oss 100 kroner!
Noe slikt har aldri skjedd i løpet av de siste hundre årene siden USA gikk ut av den vestlige halvkule som en imperialistisk makt – at en motstander braste inn på en av deres militærbaser i utlandet.
En militærbase regnes som suverent territorium og uautorisert innreise utgjør en krenkelse, spesielt når det gjelder Russland, en rivaliserende supermakt. Likevel toner Washington og Moskva ned samboerskapet til deres militære personell i den amerikanske flybasen nær Niamey, hovedstaden i Niger, kjent som Airbase 101.
I kakofonien over proxy-krigen i Ukraina, ble kanskje nyheten tonet ned da den amerikanske forsvarsministeren Lloyd Austin insisterte på at det ikke var noe «vesentlig problem» med et slikt samliv i Niger. Austin forklarte: «Russerne befinner seg i et eget område og har ikke tilgang til amerikanske styrker eller tilgang til utstyret vårt. Jeg er alltid fokusert på sikkerheten og beskyttelsen til troppene våre. Men akkurat nå ser jeg ikke et vesentlig problem her når det gjelder styrkebeskyttelsen vår».
En slik ukarakteristisk tilbakeholdenhet fra Pentagon-sjefen har sannsynligvis oppstått fordi Washington ikke er i noen posisjon til å kaste ut russerne nå som nigeriske myndigheter har annullert Status of Forces-avtalene med USA.
På den annen side ankom det russiske militærpersonellet – angivelig hentet fra det nyopprettede Afrikakorpset bestående av den tidligere Wagnergruppen – til Niger for tre uker siden på invitasjon fra den nigeriske regjeringen.
På samme måte må Washington også ha tatt i betraktning at Nigers militære, som tidligere hadde jobbet tett med USA, mens de søkte samarbeid med Russland, ikke går så langt som i en full omfavnelse av Moskva som naboene Mali og Burkina Faso. Uten tvil signaliserer det Nigers såkalte «diversifisering av internasjonale partnerskap»-plan som holder åpne utsikter til et amerikansk comeback.
I alle fall må Austin være klar over at denne blindveien i båndene mellom USA og Niger i stor grad kan tilskrives utenriksdepartementets feilbehandling ved offisielt å utpeke militærovertakelsen i Niamey i juli i fjor som et «kupp». Rubicon ble krysset i oktober da Washington utløste lover som begrenser den militære støtten og bistanden som de kan gi til Niger.
Dette straffetiltaket ignorerte at Niger forble en nøkkelpartner og alliert i en region hjemsøkt av kupp de siste årene, der USA hadde investert over 100 millioner dollar i sin Agadez-base, som har vært kritisk for amerikanske droneoperasjoner i Sahel, og pøst hundrevis av millioner av dollar også inn i treningsprogrammene for Nigers militære siden 2013.
Når vi ser tilbake, ble noen av kupplederne faktisk opplært i amerikanske militærakademier. Kort sagt, utenriksdepartementet tråkket i salaten. Det var etter et stormfullt møte i Niamey i midten av mars, da høytstående amerikanske tjenestemenn protesterte mot den forventede ankomsten av russiske styrker, at de nigerianske generalene bestemte at nok var nok og ba om tilbaketrekning av amerikanske tropper. Washington forventet ikke at noe så ekstremt skulle skje.
Det er ingen tvil om at russere (som ikke engang hadde en ambassade i Niamey) har kommet forberedt på et langsiktig opphold. De russiske militære «trenerne» har til og med tatt med seg et luftvernsystem. Men på spørsmål om utplasseringen parerte Kreml-talsmann Dmitrij Peskov og sa: «Vi utvikler bånd med forskjellige afrikanske land på alle områder, inkludert i det militære. De er interessert i det, vi er også interessert i det. Og vi vil fortsette å utvikle vårt forhold til afrikanske stater».
Russland utnytter mulighetene etter en telefonsamtale mellom lederen av Nigers militærregime general Abdourahamane Tiani og president Vladimir Putin 26. mars om å «styrke sikkerhetssamarbeidet». Moskva hadde tidligere fremmet dannelsen av den såkalte Alliansen av Sahel-stater, AES, en gjensidig forsvarspakt opprettet mellom Mali, Niger og Burkino Faso i september i fjor, og dermed effektivt nøytralisert Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater (ECOWAS), som på Vestens linje og som på et tidspunkt lekte med ideen om en militær intervensjon i Niger (med fransk støtte) for å gjenopprette det gamle regimet til den avsatte presidenten Mohamed Bazoum som er i varetekt.
