oss 150 kroner!
Ethvert politisk standpunkt er basert på fortellinger. Fortellinger som best beskrives med det engelske ordet – cunning – å inneha muligheten i seg til å oppnå en målsetting, som ved å forføre folk får det til å se anstendig, moralsk riktig og rettferdig ut. Med kun de beste intensjoner.
Og det knyttet til en type etikk som har stor utbredelse, etter lang tids påvirkning. Av den grunn egnet til å fremheve inntrykket av politikernes aktverdighet. Veldig utbredt både her hjemme og i utlandet. Ikke minste i vesten, basert på en mentalitet som fortsatt sitter i ryggmargen lenge etter at kristendommen har mistet sitt grep på oss. De overtar rollen som predikant – som forkynner budskapet om fridåm, demåkrasi ænd jumen raits.
Fortellinger. Etablerte sannheter, som etter de mange år som nå har gått, har fanget mange i tankemønstre. Det gjør dem ufrie. Uten adgang til å følge et lite glimt av samvittighet. Mulighet til å være sann og autentisk. Forførerisk og destruktive som disse tankemønstrene er. Å fravike fra disse medfører frykt for å falle utenfor det gode selskap, hvor de aller fleste av venner og kjente inngår. Mainstream.
Enhver fortelling er av binær natur. Meningsinnholdet er avhengig av å undertrykke det motsatte i vår underbevissthet. Å bli konfrontert med dette gjør at de desto mer klamrer seg til fortellingen. Med nebb og klør. Jo sterkere bindingene til fortellingen er, jo sterkere vil også midlene for å opprettholde denne værer. Styrt av frykt. Veldig sterk frykt. Frykt for å miste et fotfeste, som gir trygghet. En trygghet som de etablerte sannheter gir dem. Søken etter det virkelige og sanne stopper opp. De etablerte sannheter gjør dem til løgnere.
Et godt eksempel er frykten for å se palestinernes lidelser i Gaza, på Vestbredden og i Libanon i øynene. Et åpenbart folkemord. Indikasjonene er overveldende. Derom ingen som helst tvil. Å si noe annet er å holde sine øyne og ører lukket.
De forteller oss at Israel, som det eneste «demokrati» i Midt-Østen, kjemper en rettferdig kamp. Noe annet er for dem utelukket. Den vestlige støtten til Israel bunner i den bibelsk fortellingen om det jødiske folks rolle i menneskets «frelse». Derfor denne beskyttende omsorgen for dem. Patrick Henningsen, som jeg møtte under Tolfa International Forum, kaller det så treffende det 10. korstog.
For å beskytte seg selv og sin fortelling, tillegger de oss andre som bestrider denne de verste intensjoner. De demoniserer oss, kaller oss konspirasjonsteoretikere, løgnere, tilhengere av terror osv. Ja, til og med antisemitter. De ser ikke for seg våre jødiske søsken som annet enn offer, uten noen gang å kunne innta rollen som overgriper. De gjør derfor våre jødiske søsken til overmennesker, høyt hevet over oss andre – utvalgt av gud. Uten et nervesystem, psyke og binært sinnelag vi andre er utrustet med. Offeret og overgriperen er, i følge en psykospiriituell tilnærming, deler av den samme fortellingen.
Frykten for å se sin egen fortelling gå i oppløsning, gjør at den etablerte offentlighet henvender seg til de ansvarlige for landets sikkerhet. PST. Og hvorfor gjør de det? Jo – for å begrense mulighetene til å vekke den tvil som dveler i dypet av deres sjel – ubevisst som de er om den. Og i det et forsøk på å tilsløre en ufravikelig del av fortellingen, som de ikke vil vite om. Ingen i den etablerte offentlighet er unntatt. Heller ikke Sylvi Listhaug.
Nylige oppslag i flere av landets aviser opplyser at Sylvi Listhaug ble fotfulgt av en gruppe Palestina-aktivister, helt fra Utenriksdepartementet til sikkerhetsslusen på Stortinget. Til sammen 8-10 personer, som ropte : «Frp hør, barn i Gaza dør».
Sylvi Listhaug skrev på sin Facebook-side at vaktene grep inn og stoppet flere av aktivistene med makt. I følge henne ble hun filmet, det ble ropt ukvemsord til henne, horrible beskyldninger og stygge karakteristikker.
Hun påsto at hun tåler dette. Men at de ved denne anledning opptrådte direkte truende. Ja, hun har beskrevet hendelsen som den mest truende hun noen gang har opplevd. ( TV2 )
Vel, etter selv å ha sett videoen synes jeg nok at dette er noe en representant må tåle. Innafor – som det blir sagt i videoen. Det er jo ikke snakk om det jeg vil kalle trusler, verken på liv eller helse. Ubehagelig må det dog ha vært for henne. Svært så ubehagelig.
Aktivistene ble politianmeldt.
NRK opplyser at de ved en tidligere anledning har vært i kontakt med en av aktivistene, som ønsker å være anonym. Hun ble pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i april i år, like etter at hun hadde levert sine barn på skolen. Hun skildret arrestasjonen som dramatisk.
