Ukrainas overlevelse henger i en tynn tråd 

0
Fra brannen i Crocus-senteret etter terrooraksjonen 22. mars 2024.
Av M. K. Bhadrakumar.

En uenighet oppsto unødvendig om varselet fra den amerikanske ambassaden i Moskva 7. mars om at «ekstremister har nært forestående planer om å angripe store forsamlinger i Moskva, inkludert konserter» der de advarte amerikanske statsborgere om å «unngå store forsamlinger». Det tok form av en diplomatisk krangel, og i det minste et øyeblikk hevdet amerikanerne at de delte «informasjonen» med russerne og antydet at sikkerhetsbyråene i Moskva var udugelige, mens sistnevnte slo tilbake og sa at det ikke var noe spesifikt eller noe som kunne utløse handling i det amerikanerne formidlet. 

Det er åpeenbart at Washington var i besittelse av informasjon som i det minste var troverdig nok med tanke på kilden, men som ikke var spesifikk nok for Moskva. Interessant nok utstedte også den britiske ambassaden i Moskva et lignende råd som advarte britiske statsborgere mot å besøke kjøpesentre. De amerikanske og britiske etterretningsbyråene jobber tett sammen. 

Men i et merkelig forebyggende grep, så å si, rykket utenriksdepartementet i Washington ut bare to timer etter det grufulle angrepet på kjøpesenteret i Moskvas Crocus rådhus 22. mars med en uttalelse som erklærte at Ukraina ikke var ansvarlig for angrepet. USAs europeiske allierte begynte også å etterape den samme verselinjen. Som man kan forvente, fikk amerikanerne et forsprang i propagandakrigen, og det gjorde dem igjen i stand til å lage en fortelling – også i sanntid – som utpekte Den islamske staten som den skyldige i den grufulle forbrytelsen. 

Likevel, allerede dagen etter, fortsatte president Vladimir Putin med å avsløre i sin tale til nasjonen at det som skjedde var «et overlagt og organisert massemord på fredelige, forsvarsløse mennesker», og henviste til nazistene når det gjaldt «å iscenesette en demonstrativ henrettelse, en blodig trusselhandling».

Det er viktig at Putin avslørte at gjerningsmennene «forsøkte å rømme og var på vei mot Ukraina, hvor det ifølge foreløpig informasjon ble laget et vindu for dem på ukrainsk side for å krysse statsgrensen». Men han unnlot med å peke ut noen skyldig ettersom etterforskningen pågår. 

Det vil si at av Putins avsløring ser det ut til at gjerningsmennenes mentorer/behandlere ga dem instruksjoner om å forlate russisk territorium etter oppdraget ved å bruke en bestemt rute for grensepassering til Ukraina der de ville bli ventet på av folk på den ukrainske siden av grensen. Det som nå gjenstår i det «kjente ukjente» handler egentlig om kommandokjeden. Dette er første punkt.

For det andre har en historie blitt formidlet av Washington om at dette var et ISIS-angrep. Denne historien har faktisk blitt formidlet av vestlige medier og var ment som en rød sild for å forvirre dumme folk i utlandet. 

Men i virkeligheten oppførte ikke gjerningsmennene seg som ISIS-drapsmenn på selvmordsoppdrag som ville ha søkt martyrdøden, men i dette tilfellet oppførte de seg som flyktninger under flukten. De svarte heller ikke på oppfordringen om ‘jihad’. De var angivelig etniske tadsjikere som innrømmet at de var leiemordere som ble lokket av penger. 

Ekspertenes mening om de publiserte videoer er også at bevegelsene deres inne i kjøpesenteret ikke viste kampferdigheter tilskrevet godt trente krigere, og de hadde «dårlig ildgivingsdisiplin», noe som betyr at de bare hadde minimal rifletrening. I sum var deres handlinger preget av motivløs ondskap – det vil si bortsett fra pengene. 

Når det er sagt, har det amerikanske militæret «gjenopprettet» tidligere ISIS-krigere i det siste. Russlands utenlandske etterretningstjeneste (SVR) påsto i en uttalelse 13. februar at USA rekrutterte jihadistkrigerne for å utføre terrorangrep på territoriet til Russland og i Samveldet av uavhengige stater (SUS).

Uttalelsen sa: «Seksti slike terrorister med kamperfaring i Midtøsten ble valgt ut i år i januar … de gjennomgår et hurtigopplæringskurs ved den amerikanske basen i Syrias Al-Tanf, hvor de blir undervist i hvordan de skal lage og bruke improviserte eksplosive innretninger, samt subversive metoder (det vil si metoder egnet til å styrte en regjering, o.a.). Spesiell vekt legges på planlegging av angrep på tungt bevoktede anlegg, inkludert utenlandske diplomatiske oppdrag … I nær fremtid er det planer om å utplassere militante i små grupper til territoriet til Russland og SUS-landene».

