oss 100 kroner!
Den afrikanske Sahel gjør opprør mot vestlig nykolonialisme – kaster ut utenlandske tropper og baser, utformer alternative valutaer og utfordrer de gamle multinasjonale selskapene. Multipolaritet kan tross alt ikke blomstre uten at motstand baner veien.
The Cradle, 1. april 2024
Framveksten av motstandsakser i ulike geografiske områder er et uløselig biprodukt av den lange og svingete prosessen som fører oss mot en multipolar verden. Disse to tingene – motstand mot Hegemonen og framveksten av multipolaritet – er absolutt komplementære.
Motstandsaksen i Vest-Asia – på tvers av arabiske og muslimske stater – finner nå som sin sjelesøster motstandsaksen som spenner over Sahel i Afrika, fra vest til øst, fra Senegal, Mali, Burkina Faso og Niger til Tsjad, Sudan og Eritrea.
I motsetning til Niger, hvor maktskiftet mot nykolonialisme ble assosiert med et militærkupp, kommer maktskiftet i Senegal rett fra meningsmålingene.
Senegal kastet seg inn i en ny æra med jordskredseieren til Bassirou Diomaye Faye, 44, i landsomfattende valg 24. mars. En tidligere skatteinspektør som nettopp hadde tilbrakt fjorten dager i fengsel, Faye dukket opp med profilen som en underdog pan-afrikansk leder for å snu opp ned på «det mest stabile demokratiet i Afrika», under den sittende franske marionetten Macky Sall.
Den påtroppende senegalesiske presidenten slutter seg nå til Ibrahim Traore (36) i Burkina Faso, Aby Ahmed (46) i Etiopia, Andry Rajoelina (48) på Madagaskar, samt den framtidige superstjernen Julius Malema (44) i Sør-Afrika som en del av den nye, ung panafrikansk generasjon fokuserte på suverenitet. I sitt valgmanifest lovet Faye å gjenvinne Senegals suverenitet ikke mindre enn atten ganger.
Geoøkonomi er nøkkelen til disse endringene. Ettersom Senegal blir en betydelig olje- og gassprodusent, vil Faye ta sikte på å reforhandle gruve- og energikontrakter, inkludert de største med British Petroleum (BP) og den britiske gullgruveoperatøren Endeavour Mining.
Det avgjørende er at han planlegger å droppe den utnyttende CFA-francen – det franskkontrollerte valutasystemet som brukes i 14 afrikanske stater – til og med å sette opp en ny valuta som en del av omformingen av forholdet til nykolonialmakten Frankrike, Senegals beste handelspartner. Faye, som gjentar etter kamerat Xi Jinping, ønsker et «vinn-vinn»-partnerskap.
Les: CFA-franc – hvordan Frankrike underutviklet Afrika
Inn på scenen kommer Alliansen av Sahel-statene
Faye har ennå ikke vært klar på om han har til hensikt å sparke det franske militæret ut av Senegal. Hvis det skulle skje, ville slaget mot Paris vært enestående, ettersom den utkjempede Petit Roi Emmanuel Macron og det franske etablissementet anser Senegal som nøkkelspilleren når det gjelder å blokkere innlandslåste Niger, Mali og Burkina Faso, som allerede har forlatt Paris i Sahels støv.
De tre sistnevnte statene, som nettopp har dannet en allianse av Sahel-statene (Alliance des Etats du Sahel, AES, på det originale franske språket), er ikke bare et stort mareritt i Paris etter seriemessige ydmykelser, men også en stor amerikansk hodepine – innbefattet i spektakulært sammenbrudd av militært samarbeid mellom Washington og Nigers hovedstad Niamey.
Den skyldige, ifølge US Deep State, er selvfølgelig Russlands president Vladimir Putin.
Det er åpenbart at ingen i US Beltway (egentlig navnet på ringveien rundt Washington, brukes som betegnelse på maktappratet i byen, o.a.) har vært oppmerksom på den diplomatiske ørkenvinden mellom Russland og Afrika siden i fjor som har involvert alle nøkkelspillere fra Sahel til de nye afrikanske BRICS-medlemmene Egypt og Etiopia.
I skarp kontrast til den tidligere oppfatningen av Niger som en trofast alliert i Sahel, er Washington nå tvunget til å presentere en kalenderdato for å få sine tropper ut av Niger – etter at en militær samarbeidsavtale ble annullert. Pentagon kan ikke lenger være involvert i militær trening på nigeriansk territorium.
Les: Niger kaster ut US Army
Det er to nøkkelbaser – i Agadez og Niamey – som Pentagon brukte over 150 millioner dollar på å bygge. Niamey ble ferdig først i 2019 og administreres av det amerikanske militærets afrikanske kommando, AFRICOM.
Operasjonelle mål er, forutsigbart, innhyllet i mystikk. Niamey-basen er i hovedsak et etterretningssenter som behandler data samlet inn av MQ-9 Reaper-droner. Det amerikanske flyvåpenet bruker også Dirkou Aerodrome som base for operasjoner i Sahel.
