«Barnevernet» ødelegger barn i rekordfart

0
shadow in the water, dad and daughter joined hands

I denne artikkelen forteller Monica Drexel om sine opplevelser med at Barnevernet med politistøtte tok fra henne og mannen hennes deres barn på Tynset den 5. mars 2024. Det begås mange overgrep i ly av det norske barnevernet, og materialet er så omfattende at vi ikke har kapasitet til å gå inn i det. Vi kan heller ikke føre enkeltsaker, men vi har orientert oss såpass om saka til Monica Drexel og hennes familie at vi synes det er riktig å la henne fortelle sin historie. Vi har også vært i kontakt med jurister som kjenner saka. Red.


«Barnevernet» ødelegger barn i rekordfart

Av Monica Drexel, mor til Saga (8) og Iris (4).

Tynsetsaken er den groteske historien om jentene Saga (8) og Iris (4) Gunnerud, som ble ofre for brutal barnekidnapping utført av «barnevern» og «politi» ved Tynset den 5. mars 2024. Kidnappingen skjedde uten forvarsel og det ble ikke gjort noen undersøkelse i forkant. Bildet viser jentene i 2023, mens de fremdeles levde et ubekymret liv sammen med foreldre, venner og et stort lokalt nettverk av familier som driver hjemmeundervisning. Foto og tekst: Monica Drexel.


I det øyeblikk våre døtre ble tvunget over dørstokken og ut fra sitt hjem i mars 2024 var ubotelig skade allerede skjedd. Dette vet vi fra forskning såvel som av egen erfaring og utallige beskrivelser fra andre som uforvarende er blitt ofre for det såkalte «barnevernet». Å bivåne med egne øyne den totale destruksjonen av vårt eget kjøtt og blod hadde vi imidlertid fremdeles til gode. Ikke noe vakkert syn, og ikke noe vi unner noen av våre medborgere med hjertet på riktig plass.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i våre observasjoner som foreldre under første «samvær» som fant sted nøyaktig fem uker etter den voldelige, ulovlige og grunnløse bortføringen av våre døtre.

Det skulle gå fem hele uker fra den ulovlige og voldelige «akutt»-kidnappingen til vi fikk se døtrene våre for første gang. Vi skulle tilbringe tre timer sammen, tett overvåket av to fremmede damer, en for hvert barn. Normal utmåling av samvær i akuttperiode er på minst en gang ukentlig, men ettersom «saksbehandler» Baar ved Tynset «barnevern» var meget ukomfortabel med vårt sterke nettverk av støttespillere plasserte de våre døtre på et skjult sted, avgjorde minimalt med samvær og bestilte to vakter for å passe på, med vårt «store nettverk» som eneste begrunnelse.

Vi fikk utlevert et «mandat» med instrukser for hva vi hadde lov til å snakke om med våre egne barn. Ut fra måten jentene våre fremstod hadde også de fått strenge instrukser om alt de ikke har lov til å si. Denne type «samvær» er kunstige situasjoner hvor det ikke lar seg gjøre å oppføre seg eller snakke sammen på en normal måte om noe av det som er viktig å snakke om. Jeg har hørt «barnevernets» ofre beskrive disse seansene som psykisk tortur for både voksne og barn. Det er en passende beskrivelse også i dette tilfelle.

Saga og Iris kom til oss med en gang vi kom inn døren. Jentene gråt lenge og ville sitte på fanget og være tett inntil oss. Vi ble sittende på gulvet i inngangspartiet og bare holde rundt hverandre. Det var ikke lov å snakke, og ethvert feilsteg ville medføre at vi ville bli kastet ut, så vi ventet med å snakke til det hadde gått en stund, slik at vi i hvert fall ikke ville gå glipp av hele «samværet».

Vi fortalte døtrene våre at vi ikke hadde fått lov til å treffe dem på en hel måned. For et barn på fire år fortoner dette seg som en vesentlig lenger periode enn for oss voksne, selv om det selv for oss opplevdes som uutholdelig lang tid.

