Lockdownpolitikken og resten av det totalitære unntaksregimet som ble innført fra mars 2020 førte til tre år med massive inntektsoverføringer fra mer enn 95% av samfunnet til finanskapitalen og dollarmilliardærene. Dette har vi påvist mange ganger.
«Ifølge IMF (2021) ble 18 billioner dollar brukt av regjeringer frem til september 2021 (88 % i avanserte økonomier): 11 billioner dollar i direkte inntekter og 7 billioner dollar til likviditetsstøtte. Bare 8 % av utgiftene (1,5 billioner dollar) ble rettet mot helsesektoren. Den finanspolitiske responsen anslås å ha tilsvart 20 % av BNP i høyinntektsland, 10 % i øvre middelinntektsland og finanspolitisk støtte utløste den største ettårige økningen i global gjeld siden andre verdenskrig. Den steg 30 % i 2020 til 263 % av globalt BNP (Gaspar et al. 2022; Kose et al. 2021)»
Dette er påvist i studien How Did the COVID Pandemic Response Harm Society? A Global Evaluation and State of Knowledge Review (2020-21)
Inequality.org publiserte tidligere i år en undersøkelse der de påviser det samme på milliardærnivå:
For fire år siden gikk USA inn i Covid-19-pandemien. Forbes publiserte sin 34. årlige milliardærundersøkelse kort tid etter med data fram til 18. mars 2020. Den dagen hadde USA 614 milliardærer som eide en samlet formue på 2.947 milliarder dollar.
Fire år senere, 18. mars 2024, har landet 737 milliardærer med en samlet formue på 5.529 milliarder dollar, en økning på 87,6 prosent på 2.580 milliarder dollar, ifølge beregninger fra Institute for Policy Studies av Forbes Real Time Billionaire Data. (Takk, Forbes!)
De siste fire årene har vært gode for bestemte milliardærer:
De 5.000 milliarder dollar i formue som nå holdes av 745 milliardærer er to tredjedeler mer enn de 3.000 billioner dollar i formue som de nederste 50 prosentene av amerikanske husholdninger har til sammen anslår Federal Reserve Board.
Se også: Billionaire Bonanza 2020: Wealth Windfalls, Tumbling Taxes, and Pandemic Profiteers
Det har knapt eksistert noen så gigantisk overføring av rikdom og verdi fra mesteparten av samfunnet til de rikeste av de rike. Og det var allerede da opplagt at det ville fungere akkurat slik, slik vi også har påvist mange ganger. Blant annet her:
Lockdown- og pandemipolitikken var et massiv klassekrig mot flertallet av menneskeheten til dels gjennomført med metoder som må kalles totalitære og fascistiske.
Til tross for dette ble lockdownpolitikken omfavnet av venstresida
Man skulle trodd at ei venstreside som alltid har vært opptatt av kampen for likhet og mot utbyttingspolitikken til de rikeste av de rike ville ha gått til kamp mot en slik politikk.
Men nei! Som vi alle vet ble lockdownpolitkken entusiastisk omfavnet av venstresida.
Faktisk var det første til å gå hardt inn for lockdown ingen ringere enn Mads Gilbert, helten fra Gaza, et forbilde for hele venstresida: Legenes varsko: – Gå i lockdown.
Hvorfor omfavnet venstresida pandemipolitikken?
Venstresideideolog Magnus Marsdal ble invitert for å diskutere steigan.no sin dekning av Ukraina-krigen i NRK. Manifest-sjefen var imidlertid like opptatt av å snakke om vår dekning av lockdown under korona, som ifølge ham ikke hørte hjemme i dannet politisk debatt, fordi den var «monokausal» og «konspirasjonsteoretisk».
«Marsdal var ikke uenig i at nedstengningen hadde endt med at verdens rikeste hadde blitt billioner av dollar rikere, mens vanlige folk hadde blitt billioner av dollar fattigere. Han var bare lite interessert i dette faktum».
Dette skriver Erik Kjønnøy i artikkelen Hvorfor begjærer man sin egen undertrykkelse? i Subjekt.
Han drøfter dette spørsmålet og kommenterer det slik:
For venstresidens vedkommende ble vegringen mot å kritisere nedstegningspolitkken forsterket av ønsketenkningen om lockdown som en form for antikapitalistisk politikk. Endelig fikk humanistiske verdier overstyre markedslover ved at helsebyråkrater satte liv og helse fremfor penger.
Som om man hadde glemt 1929 og den tette sammenhengen mellom liv og økonomi. Når lockdown viste seg som feilslått politikk, var aversjonene mot å fokusere på dette sterkere på venstresiden. Derfor endte man opp med smått absurde opptredener, hvor venstresidens representanter reagerte kraftigere på spekulasjoner om hvorfor makt og rikdom ble overført enn selve overføringen.
«Ønsketenkning og emosjonelle vurderinger er ikke noe som er begrenset til den ene siden i politikken», føyer Kjønnøy til. «Begge fenomenene er høyst allmenne, som vi må lære oss å takle gitt dagens komplekse verden».
(1929: Børskrakket i 1929 er et av de mest kjente børskrakkene i historien. Selv om den massive nedgangen skjedde over flere dager så blir ofte Black Tuesday brukt for å tidfeste krakket, den dagen da panikken brøt ut for alvor og «alle» prøvde å selge seg ut av aksjemarked samtidig. – Wikipedia)
Og vi så det over hele spekteret. Politikerne var ille, men mediene var kanskje aller verst. De drev ensrettet propaganda for denne skadelige politikken døgnet rundt med alle de redskaper av fryktpropaganda, overdrivelser, ensidighet og massiv utelukkelse av annerledes tenkende de hadde i verktøykassa, ikke minst knebling av eksperter som hadde tungt faglig grunnlag for sin kritikk.
Kjønnøy peker også på at et slikt enrettet regime bidrar til at «man holder på dårlige løsninger for å unngå kollektiv ufred», og da «vil man ha en stor ulempe i konkurranse med grupper som i større grad forholder seg til virkeligheten».
Vi kan ikke annet enn å slutte oss til dette, men vi må også reise spørsmålet:
Vil venstresida noen gang bli i stand til å innse sine katastrofale feil og det at de til de grader har bidratt til milliardærenes profittfest som de faktisk har gjort?
Det korte svaret er: Neppe!
De vil prøve å glemme det og late som om det ikke har skjedd. Og dermed vil de heller ikke evne å gjenreise seg sjøl som venstreside.
Sviket har vært for stort.