WHOs pandemitraktat er skritt mot et autoritært samfunn

6. mars 2024

WHOs pandemi-direktiv bør ikke få definere hva som er friskt og sykt. Som leger forsvarer vi det faglige skjønn – også innen samfunnsmedisin.

Aksel Tveråmo og Ludwig Aigner, spesialister i allmennmedisin

I tidligere artikler har vi belyst møtet mellom allmennlegen og pasienten med en tilnærming som vi kaller allmennmedisinsk klinisk faglig skjønn.
Her belyser vi samfunnsmedisinsk diagnose og -behandling, noe vi kaller samfunnsmedisinsk faglig skjønn.

Å påvise smitte sier ingenting om risikoen for å utvikle sykdom.

Begge former for skjønn ble undergravet av WHOs kommandolinje for covid-håndteringen.
En tilsvarende kommandolinje kan bli iverksatt når WHO med sitt pandemi-direktiv finner det for godt å definere framtidige verdensomfattende epidemier og kan erklære universelle tiltak.

Det forhandles nå om en ny pandemiavtale som gjelder prinsipper og retningslinjer ved en pandemi. Det er satt ned et organ for dette,og det blir lagt ut rapporter fra arbeidet.

WHO kan ikke ivareta faglig skjønn

Ved samfunnsmedisinsk faglig skjønn blir ikke individets helse vurdert av en lege på et legekontor. Da er det hele befolkningens helse som skal vurderes i form av en folkehelse-diagnose ut i fra tidligere erfaringer og statistiske mål som smittedata fra hals-/neseprøver, grad av fravær fra skole/arbeid, antall sykehusinnleggelser og dødsfall som kan knyttes til sykdom etter smitte.

WHOs metode for samfunnsmedisin knyttet til covid brøt med samfunnsmedisinskfaglig skjønn, og i det følgende viser vi hvordan.

Smitte og smitteføring er spørsmål om klinisk vurdering

WHO satset på at laboratorie-tester skulle påvise smitte. Altså ble smitte og sykdom oppfattet som et spørsmål som kunne besvares enkelt med et nei eller ja. Dette representere et binært system som passer for dataregistrering, datastyring og kunstig intelligens, men ikke for individets helse.

På et legekontor gjelder allmennmedisinsk skjønn: Det er legens kliniske vurdering om du er smittet og eventuelt smitteførende. Vurderingen bygger på mengden og intensiteten av symptomer fra det aktuelle organsystemet der virus har begynt å formere seg.
En laboratorietest er ikke avgjørende for denne smittevurderingen, men kan styrke eller svekke legens kliniske analyse.

Du kan være en frisk bærer av smitte med liten risiko for å smitte andre

En person kan være smittet med virus i sine luftveier, men trenger likevel ikke å utvikle luftveissymptomer på smitte. Antallet virus på slimhinnene i øre-nese-hals-området kan være lavt, og man er da en frisk bærer med lav risiko for å smitte andre.

En smittet person med symptomer på virusinfeksjon vil derimot ha flere virus på slimhinnene i øre-nese-hals-området. Dessuten vil en sterk aktivering av immunsystemet gi feber med mer. Da har denne personen høy risiko for å smitte andre.

Det er ved legens kliniske vurdering i møtet med den enkelte pasient at viktige avgjørelser blir tatt.

Smitte gir ikke alltid sykdom

Smitte gir ikke alltid sykdom. Vi kan beregne sannsynligheten for at et individ vil utvikle
sykdom ved en gitt smitte ut i fra alder, kjønn og underliggende sykdommer.
Sykdom inntreffer med gradvis økende skade på kroppens og psykens motstandsevne.

*Faksimile fra NRKs Debatten torsdag 19.10.* *2023*

Ensidig satsning fra WHO

Det er ved legens kliniske vurdering i møtet med den enkelte pasient at viktige avgjørelser
blir tatt. Tidspunktet det eventuelt er tilrådelig å starte med medisinsk behandling, avgjøres ut
i fra etablert kunnskap og erfaring fra klinisk medisin.

WHOs ensidige satsing på å spore smitte med laboratorietester er altså ikke god medisinsk
praksis. Å påvise smitte sier ingenting om sannsynligheten for å utvikle sykdom.

Legen behandler et menneske, ikke en sykdom

Legen behandler altså ikke en sykdom, men et menneske. Med sine gener og epigenetiske tilpasninger. Vi kan ikke bruke den samme medisinen på alle, folk er forskjellige. Samfunnsmedisinsk faglig skjønn er å se befolkningen i sitt miljø av sykdoms- og helsefremmende faktorer. Og å forebygge og behandle befolkningens helse som et statistisk gjennomsnittsmenneske.