Etter hvert tok vi frem noen ting vi hadde tatt med som jentene våre har pleid å leke med. Vi gav dem noen smykker og armbånd de har laget selv, kjøleskapsmagneter vi vet at de hadde hatt lyst til å ta med seg og fine steiner de liker å leke med som de har plukket på stranden selv og samlet på. Vi gav dem et postkort med bilde av et lite barn som ber til gud som vi har hatt på veggen hjemme og snakket om sammen. Og en lapp som kan hjelpe barna å bli minnet på hvordan vi skriver navnene våre.

Vi satt etter hvert og snakket lavt sammen på gulvet i en krok av rommet om ting som vi trodde vi kanskje hadde lov til å snakke om. Dette var det mest naturlige vi klarte å få til i denne settingen. Det var vanskelig å få samtalen til å gå naturlig. Innimellom ble vi stoppet av en «tilsynsperson» fordi vi snakket for lavt, eller fordi vi sa noe vi ikke hadde lov til å si. Samtalen stoppet brått og unaturlig. Det ble stille og vi famlet hjelpeløst etter lovlige ord for å komme i gang igjen.

Det var vanskelig å få Saga til å delta i samtalen. Hun fortalte litt om noen nye barn de hadde fått leke med. Hun svarte kort på spørsmål, men sa nesten ingenting spontant på eget initiativ og stilte ingen spørsmål. Iris var nesten helt stille mens vi satt på gulvet i nesten en time. Hun satt stille på fanget og sa ikke et ord.

Våre barn pleier å prate uten stans og vi har ofte måttet be dem om å være stille. De pleier begge å stille spørsmål, ha sterke meninger og snakke og diskutere. Begge jentene var totalt forandret etter bare fem uker borte fra sitt hjem.

Ved en anledning kom det noen lyder fra Iris som vi hadde problemer med å tolke. Iris flyttet blikket vekk fra oss når vi prøvde å se henne inn i øynene. Vi holdt rundt, trøstet og klemmet jentene våre og strøk dem over ryggen. Iris hadde gått helt i stå i sin språkutvikling og behersket ikke lenger språket slik hun gjorde da vi var sammen som familie. Forholdene hun tvinges til å leve under hadde på bare litt over en måned hatt en katastrofal innvirkning både på hennes språkferdigheter og hennes tilknytning til sine egne foreldre.

Etter en times tid flyttet vi oss bort til et bord for å lage toast, som har vært et av barnas favorittmåltider. Vi fant frem brødskiver og Saga høvlet ost mens Iris la osten pent på brødet. Saga strødde på krydder og ketsjup til slutt. Begge jentene våre gledet seg over denne kjente aktiviteten som frembrakte gode minner. Mens vi laget mat snakket vi med jentene om kjente mennesker, dyr, steder og aktiviteter fra livet vårt. Saga begynte å komme litt mer aktivt med i samtalen og begynte å stille oppfølgende spørsmål når vi snakket om temaer hun er opptatt av, for eksempel dyrene våre hjemme og venner hun har pleid å leke med. Vi begynte etter et par timer å se antydning til vårt eldste barn slik vi kjenner henne.

Vi snakket om navngitte dyr som Iris har pleid å være spesielt opptatt av, men det kom ingen reaksjon fra Iris på dette. Iris virket fjern, tilbaketrukket og uengasjert. Det virker som hun kan ha glemt vesentlige deler av livet sitt hjemme og derfor har problemer med å delta i samtale om dette.

Iris på fire år har med stor sannsynlighet levd med en så sterk frykt og under så stressende omstendigheter at hennes kognisjon er hemmet som konsekvens. Vi vet at begge våre barn lå gjemt under en seng og skalv av frykt i over en time da «barnevernet» hadde kommet for å hente dem, mens vi foreldre ble holdt fast med makt av væpnet «politi» utenfor huset for å forhindre oss i å se eller snakke med våre egne barn.