Nå blir ting virkelig spennende, fordi tilstedeværelsen av en de facto CIA-dronebase i Dirkou, bemannet av en håndfull operatører, ikke en gang erkjent. Denne mørke basen tillater informasjonsinnsamling overalt i Sentral-Afrika, fra vest til nord. Kall det nok et klassisk eksempel på tidligere CIA-direktør Mike Pompeos «We Lie, We Cheat, We Steal».
Det er omtrent 1000 amerikanske soldater i Niger som snart kan bli kastet ut. Amerikanerne prøver alt for å stoppe blødningen. Bare denne måneden besøkte USAs statssekretær for Afrika Molly Phee Niger to ganger. Tap av baser i Niger vil bli omsatt til at Washington vil følge Paris når det gjelder å miste kontrollen over Sahel – etter hvert som Niger kommer nærmere Russland og Iran.
Disse basene er ikke avgjørende for å utøve overvåking over Bab al-Mandeb; alt handler om Sahel, med droner som opererer på sin grense og krenker alle suverene luftrom i sikte.
En heftig delegasjon fra Niamey besøkte forøvrig Moskva i januar. Så, forrige uke, diskuterte Putin sikkerhetssamarbeid i telefonsamtaler med Malis midlertidige president, Assimi Goita, og Nigers militærjunta-president Abdourahmane Tchiani før han snakket med republikken Kongos president Denis Nguesso.
Elfenbenskysten: The Empire turn-around
Pro-vestlige marionettregimer forsvinner raskt over hele det afrikanske kontinentet. Alliansen av Sahel-statene – Mali, Burkina Faso og Niger – kan være fortroppen til en afrikansk motstandsakse, men det er mer, i form av Sør-Afrika, Etiopia og Egypt som fullverdige BRICS-medlemmer – for ikke å nevne alvorlige kandidater til neste bølge av BRICS+, som Algerie og Nigeria.
Russland, diplomatisk, og Kina, kommersielt, pluss den fulle vekten av det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina, er tydelig fokusert på det lange spillet – og regner med Afrika som helhet som en sentral multipolar aktør. Ytterligere bevis ble gitt nok en gang under den multipolare konferansen i Moskva forrige måned, der den karismatiske pan-afrikanske lederen Kemi Seba fra Benin var en av superstjernene.
Pan-eurasiske diplomatiske kretser tillater seg til og med å spøke med de nylige følelsesutbruddene fra Le Petit Roi i Paris. Den fullstendige ydmykelsen av Frankrike i Sahel er sannsynligvis en av driverne bak Macrons stormannsgale trusler om å sende franske tropper til Ukraina – som ville bli forvandlet til bifftartare av russerne på rekordtid – og hans iver etter å støtte Armenias nåværende russofobiske stunts.
Historisk sett gjenstår det faktum at afrikanere anså det tidligere Sovjetunionen som mye mer velvillig og til og med støttende når det gjaldt å hente naturressurser, en goodwill som nå også er overført til Kina.
Som en regional integrasjonsplattform har Alliance of the Sahel States alt som trengs for å bli en gamechanger. Senegal under Faye kan til slutt bli med, men Guinea tilbyr allerede den geografiske kapasiteten til å gi alliansen troverdig maritim tilgang. Det vil føre til gradvis eliminering av den vestlig kontrollerte, Nigeria-baserte ECOWAS.
Likevel, avvis aldri Hegemonens mektige tentakler. Pentagons hovedplan innebærer ikke å overlate Afrika til en multipolar innflytelsessfære mellom Russland, Kina og Iran. Likevel er det ingen på tvers av Sahels motstandsakse som kjøper USAs ‘terrortrussel’-kort lenger. Det var praktisk talt null terror i Afrika frem til 2011, da NATO gjorde Libya om til en ødemark, deretter satte støvlene på bakken og bygde militærbaser over hele kontinentet.
Så langt vinner Alliansen av Sahel-statene informasjonskrigen uten å løfte hendene. Men det er ingen tvil om at imperiet vil slå tilbake. Tross alt er hele spillet knyttet til Beltways suverene paranoia om at Russland tar over Sahel og Sentral-Afrika.
Inn kommer Elfenbenskysten, nå som Senegal kan være i ferd med å begynne å flørte med Alliansen av Sahel-statene.
Elfenbenskysten er mer strategisk for Washington enn for eksempel Tsjad fordi det ivorianske territoriet er svært nær Sahel-alliansen. Likevel har Tsjad allerede rekalibrert sin utenrikspolitikk, som ikke lenger er vestlig kontrollert og kommer med en ny vekt til å komme nærmere Moskva.
Hva venter for Imperiet? Kanskje amerikanske ‘antiterror’-droner delt med Paris på den franske basen i Elfenbenskysten for å holde Sahel-alliansen i sjakk. Kall det den ydmykede galliske hanen som omfavner Hegemonen i Vest-Afrika uten å motta smulene fra en gammel croissant.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
Se også denne videoen:
