oss 100 kroner!
Forvent et «mindre for mindre»-resultat fra enhver kommende amerikansk-saudiarabisk sikkerhetspakt. Israels krig mot Gaza har skadet Washingtons planer om å presse på for normalisering mellom Tel Aviv og Riyadh og å dra saudierne vekk fra Russland-Kinas innflytelsessfære.
En historisk sikkerhetspakt kan være i ferd med å bli utformet mellom USA og Saudi-Arabia som kan åpne en vei til kongedømmets normalisering med Israel. Begge sider er ivrige etter å avslutte en avtale som vil erstatte deres berømte «olje-for-sikkerhet»-kupp som ble inngått i 1945.
Et forbehold må imidlertid legges til. Den 80 år gamle avtalen mellom president Franklin Roosevelt og kong Abdulaziz Al-Saud har blitt satt på prøve de siste årene ettersom den globale maktbalansen har endret seg og erodert noe av deres gjensidige tillit.
Med det siste tiårets arabiske opprør ble de en gang så pålitelige kommunikasjonslinjene mellom Riyadh og Washington anstrengt, og bakkanalene ble redusert. Spørsmål om pålitelighet på grunn av tillitsunderskudd og avtagende amerikansk innflytelse begynte å tynge den en gang så solide alliansen. Tre spesielle utviklinger understreket at pilarene i forholdet mellom USA og Saudi hadde begynt å vakle:
Først opprettelsen av OPEC+, oppfinnelsen til Russlands president Vladimir Putin og den saudiske kronprins Mohammed bin Salman (MbS), som lanserte en æra med mer uavhengig produksjonspolitikk, for det andre, Riyadhs beslutning om å slutte seg til den multipolare BRICS og Shanghai Cooperation Organization (SCO) og for det tredje, den saudiske beslutningen om å normalisere forholdet til Iran, en forpliktelse som ble formalisert i en kinesisk-meklet fredsavtale i mars 2023.
Partene føler utvilsomt et behov for et fornyet amerikansk-saudiarabisk partnerskap. De dramatiske hendelsene den 7. oktober 2023 i Gaza knuste Biden-administrasjonens forestilling om at det palestinske problemet ville «løse seg selv» og at alt som var nødvendig var en ryddig saudi-israelsk normalisering.
I stedet vendte spørsmålet om Palestina som en ørkenstorm tilbake til midtpunktet i vestasiatisk sikkerhet, og det er ikke noe spillerom igjen til å lure regionen, oppløse empatien for den palestinske saken eller spankulere rundt som en barmhjertig samaritan på den arabiske gaten.
På samme måte spilte Iran kortene sine effektivt for å bringe motstandsaksen til første rad, noe som fikk de arabiske regimene i Gulfen til å skjelve, og som igjen ga Biden-administrasjonen et vindu til å engasjere sine gamle allierte på nytt.
Koblingen mellom regionale krav om våpenhvile, den humanitære krisen i Gaza og oppfordringer til løslatelse av israelske fanger som holdes av Hamas, har gjort det mulig for Washington å gjenvinne fotfestet som en viktig samtalepartner på det diplomatiske sporet.
Ikke desto mindre er det fortsatt en glatt oppoverbakke for USA å gjenoppstå som den viktigste påvirkeren i regionen. For mye har endret seg i Vest-Asia og verden i mellomtiden.
Den brede strategien som følges av Biden-teamet er å pleie det nye økosystemet rundt Abraham-avtalen som Donald Trump patenterte ved å se for seg en israelsk-saudiarabisk avtale som bærebjelken i en bredere politisk avtale. Det hvite hus ser for seg at dette vil bane vei for Gazas gjenoppbygging og etableringen av en palestinsk stat som vil gå langt for å integrere Israel i det arabiske nabolaget, samtidig som det lar Washington rette oppmerksomheten mot Asia-Stillehavet og Eurasia for å hindre Kinas fremvekst og underminere Moskvas kapasitet til å gi strategisk plass til Kina på den globale scenen.
Snarere enn en robust strategi, er dette scenariet en forførende ambisiøs drøm på bakgrunn av Washingtons voksende liste av eksistensielle utfordringer: en økonomi som kneler under vekten av den enestående gjeldsbyrden, motstrategiene til aksen Russland–Iran–Kina og trusselen om «avdollarisering» som får innpass i verdensøkonomien ettersom flere og flere land i Det globale sør eksperimenterer med alternative valutaer i sine internasjonale handelsoppgjør.