Les: Sahels «motstandsakse»
Det er tilstrekkelig å si at Russlands Afrikakorps har en jobb beregnet på dem – det er en stor utfordring fremover når Moskva påtar seg rollen som leverandør av sikkerhet. Jo mer USA blir paranoid om Russlands utenrikshandel under forholdene med sanksjoner, jo større blir relevansen til Afrika som partner i Moskvas internasjonale orden. Det er indikasjoner på at Russland koordinerer en strategi for regional regional sikkerhet i Vest-Afrika.
I ettertid ser det ut til at Washington har foretatt en nøktern vurdering av hva som gikk galt med Niger. Nyhetskanalen PBS hadde et medrivende intervju forrige uke om dette brennhete temaet med Peter Pham, tidligere amerikansk ambassadør og spesialutsending for Sahel-regionen. Ambassadør Pham bemerket at utkastelsen fra de to basene i Niger «kommer til å bli et svært betydelig tap og tilbakeslag».
Han innrømmet med ekstraordinær åpenhet at «vi [USA] kunne vært mer tilpasset det faktum at forandringens vinder feide over Afrika».
«Politiske eliter er svært miskreditert i disse Sahel-landene. Bare fordi det er en ekstra styrting av regjeringen betyr ikke det at det som var der før nødvendigvis var et Jeffersonian-demokrati».
«Og også, helt ærlig talt, våre franske venner og allierte er partnere, men de har mye bagasje i denne regionen. Det er utbredt uro rundt dem. Det har vært noe skittentøy ved forbindelsen [med Frankrike]».
«Vi kunne sannsynligvis ha håndtert situasjonen mye bedre når det gjelder å være innstilt på det som skjedde, dynamikken, og også engasjement med regimene som har dukket opp … Regionen hadde en krise med statlig legitimitet. Regjeringene ga ikke grunnleggende varer, tjenester og beskyttelse til folket sitt. Folk vil ha beskyttelse, sikkerhet».
Pham understreket: «Den eneste store feilen vi gjør er å prøve å tvinge dem til å velge oss eller den andre fyren… Men de [Kina og Russland] tilbyr raskere løsninger. Vi forteller dem [afrikanske eliter] «oss eller dem» veldig ofte. Fordi de [Russland og Kina] kan levere raskt og umiddelbart, blir det det enkleste for juntaen eller andre ledere å velge… På kort sikt er det de gir disse nye regimene, militærregimene, et sikkerhetsteppe. Det handler om regimets overlevelse.» (her)
Det ligger en fortjeneste i ambassadørens bemerkninger, og for øvrig har China National Petroleum Corporation investert nærmere 5 milliarder dollar i Nigers petroleumsindustri og konstruert en 2000 km lang rørledning fra innlandet Niger til Benins Atlanterhavskyst, samtidig som de har to tredjedelers egenkapital i Agadem oljefelt. CNPC signerte en avtale med Niamey forrige måned om et lån på 400 millioner dollar som en «livline» etter at generalene kuttet båndene med Frankrike og USA – som skal betales tilbake med råoljeforsendelser innen tolv måneder til en rente på syv prosent.
Det som gjenstår i gråsonen er i hvilken grad Russland og Kina kan koordinere sine handlinger. Men det faller innenfor geopolitikkens domene. Russlands interesser på den vestafrikanske kysten ser ut til å være å sikre militære, diplomatiske og økonomiske pakter med ledere av disse nasjonene i bytte mot strategisk tilgang til Atlanterhavet. Og, selvfølgelig, mot øst grenser Niger og Tsjad til Sudan der Russland søker en ubåtbase i Rødehavet. Dette har dype geopolitiske implikasjoner.
Betydningsfullt nok, og i de beste tradisjonene i Det store spillet, kastet ikke ambassadør Pham bort pusten på å baktale Russland. På den annen side bekjentgjorde utenriksdepartementet at det allerede planlegger et gjenforlovelse med regimet i Niamey. Visestatssekretær Kurt Campbell «vil reise til Niamey i løpet av de kommende månedene for å diskutere pågående samarbeid på områder av felles interesse».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