Et bilde sier mer en tusen ord: Iris på fire år mistet på et øyeblikk sitt hjem, begge sine voksne omsorgspersoner og alle faste holdepunkter i livet – med en åndssvak begrunnelse i en ikke eksisterende «skoleplikt». Vår lille, fullstendige uskyldige jente fortviler over situasjonen som «barnevernet»s saksbehandler Marianne Baar og hennes medsammensvorne ulovlig og med rått maktmisbruk har tvunget henne inn i. Foto og tekst: Monica Drexel.

Vi ser Iris sin fremtreden ved dette første møtet med sine egne foreldre som et resultat av frykt, stress og et aldersbetinget begrenset minnespenn, alle i kombinasjon med manglende språkstimulering og manglende muligheter til språklig trening og utfoldelse i det direkte skadelige fremmede miljøet hun har vært holdt som gissel i. Fem uker er altså alt som trengs for «barnevernet» og deres såkalte «samarbeidspartnere» for med målrettet innsats å endre vår fireåring så mye at hennes egne foreldre knapt klarer å kjenne henne igjen.

Da vi hadde spist fant vi frem noen fine puslespill med hestemotiver. Begge jentene puslet ivrig, og Iris puslet effektivt flere enkle puslespill på egenhånd. Hun gikk på eget initiativ i gang med å pusle et av de mer kompliserte puslespillene, samlet brikkene og jobbet aktivt med dette mens hun begynte å snakke litt og forklare tankene sine. Vi samarbeidet fint om det kompliserte puslespillet som hadde et motiv med to ponnier. Vi snakket om hester og ponnier fra motivene som lignet på hester og ponnier vi kjenner fra virkeligheten. Saga deltok aktivt i samtalen med vanlig språk og nevnte ulike hester hun har ridd på på rideskole. Iris deltok litt i samtalen med enkeltord. Da puslespillet var ferdig, skjøv Iris hele det ferdige puslespillet over i boksen uten at det gikk i stykker.

Mot slutten av samværet spurte vi Saga hvordan det er med skolearbeid der hun er nå. Det fremkom da at hun har fått noen bøker å lese i, men at det er vanskelig for henne å forstå hvordan hun skal bruke bøkene eller hva hun skal gjøre med dem. Vi spurte om hun har noen som hjelper henne. Det fremkom at hun ikke har noen som hjelper, at hun ikke ønsker å spørre om hjelp, og at de som noen ganger er til stede ikke klarer å hjelpe. Vi så av Saga sitt ansiktsuttrykk at hun ble svært fortvilet og ikke visste hvordan hun skulle få formidlet eller beskrevet situasjonen. Kanskje er hun blitt truet til ikke å snakke om dette med oss.

Begge våre døtre ble «akutt» fjernet fra sitt gode hjem hvor de har hatt konstant tilgang til hjelp og veiledning fra velkvalifiserte voksne, lærebøker, praktisk hjelp, egen arbeidsplass med alt av utstyr, en aktivitetsgruppe med barn i andre aldersgrupper, og alt de har kunnet ønske seg av læremuligheter. Iris på fire år og Saga på åtte år ble begge brutalt kidnappet fra et stimulerende læringsmiljø på grunnlag av det «barnevernet» har formulert som «skoleplikten». De holdes nå som gisler på et hemmelig sted uten reelle muligheter til læring og utvikling av noe som helst slag.