Sylvi Listhaug uttaler til NTB at hun tar til etterretning at politiet har tatt ut tiltale mot tre personer og er glad for at slike hendelser tas på alvor. Hun har full tillit til jobben politiet gjør videre i denne saken,
De tre som er tiltalt, har også tidligere vært siktet for det som er bitt kalt hensynsløs atferd, for å ha skapt fare for en stortingsrepresentants virke. ( BT )
Statsadvokaten mener handlingene og uttalelsene var egnet til å påvirke Sylvi Listhaug i sitt virke som stortingsrepresentant i møte med allmennheten.
Aktivistens forsvarer, John Christian Elden, opplyser at: «Hun nekter seg skyldig i noe lovbrudd, men erkjenner at hun har demonstrert overfor en politisk leder for å påvirke til innsats mot folkemordet i Gaza». ( NRK ).
Han legger til : Vi vil ikke ha et samfunn hvor vi straffer ungdommer for å gi uttrykk for sine meninger til våre folkevalgte, selv om den folkevalgte kan oppleve det som ubehagelig – enten på grunn av situasjonen eller sitt standpunkt i saken» (TV2).
«Hvis det å rope «Frp hør, barn i Gaza dør» til en stortingsrepresentant fra Frp skal regnes som rettsstridig påvirkning, er det et farevarsel for demokratiet og ytringsfriheten her i landet», sier John Christian Elden i en pressemelding. ( BT )
Jeg er helt på linje med John Christian Elden i dette.
Så langt avisoppslagene.
Det første som slår meg er at PST, gjennom uforholdsmessig bruk av makt og ressurser tar tiltalte inn til avhør. Det må ha vært flere tjenestemenn tilstede. En asymmetrisk reaksjon. Helt ute av proposjoner. Ydmykende, og kun egnet til å skape frykt. Minner i denne forbindelse om at det latinske ordet for å skape frykt – verbet, terrere – danner grunnlaget for substantivet terror. Tiltalte er i denne sammenhengen både uforberedt, ubeskyttet, følsom – og i et omsorgsmodus etter å ha levert sine barn på skolen. Hva er dette, og hvor er vi på veg ? Dette er ikke det Norge jeg vokste opp med. Politiets adferd peker i retning av noe jeg har vært inne på. Jo sterkere bindingene til fortellingen er, jo sterkere vil også virkemidlene for å opprettholde den være. Begynner ikke dette å ligne litt på STASI, og slik de opptrådte overfor sine ?
Statsadvokaten mener at handlingene og uttalelsene er egnet til å påvirke Sylvi Listhaug i sitt virke som stortingsrepresentant i møte med allmennheten. Hva nå enn dette betyr. Syltynt, spør du meg. Men er det ikke nettopp hennes oppgave å være lydhør – uten å være bundet av sin fortellinger. Uten å kjempe med nebb og klør for å opprettholde en fortelling som nå viser seg å ikke være i overensstemmelse med virkeligheten. Og ikke bare det – etter hvert også i utakt med det folk flest mener.
En representant på Stortinget representerer ikke seg selv og sine egne fortellinger – men skal snarere fungere som et verb i presens, et øyebliokksbilde – som tar opp i seg det som rører seg i befolkningen. Og ikke et substantiv, livløst og upåvirkelig som det er. Jeg kjenner selv enkelte i FrP som deler noen av palestina-aktivistenes synspunkter. Og disse skal vel også bli hørt, relevant som de må sies å være overfor partiets leder.
Sylvi Listhaug sier om seg selv at hun har et kristent livssyn. Blant hennes velgere finner vi en god del kristensionister som mener at dannelsen av staten Israel – Eretz Israel – er en forutsetning for Yeshuas gjenkomst. Dette kan i følge dem bare skje i det våre jødiske søsken samler seg, i det såkalte hellige land, og vender om til kristendommen.
Slik blir de lurt av fortellinger, ved å tro på dem – snarer enn å undersøke hva de forsøker å fortelle oss. Og det ved i stedet å se på de indre prosessene – for å frigjøre oss fra fortellingen, de binære dynamikker, og påfølgende katastrofale konsekvenser. Slik som vi nå ser i Gaza, på Vestbredden og i Libanon.
Eretz Israel er fortellingen om hvor «all verdens land og herlighet» tilbys dem som regnes som «guds utvalgte». Et land som inntil nylig var befolket av palestinere. Et folk som nå står i vegen for å realisere visjonen og drømmen, som våre jødiske søsken og de kristne har, hver på sin side..
Jeg gjengir en del av mine betraktninger om dette tema, publisert her i steigan.no den 26. desember i fjor: En metafor som er å finne i Matteus 4,4«
Yeshua ble av Guds Ånd ført ut i ødemarken for at djevelen (diabolos) skulle friste ham.I 40 dager og 40 netter spiste han ingenting, og han ble til slutt sulten.Da kom djevelen (diabolos) til ham og sa: «Lag brød av disse steinene, dersom du virkelig er Guds sønn!» Men Yeshua sa til ham: «Nei! Det står i Skriften: «Menneskene lever ikke av brød alene, men av alle de ordene som er fra Gud».