En av hovedbekymringene i den febrilske amerikanske tenkemåten er å få Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater til å ta avstand fra et koordinert angrep på petrodollaren på det kommende toppmøtet i BRICS i Kazan, Russland, 22.–24. oktober – et møte som forventes å bli en game changer i «avdollariseringsprosessen».
Det kommende toppmøtet i Beijing denne måneden mellom president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin forventes å prioritere omstrukturering av den internasjonale finansordenen. De siste dataene som er publisert av det amerikanske finansdepartementet 17. april viste at Kinas beholdning av amerikanske statsobligasjoner falt til 775 milliarder dollar i februar, et fall på 22,7 milliarder dollar fra bare en måned tidligere. The Global Times hevdet at «nedtrappingen markerer en strukturell justering av Kinas valutareserver, påvirket av faktorer som inkluderer landets balanse mellom eksterne betalinger og fortjenesten på amerikanske statsobligasjoner». Den konkluderte også med følgende:
Etter hvert som den globale trenden mot avdollarisering har begynt, har mange land akselerert diversifiseringen av reservene sine ved å øke beholdningen av gull og bruke lokale valutaer for internasjonal betaling. Kinas gullreserver i slutten av mars nådde 72,74 millioner unser, en månedlig økning på 160.000 unser, og markerte den 17. måneden på rad med økning av gullbeholningen.
Tallene taler for seg selv. Som en innsiktsfull amerikansk mediekommentar nylig påpekte:
Ingen konkrete planer ble forpliktet til eller lagt ut [av BRICS], men bare å formulere denne ideen på verdensscenen flytter Overton-vinduet for hva som er akseptabelt å diskutere offentlig når det gjelder å motvirke dominansen til den amerikanske dollaren i internasjonal handel. Selv om ingen BRICS-valuta er nært forestående, er ideen på bordet, og det er ikke lenger noe ekstremt eller usannsynlig.
(Overtonvinduet er den bredde av idéer som tolereres som en del av den offentlige diskursen, o.a.)
Det er tilstrekkelig å si at de amerikansk-saudiarabiske forhandlingene om en sikkerhetspakt i dag enten ligger an til en spennende avslutning på Riyadhs premisser – eller kan snirkle seg fremover uten forankring, i det minste til etter valget i november i USA (33 seter i Senatet og alle 435 seter i Representantenes hus er også på valg 5. november).
En fremstående saudiarabiske kommentator bemerket at «hele regionen er på nippet til å ta en siste finpuss på bakgrunn av krigen i Gaza. Dette kan enten føre til en avtale som gjør at noen enten faller av sin høye hest eller løper til kanten av avgrunnen. I begge tilfeller vil de betale en høy pris».
En innsiktsfull rapport i The Guardian denne uken avslørte at selv om de amerikansk-saudiarabiske utkastene til avtaler om sikkerhet og teknologideling er klare, ligger det usikkerhet forut fordi disse avtalene var ment å være knyttet til en bredere Vest-Asia-oppgjør som involverer Israel og palestinerne. Sagt på en annen måte, statsminister Benjamin Netanyahu må tas med på vanskelige temaer som en permanent våpenhvile i Gaza og opprettelsen av en palestinsk stat. Og en offensiv i Rafah vil kunne velte dette spillet.
Så det er helt ikke overraskende at saudierne nå «presser på for en mer beskjeden plan B, som ekskluderer israelerne», skriver Guardian. Fra et geopolitisk perspektiv kan en utvannet plan B fortsatt være attraktiv for Bidens diplomater, da den «ville sementere et strategisk partnerskap med Saudi-Arabia som ville holde kinesisk og russisk innflytelse i sjakk. [Men] Det er langt fra klart om administrasjonen – enn si kongressen – ville akseptert et slikt mindre-for-mindre-utfall».
Netanyahu er så godt som sikker på å betrakte en normaliseringsavtale med saudierne på dette tidspunktet som «et minefelt som ikke kan krysses på grunn av de politiske kostnadene som er involvert».
Det er en berømt replikk fra en satirisk sang skrevet i 1931 av den sovjetiske låtskriveren Vasily Lebedev-Kumach, som grovt kan oversettes som «Dokumentet er det viktigste i livet / Hold det trygt så lenge du er i live / Som uten et skikkelig dokument, du er bare en flopp».
Avdøde Mikhail Gorbatsjov beklaget at han ikke krevde et «riktig dokument» om NATOs utvidelse. Saudiarabisk kronprins Mohammed bin Salman bør ta Gorbatsjovs anger som en advarsel.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
