Nelliker til revolusjonen

0
Nellikrevolusjonen / utsnitt av verk av Eleonor Piteira

25. april 1974 kunngjorde et kommuniké fra kapteinbevegelsen for de væpnede styrkene, at diktaturet i Portugal var falt. Men i realiteten hadde regimet grunnlagt av Salazar opphørt seks år tidligere 1. august 1968, da Salazar fikk hjerneslag.

Av George Chabert.

Et kolonialt spørsmål

Salazar-regimets politikk gikk hovedsakelig ut på å bevare koloniene. Men de oversjøiske provinsene hadde en negativ innvirkning på de offentlige utgiftene. Portugal handlet hovedsakelig med Tyskland og Frankrike og ikke lenger med sine afrikanske kolonier. Dette resulterte i at Portugal ble det fattigste landet i Europa, og utvandringen til resten av Europa var så stor at landet mistet nesten 300.000 innbyggere mellom 1960 og 1970.

Marcello Caetano, som etterfulgte Salazar som statsminister, innså tidlig at det var umulig å opprettholde koloniene. Uten å si det direkte ønsket han å forberede Angolas og Mosambiks uavhengighet. Planen var at de tidligere kolonistene skulle beholde den politiske makten, som i Sør-Afrika og i Rhodesia. Koloniene skulle bli det Caetano likte å kalle «nye Brasil». Portugal ville da kunne beholde en særstilling i Afrika. Dette skulle gjøres gradvis, samtidig som krigene fortsatte.

I 1968 ble lengden på militærtjenesten økt fra to til fire år. Rundt 1970 brukte Portugal halvparten av statsbudsjettet på kolonikrigene. Det hjalp lite. En hendelse brøt Marcello Caetanos besluttsomhet for godt. I 1972 ble det begått en massakre i Mosambik. Portugisiske soldater drepte 400 menn, kvinner og barn og satte stråhytter i brann. Da Caetano fikk høre om dette og så bilder av massakren, ble han sjokkert. To ganger ba han republikkens president, Américo Thomas, om å gå av.

I Guinea-Bissau var den militære situasjonen desperat. I 1973 var flere fly blitt skutt ned med sovjetiske missiler og tre militærleire var tapt. Noen dager før statskuppet i 1974 ble hemmelige forhandlinger om Guineas uavhengighet holdt i London. General Spínola, som ledet krigen i Guinea-Bissau, publiserte i februar 1974 boken Portugal og fremtiden. På bare noen få dager ble boken solgt i 50.000 eksemplarer. I boken argumenterte Spínola for folkeavstemninger som skulle føre til en føderalisering av koloniene, der hver skulle ha sitt eget styre. Men det var ett annet budskap som alle la merket til: Kolonikrigene kunne ikke vinnes.

Militærkuppet

Militæret var nå åpent skeptisk til kolonikrigene. Det som senere ble kjent som 25. april-revolusjonen, begynte med lønnskrav fra kapteinene. Til tross for motstridende tiltak ble kravene innfridd. Dette førte til overbevisning om at regimet var svakt og ikke kunne reddes. Snart, under påvirkning av det portugisiske kommunistpartiet, som hadde infiltrert de lavere gradene av hæren, fikk opposisjonen mot regimet en tydelig politisk dimensjon. Motstanden mot kolonikrigene var det avgjørende. 16. mars 1974 gikk kapteinene og troppene deres mot Lisboa, men lojalistiske militærstyrker arresterte en del av opprørene. Det hele ble som en generalprøve.

31. mars så Marcello Caetano på en fotballkamp mellom Sporting og Benfica. Da mikrofonene annonserte hans ankomst på stadion, ble han møtt med en enorm applaus. Bare tjuefem dager før kuppet hadde den vanlige mannen i stor grad støttet ham. Men ikke elitene og militære makthaverne.