SVR bemerket også at «spesiell oppmerksomhet ble gitt til involvering av innfødte i det russiske Nord-Kaukasus og Sentral-Asia».

Betegnende nok sa Alexander Bortnikov, direktør for Federal Security Service (FSB), i et intervju med Rossiya TV-kanal 26. mars at fra avhøret av de internerte så langt, er det en politisk bakgrunn for hendelsen. Han sa at radikale islamister alene ikke kunne forberede en slik aksjon på egenhånd, de fikk hjelp utenfra.

Bortnikov uttalte: «De første opplysningene vi fikk fra de arresterte bekrefter dette. Derfor vil vi fortsette å avgrense informasjonen som skal vise oss om deltakelsen fra den ukrainske siden er reell eller ikke. Men uansett er det så langt all grunn til å si at det er akkurat slik. Siden bandittene selv hadde til hensikt å reise til utlandet, var det til Ukrainas territorium, ifølge vår foreløpige operasjonelle informasjon, og at de var ventet der».   

Bortnikov la til at terrorangrepet hadde støtte fra ikke bare spesialtjenestene i Ukraina, men land som Storbritannia og USA står også bak massakren. Ifølge ham er hovedmotoren bak hendelsen ennå ikke identifisert, og trusselen om en terrorhandling i Russland vedvarer fortsatt. 

Bortnikovs kommentarer antyder en klassisk knipe: Russland har bevis på ukrainsk involvering, men ingen «bevis» er foreløpig tilstrekkelige. Dette er en vanskelig situasjon som land ofte står overfor når det gjelder å bekjempe grenseoverskridende terrorisme, spesielt når det tilfeldigvis er statsstøttet terrorisme. Selvfølgelig vil ingen mengde bevis bli akseptert som bevis av motstanderen til syvende og sist – mens det i Ukrainas tilfelle ofte er en iver etter å kreve æren for å ha blodtappet Russland ved å iverksette operasjoner på russisk jord, som for eksempel attentater. 

Når det gjelder USA eller Storbritannia, vurderer russerne at uten informasjon fra etterretning, satellittbilder og til og med logistisk støtte fra vestmaktene, har ikke Ukraina kapasitet til å gjennomføre operasjoner dypt inne i Russland eller den typen komplekse angrep rettet mot russiske krigsskip i Svartehavsflåten. Men vestmaktene er alltid i fornektelsesmodus når de blir konfrontert med slike anklager fra Russland. 

Det er ingen tvil om at Crocus City Hall-angrepet vil ha dype geopolitiske konsekvenser og vil påvirke kursen til Ukrainakrigen. Hendelsen har massivt økt verdens sympati for Russland. Det er nå en enorm utfordring når det gjelder statskunst for Putin å handle besluttsomt, slik den russiske offentligheten vil forvente, for å fullstendig rykke opp de mørke kreftene som er forankret i nabolaget. 

Det kan tenkes å innebære at Moskva rister opp selve grunnlaget for huset som Washington bygde i Kiev etter kuppet i 2014. New York Times avslørte nylig at CIA har en rekke etterretningsposter langs grenseområdene mellom Ukraina og Russland. 

Ta ikke feil av dette, USA er fast bestemt på å holde på den omfattende infrastrukturen de skapte i Ukraina for å sette i gang hemmelige operasjoner og destabilisere Russland, uansett hva det måtte kreve. Hovedpoenget i den vestlige strategien er å svekke Russland og hindre det i å spille en rolle som motstander på den globale scenen. 

TS Eliots replikker fra skuespillet Murder in the Cathedral kommer til tankene:

'Hvilken fred kan man finne / 
som kan vokse mellom hammeren og ambolten?' 

Krigen er beregnet til å eskalere dramatisk, og det er et spørsmål om tid før vestlig kamputplassering finner sted i Ukraina for å redde landets gjenværende potensial som frontlinjestat for NATO i proxy-krigen mot Russland. På sin side har Russland kanskje ikke noe annet alternativ enn å søke en total militær seier. Den flerlags russiske reaksjonen vil utfolde seg avhengig av utfallet av den pågående etterforskningen.


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Forrige artikkelEuropa «forbereder» seg på matkrise
Neste artikkelAnalyse: Over 4.500 bedrifter i fare for konkurs
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.