenforening» eller en fait accompli.

Selv om Kina bygger imponerende militære kapasiteter (hypersoniske missiler, hangarskip, DF-27 etc.), er den foretrukne veien den Sun Tzu-inspirerte: Vinne gjennom overlegen strategi, dekomponering av fiendens vilje og utnyttelse av svakheter – uten å risikere en ødeleggende krig som kunne true Kinas overlevelse. Dette gjør Kina til en tålmodig, kalkulerende aktør i dagens stormaktskonkurranse.

Som man kan vente av dem. Kinesiske ledere planlegger ikke for fireårsperioder, men for århundrer.