25. april 1974 gikk alt som planlagt. Opprørene dro til Lisboa og overtok strategiske punkter i byen uten motstand. Det faktum at det etterretningspolitiet DGS, tidligere PIDE, ikke registrerte noe som helst av forberedelsene, viser tydelig hvor svakt regimet var. Kvelden før ringte etterretningssjefen til forsvarsministeren. Beskjeden var beroligende: «De kan sove trygt, herr minister».

Klokken 22:55 ble sangen «Og etter farvel» spilt på radioen. Sangen var Portugals bidrag til Eurovision dette året (Portugal kom på 14. plass, akkurat som Norge). Dette var det første signalet på kuppet. Klokken 00:25 ble sangen «Grândola, den solbrune landsbyen» spilt. Dette var det andre signalet for militærkuppet.

I løpet av få timer var det hele over, og republikkens president og statsminister ble sendt i eksil til Brasil. General António de Spínola aksepterte å lede maktovertakelsen, og det forhindret et blodbad mellom de militære som fortsatt støttet regimet, og april-kapteinene, som de senere ble kalt. Ironien var at den som ivrigst forsvarte en fortsatt tilstedeværelse for Portugal i Afrika, nå ledet en revolusjon som på noen få måneder ville avskaffe alle koloniene. «Uten de afrikanske territoriene vil landet bli redusert til et meningsløst hjørne og ende opp med en rent formell eksistens innenfor et politisk rammeverk der landets reelle uavhengighet vil være truet», skrev Spínola i Portugal og fremtiden.

Nelliker

Revolusjonen begynte som et militært opprør, ikke et folkeopprør. Ingen visste hva som ville skje. Ved Rossio i Lisboa, spurte en kvinne en soldat som gikk forbi hva alt spetakkelet var for. «Vi skal arrestere Marcello Caetano – dette er en revolusjon», svarte soldaten, og ba damen om en sigarett. Men alt hun hadde var nelliker for markeringen av 50-årsjubileet til restauranten hun jobbet i. Soldaten tok imot nelliken og stakk den i løpet på maskingeværet. Kvinnen syntes det var morsomt og begynte å dele ut nelliker til soldatene. Det var slik revolusjonen fikk navnet sitt.

«Grândola, den solbrune landsbyen, Broskapets land, Det er folket som bestemmer, Inne i deg, o by!» Lyrikken til sangen som startet militærkuppet, var et perfekt valg for å forme myten om en folkerevolusjon, der frihet og brorskap stod i fokus. Nokså uventet strømmet folket ut i Lisboas gater og ga mat og gaver til soldatene. Gleden var smittsom, og snart ble militærkuppet omdannet til en folkefest. I koloniene var situasjonen naturligvis annerledes. I januar 1974 samlet en rasende folkemengde seg rundt militærkasernen i byen Beira i Mosambik og anklaget militæret for ikke å føre krigen godt nok. Den 7. september 1974, på samme dag som avtalen som anerkjente Mosambiks rett til uavhengighet ble undertegnet, gjennomførte de portugisiske bosetterne opprør mot de portugisiske styresmaktene. Det utløste en voldsbølge som skulle prege Mosambiks avkoloniseringen. I Portugal er 25. april en av de 13 obligatoriske nasjonale helligdagene. Denne dagen feires som «Frihetens dag».

Kilder: https://snl.no/nellikrevolusjonen


De tidligere portugisiske koloniene:

Landene er Angola, Kapp Verde, Mosambik, Guinea-Bissau og São Tomé og Príncipe. De utgjorde en del av samveldet av portugisiskspråklige land, Comunidade dos Países de Língua Portuguesa (CPLP). PALOP-landene var kolonier under det portugisiske imperiet, fram til 1970-tallet. Macao (Kina godtok ikke dens uavhengihet sammen med de andre; den kom senere, i 1999) og Timor, ved Indonesia.

Forrige artikkelHavre til en døende hest
Neste artikkelLokalsykehusene må ikke svekkes