Faktorer i livsstil må med i estimeringen av risiko for å utvikle sykdom. Smitte er bare én av flere faktorer på veien mot sykdom.

I praksis viste det seg at Sars-Cov-2-viruset utviklet seg til Covid-19-sykdom i større grad hos eldre og syke. På tidspunktet denne kunnskapen ble kjent, ville samfunnsmedisinsk faglig skjønn tilsagt at WHO hadde anbefalt frivillig smitteisolasjon for eldre og syke. Unge og friske arbeidsføre kunne vært anbefalt å leve som før.

WHO burde fokusert på forebyggende folkehelsetiltak som styrker immunsystemet og
reduserer risiko for å utvikle sykdom. En mildere form for WHO-«formynderstat» kunne bedret folkehelsen med forebyggende tiltak.

WHO kunne diskutert hvorfor flere fattige ble syke og døde av covid. Slik ville vi fått
oppmerksomhet om sosial ulikhet i helse.

WHO har satt til side erfaringsbasert kunnskap, vitenskapelige modeller og demokratiske prosesser.

WHO bør ikke få avgjøre sykt og friskt

Vi bør ikke gi WHO makt til å avgjøre hva som er friskt og sykt. WHO er en byråkratisk organisasjon som premierer enkle og dårlige mål for helse og sykdom. WHO har satt til side erfaringsbasert kunnskap, vitenskapelige modeller og demokratiske prosesser.

Frie akademiske yrker har hatt til felles at de kan utøve en stor grad av faglig skjønn. Legeyrket har tilhørt de akademisk frie med faglig selvstendighet. Denne selvstendigheten forutsetter skolering og evne til problemløsning som bygger på vitenskapelig teori og praksis. Med diskusjon der hypoteser skal testes for stadig å erstattes med bedre hypoteser. Den enkelte leges allmennmedisinske kliniske skjønn bygger på dette.

Samfunnsmedisinsk faglig skjønn innebærer å kjenne befolkningen og risikofaktorer i det lokale livsmiljøet.
WHOs pandemitraktat undergraver legeyrkets akademiske selvstendighet, legeetikk,
vitenskap og demokrati. Pandemitraktaten er et skritt på vei mot et autoritært samfunn.

Det internasjonale helsereglementet (IHR) er et internasjonalt regelverk som administreres av Verdens helseorganisasjon. Formålet skal være å forebygge og motvirke smittsomme sykdommer som kan spre seg på tvers av landegrenser.
IHR ble først vedtatt i 1969, men er revidert flere ganger. WHO legger ut dokumenter i prosessen her.
I tillegg forhandles det om en ny pandemiavtale som gjelder prinsipper og retningslinjer ved en pandemi. Det er satt ned et organ for dette,og det blir lagt ut rapporter fra arbeidet.
Forhandlingene er ikke tilgjengelige på WHOs nettside, kun åpning og avslutning på møtene er offentlige.
WHO skriver at den foreslåtte avtalen gjelder behovet for å sikre likeverdig tilgang til “verktøyene som trengs for å unngå pandemier, som vaksiner, medisinsk utstyr, informasjon, ekspertise og helsehjelp.”
Begge prosessene skal være ferdig i mai 2024. Medlemslandene til WHO skal møtes til flere forhandlingsmøter i året som kommer.
WHO har fjernet den farmakologiske definisjonen av vaksine fra sine nettsider. Der defineres altså ordet “vaksine” uten defarmakologiske kriteriene for det medisinske vaksinebegrepet.
– Det som foreligger nå, er bare forslag, og ikke noe som er vedtatt, uttaler professor ved Det juridiske fakultetet på Universitetet i Bergen, Eirik Holmøyvik til Faktisk.no Han mener at det er usannsynlig at medlemsstatene vil godta forslagene slik de ser ut nå.
Våre politikere kan bruke Norges suverenitet til å overgi til WHO, og andre overnasjonale organer, vår bestemmelsesrett med bindende effekt.
Endringer i IHR blir bindende for Norge hvis vi ikke protesterer innen 18 måneder etter at WHO har vedtatt endringene.
Vår regjering holder sitt syn hemmelig, og våre hovedstrømsmedier er tause eller ukritiske.
Opposisjonen på Stortinget kan spørre statsråden om innsyn, om Norges posisjon og om regjeringens syn på hvilke fullmakter WHO bør ha. Da plikter statsråden å svare.