Ved spørsmål til Saga om hesteridning som er en av hennes favorittaktiviteter begynte hun å gråte. Det fremkom så at Saga sin favorittaktivitet er ikke lenger interessant for henne. Vi spurte Saga om det var snø der de bor, dette svarte hun bekreftende på. Vi spurte om barna får lov til å stå på ski, en annen aktivitet de har vært veldig glad i. Vi fikk til svar at dette får de heller ikke mulighet til. Til sammenligning var Saga og Iris i slalombakken 2-4 dager i uken i perioden før de ble bortført – og ønsket å stå på slalom enda oftere. Saga fortalte videre at lekene hun har tilgang til på stedet hun holdes fanget ikke inspirerer henne. På spørsmål om hvilken leke hun likte best, var svaret: Iris.

Saga (8) og Iris (4) levde et ubekymret liv i nær kontakt med naturen og fikk mye frihet til å utfolde seg og utforske på egenhånd. De var nær knyttet til hverandre og ble aktivt oppmuntret til å støtte og hjelpe hverandre. Jentene viser tydelige tegn på at de under «barnevernets» såkalte «omsorg» aktivt hemmes og hindres i selvstendig utforskning og initiativ. Det fremgår direkte av «barnevernets» dokumenter at beredskapshjemmet aktivt arbeider for å skille dem fra hverandre og forhindre at de støtter og hjelper hverandre, altså en direkte motarbeidelse av sentrale verdier de er opplært til i sitt eget hjem.Foto og tekst: Monica Drexel.


Ved avslutning av samværet klarte ikke Iris lenger å holde følelsene inne da hun forsto at hun igjen måtte skilles fra oss. Hun viste følelsene sine uhemmet for første gang under hele perioden vi fikk tilbringe sammen, og brast ut i gråt. Hun fikk trøst den korte tiden som var igjen før den tilmålte tiden var over, altså noen få minutter. Da vi skulle vinke til barna nede fra gaten klarte vi å få et øyeblikks blikkontakt med Saga. Vi hadde på nytt problemer med å få blikkontakt med Iris, som enten ble holdt fast eller på eget initiativ hadde trukket seg vekk i bakgrunnen. Hun så ut til å være forsvunnet inn i en annen verden. Det siste vi så var øynene til Iris som rant over av tårer.

Vi fikk beskjed om at vi skulle ta farvel med jentene våre gjennom et vindu i 2. etasje i «samværsleiligheten». Det siste vi så var at øynene til Iris (4) ble fylt av tårer.) Foto og tekst: Monica Drexel.

Oppdatering:

-Foreldre og barn fikk treffe hverandre en gang til, to uker etter dette «samværet». Dette skulle vise seg å bli siste mulighet for medlemmene av vår familie til å treffe hverandre.
-Ved behandling av anke over akuttvedtaket i tingretten ble foreldrene tilkjent dobbelt samvær, altså hver annen uke, i resten av «akuttperioden». Akuttvedtaket ble opprettholdt, med nye, like hårreisende uholdbare «begrunnelser».
-Tynset «barnevern» v/«saksbehandler» Baar har svart med å innstille all kontakt mellom barn og foreldre i påvente av behandling av sin «sak» om omsorgsovertakelse i det gjennomkorrupte organet barneverns- og helsenemnda høsten 2024.


Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.


Menneskerettsdomstolen feller nye dommer over norsk barnevern

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg har felt Norge i tre nye dommer om norsk barnevern. De tre dommene omfatter ni barnevernssaker.

I alle ni sakene konkluderer domstolen med at Menneskerettserklæringen artikkel 8 om retten til familieliv er blitt krenket.

Den mest omfattende av dommene omfatter hele seks saker om tvangsadopsjon. Alle disse skjedde i strid med artikkel 8, slår domstolen fast i dommen.

Det var Dagbladet og Rett 24 som omtalte saken først.

Også den andre dommen dreier seg om tvangsadopsjon, mens den tredje dreier seg om to ulike saker om omsorgsovertakelse.

Det betyr at Norge til nå er dømt i 23 barnevernssaker i Menneskerettsdomstolen i nyere tid.

Forrige artikkelVåpendiplomati
Neste artikkelIsrael-lobbyen finansierte en fjerdedel av britiske parlamentsmedlemmer