… og noe senere :
Etter dette tok djevelen (diabolos) ham med seg opp til toppen av et høyt fjell og viste ham all verdens land og herlighet. «Alt dette skal jeg gi deg», sa han, «om du bare faller ned og tilber meg».
«Forsvinn, Satan (satana)», svarte Jesus. «Det står i Skriften: Det er Herren, din Gud, du skal tilbe, og bare han skal du tjene».
Alle de tanker og fortellinger – og dernest måten de forholder seg til forhold i den ytre, utstrakte og objektive verden, forstyrrer oss i å vende tilbake til den indre kjerne i oss selv. Særlig i det de når oss i form av fristelser. Ordet diabolos viser oss tankene og narrativenes binære natur, med sin oppbygning ved hjelp av motsetninger. Dia betyr – på tvers, mellom – og viser i denne sammenheng til et spill mellom motsetninger. Bolos kommer nemlig fra ordet ballein, som betyr å kaste ball.
Ytterligere forsterket ved bruk av ordet satana, som betyr : den, eller det som skaper motsetninger.
Vi har altså med den binære dynamikken i vårt sinn – fortellingene – å gjøre (diabolos), og de motsetninger denne forårsaker (satana).
Yeshua, eller Jesus – selv jøde, avviste tilbudet – om «all verdens land og herlighet». Spørsmålet som kommer opp, blir derfor: gjør sionistene og våre hjemlige kristne det samme ? For meg synes svaret å være et nei.
Betydningen av ordene diabolos og satana oppsto ikke i et vakuum, men beskriver de erfaringer gjort i førklassisk tid ved å bli seg dynamikken i fortellingene bevisst. Slik vi ser det hos f.eks. Buddha og Lao Tzu. Men også Yeshua, selv om han levde en god del senere. Og derfor lenge før fortellingene ble skrevet ned.
De nevrologiske prosessene som går forut for en slik erkjennelse – er delvis gjort rede for i Iain McGilchrist’s bok: The Master and His Emissary, The Divided Brain and the Making of the Western World.
Åpenbaringstradisjonene, og med det kristendommen, baserer seg på fortellinger, låner disse ordene, og gir dem – tilsynelatende – en helt annen betydning. Underveis. Som objektive fenomener, både i den synlig eller usynlige verden. Fenomener vi ikke kan etterprøve. Dette gir dem – som i ettertid tar på seg å predike det de mener disse fortellingene sier oss – makt over oss, ved anvendelse av frykt. Fortellingene blir gjenstand for tro, uten at vi lengre fester lit til de erfaringene vi gjør. Tro er ingen ting annet enn undertrykket tvil. Hvis de som formulerte fortellingene selv erfarte den opprinnelige betydningen av ordene, hvilket jeg antar og anser som sannsynlig, må fortellingene sees på som metaforer. Antydninger om noe annet og dypere. Anvendt overfor analfabeter, og mennesker uten trening i abstraksjon, og meditasjon.
Et kristent livssyn medfører å bli viklet inne i en rekke fortellinger. Uten å forstå det som ligger bak … og blir, i stedet for et livssyn, en kristen synsforstyrrelse.
Under Tolfa International Forum fikk jeg ved en anledning ha en lengre samtale på tomannshånd med Patrick Henningsen. Vi er begge opptatt av å kunne ta del i kontroverser uten å identifisere oss sterkt med våre egne synspunkter – fortellingene – slik at det blir mulig å lytte, være nysgjerrig og lære av andre. Og ved det bevare en vennlig tone, og se seg selv i den vi står overfor. Han fortalte meg at det å lese Oshos bok «The Book of Sectrets» hadde gjort et sterkt inntrykk på ham – og at det hadde åpnet hans øyne for å forstå denne måten å nærme seg sine meningsmotstandere på.
Osho var for øvrig en urokråke, ytterst kontroversiell, i sitt forsøk på å avsløre fortellingene om de mange «sannheter», fattigdomsidealet, sølibatet og gode gjerninger. De mange fortellingene vi anvender for å fremstille oss i et godt lys, ved å dekke over det som skjuler seg i vårt ubevisste. Med dette slo han beina under enhver religion. For så å gjøre oss selvstendige – også fra ham – og frigjøre oss fra å falle som et offer for fortellingene. Selvstendige med tillit til den indre kjerne i oss selv, naturlig – og være sann, autentisk og ekte. Jeg ser ikke noen annen veg for oss nå. Alt annet er prøvd uten at vi har lykkes. Og da står dette alene igjen: å frigjøre oss fra fortellingene, og ta del i Communio som en ekte Compano.
Sterke som vi med det blir – i oss selv – uten behov for politibeskyttelse.
Det er på tide å bli voksen.
NRK – https://www.nrk.no/nyheter/-tre-personar-tiltalt-etter-demonstrasjon-mot-sylvi-listhaug-1.17128549
TV2 – https://www.tv2.no/nyheter/tre-personer-tiltalt-etter-at-de-fulgte-etter-sylvi-listhaug/17184938/
