Politikk på fransk

0
Emmanuel Macron omfavner den nye generalsekretæren i NATO, Mark Rutte.

Dagen etter kunngjøringen om oppløsningen av nasjonalforsamlingen var Emmanuel Macron veldig fornøyd med sin oppfinnelse: «Jeg har planlagt dette i ukevis, og jeg er henrykt. Jeg har kastet håndgranaten min mot beina deres. Nå får vi se hvordan de klarer seg».

Av George Chabert.
  1. Førti år med nedgang har fått det politiske selvbildet i Frankrike til å kollapse. Det var naturlig å spore politiske partier tilbake til historiske strømninger. Dette ga partiene legitimitet og forankring. Politikerne tilhørte en bestemt tradisjon og ble forventet å forsvare den. Illusjonen kunne opprettholdes fordi Frankrike fortsatt hadde et solid industrielt, finansielt, teknologisk og militært forsprang. Men globaliseringen – «en modell som går ut på at slaver produserer produkter som selges til arbeidsløse», som Marine Le Pen sa i 2018 – endret verden. Det begynte å merkes mot slutten av 1970-årene.

I 1970 hadde Frankrike ingen utenlandsgjeld og arbeidsledigheten var minimal. I dag er gjelden på 3200 milliarder euro, altså 110 prosent av BNP. Gjeldsbetjeningen overstiger 55 milliarder euro i året. Frankrike har 5 millioner arbeidsledige, 9 millioner fattige og en synkende kjøpekraft for de aller fleste. Sosiale utgifter dekkes av lån fra finansmarkedet, og frykten er at trygdesystemet, som til syvende og sist holder samfunnet sammen, kommer til å bryte sammen.

Politikerne klarer ikke å levere. Som François Mitterrand innrømte så tidlig som i 1999: «Vi har prøvd alt for å bekjempe arbeidsledigheten». Derfor lever politikerne nå av bagateller presentert i mediene som vektige beslutninger: «Macron og Meloni i duell på G7-møtet» leser vi i avisen Le Figaro. Jøss! Grunnen? En ny frihansdelsavtale? Vel, om ordet «abort» skulle fremkomme i avslutningserklæringen av det som en gang var et møte av de syv største verdensøkonomiene. Alt er jo bare teater. Tidligere statsminister Lionel Jospin sa det slik i 2007: «Under Mitterrand var all antifascisme bare teater, det fantes aldri noen fascistisk trussel».

Populariteten til de franske presidentene har stadig blitt lavere. Emmanuel Macron er så langt den minst likte presidenten – inntil den neste kommer på plass. Nå har man byttet ut myten om fengende historiske forankringer med banale skremselshistorier: 1930-årene er tilbake! Antisemittisme er på fremmarsj! Fascistene overtar Élyséepalasset! Faren for det ytre høyre har blitt brukt så mye at nå har alt blitt «ekstremt»: ytre høyre (Marine Le Pen), ytre venstre (Jean-Luc Mélenchon) og ytre senter (Emmanuel Macron).

Ifølge nyere meningsmålinger, etter andre valgrunde 7. juli (første runde kommende søndag, 30. juni) kan Marine Le Pens parti danne en flertallsregjering. Den dårlige nyheten er at ingenting vil forandre seg. Franskmennenes levestandard vil fortsette å synke, og «Jupiter-presidenten» (Frankrike trenger en «jupiteriansk» statssjef, forsikret Macron i 2016) vil fortsette å leke krigspresident. Den gode nyheten er at vi kan vedde på at franskmennene ikke vil være like likegyldige som italienerne etter seieren til «fascisten» Giorgia Meloni.

Vi kan glede oss til en sommer med agurknyheter prydet med iherdige «antifascistiske» gatekamper i Paris og omegn.

Forrige artikkelMange mener mangt om konspirasjonsteorier
Neste artikkelFri fra sirkuset