Mange mener mangt om konspirasjonsteorier

0
Sammendrag av Erna Solbergs tale i Stortinget

Som regel handler disse om saksforhold som er av naturfaglig, medisinsk, teknisk-ingeniørfaglig eller historiefaglig karakter.

Av Gottfried Fjeldså.

Derfor er det avgjørende, at man er klar over at de som er mest frempå i de sosiale- og i de redaktørstyrte mediene for å henge ut «konspirasjonsteoretikerne», som regel ikke har faglig bakgrunn i disse disiplinene. De er så langt jeg kan se uten unntak kunstnere, religionsvitere, økonomer, håndverkere og jurister. Sjekk selv!

De mest synlige synserne har altså lite eller ingen faglig befatning med tematikken som de ofte med hylende karakteristikker prøver å avsløre som sprøyt. Da blir alle som ikke deler deres syn, kollektivt satt i den offentlige gapestokken og knadd ned i den kjemperomslige sekken som det står følgende etiketter på (jeg siterer): «Trump-sympatisører», «klimafornektere», «coronafornektere», «fascist-new-age-allianser», «antivitenskapelig», «galskap», «vi må hindre denne type mennesker», «grove usannheter», «bør forbys», «smittsomme teorier», «middelmådige kulturpersonligheter», «falske fortellinger», «skuffede fjolleri», «uhyrligheter», «konspirasjonsmentalitet», «vaksinemotstander», «antivaksere», «esoteriker», «hippi», «konspirasjonsbasert vaksinemotstand», «helsebesatte new agere», «kunnskapsfiendtlighet».

Og alle sammen er naturligvis også «høyreekstremister», hvis vi skal tro skribentene som slipper igjennom mediehusenes ulike nåløyer.

Når disse så erklærer at de blir «faen så frustrerte», glipper også det aller siste forsøket på å fremstå med akademisk noblesse.

Her kommer det et lite innskudd – og dette er viktig for ikke å bli misforstått på et vesentlig punkt:

Faglig og akademisk ekspertise innenfor disse fagfeltene kan selvfølgelig ikke være en begrensende forutsetning for å få lov til å ytre seg om det som skjer ute i verden! Faktisk mener jeg at de siste årene har vist at så vel den vanlige, ufaglærte privatpersonen, og de redaktørstyrte mediene – som heller ikke holder seg med faglig ekspertise – burde ha gjort en betydelig mye større anstrengelse for å gå vitenskapelige funn og postulater etter i sømmene. Men her har pressen sviktet den senere tid. Og dette var nok ikke noe uhell, for daværende generalsekretær i Norsk Redaktørforening Arne Jensen uttalte med egne ord at «medier jo er formidlere av det myndighetene mener er riktig og vil at folk skal gjøre». Under pandemien var det ifølge Redaktørforeningen derfor viktig «å skape en holdning i samfunnet». Å formidle visse holdninger var altså viktigere enn å drøfte vitenskapelige funn, juss eller å undersøke kilder og interessegrupper, eller å la kritiske fagpersoner komme til orde. Dette står i en grell kontrast til hva våre barn blir lært på skolen, nemlig at pressen skal være en fjerde statsmakt, ikke et mikrofonstativ for byråkratiet.

Kort sagt: Alle bør naturligvis interessere seg for, og prøve å forstå det som rører seg i samfunnet; vi bør ikke overlate all meningsdannelse til copy og paste fra Reuters. Men i et opplyst samfunn må man forutsette at naturfaglig argumentasjon benyttes når naturfaglige utsagn skal imøtegås, at tekniske påstander drøftes med teknisk kunnskap og ikke med religion osv. Er vi ikke nøye med å navigere i dette feltet, havner vi i en hengemyr.

Eksempler på slik feilnavigering er det mange av. Her en liten illustrasjon:

  • Klassekampen[1] løftet frem en professor i religionsvitenskap med faglig autoritet og doktorgrad i «Åndeleg helse. Ein kulturanalytisk studie av menneske- og livssyn hos alternative terapeutar», og med bakgrunn i «Spiritisme – Samtaler mellom levende og døde», for å stemple en professor i kjemi, og sette punktum for faglige drøftinger om sprengning av bygninger.
  • En antroposof sidestiller vaksine for hundre år siden og genteknologi av i dag.[2]
  • En Dr. philos. kommer gjentatte ganger med rasende karakterdrap av en kjent biolog, filosof og forfatter, som hadde omtalt den etter hvert velkjente mistanken om at overdødeligheten i befolkningen ser ut til å korrelere med innføringen av de internasjonalt omstridte c-sprøytene. Men for å få virkeligheten til å stemme med hans kart, unnlot han å ta med vitale fakta som ville felt hans resonnement. (Saken er nærmere beskrevet i et tilsvar[3] og ytterligere underbygget av blant annet denne metastudien[4].)

Listen er lang. Poenget er likevel kort: Irrasjonale personkarakteristikker og oppkonstruerte sekkebetegnelser bunner i en giftig kombinasjon av emosjoner og cherry picking. Således får de ustanselige konspi-anklagene en til å tenke på Christian Morgensterns berømte harselas: «Weil, so schliesst er messerscharf, nicht sein kann, was nicht sein darf!»[5].

Vi har igjen fått en bekymringsverdig utfordring for demokratiet, nemlig at det meste innenfor offentlig meningsdannelse og av myndighetenes beslutningsprosesser innenfor medisin, økonomi, naturforvaltning, krig og fred og så videre, for tiden skjer under sterk påvirkning fra plagsom sterk magefølelse og manglende vilje til streng faglighet.

Dette er verdiløst for en offentlig debatt – men elsket av pressen, og bensin i de sosiale mediene.


[1] Klassekampen 19. oktober 2017

[2] Klassekampen 9. februar 2022

[3] https://steigan.no/2024/06/logner-forbannede-logner-og-statistikk/

[4] https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0379073824001968

[5] http://www.palmstrom.net/AP/diverse/Palmstrom_dikt-2.pdf


Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.

Forrige artikkelHvorfor forandrer partiene seg?
Neste artikkelPolitikk på fransk