oss 100 kroner!
EUs fornybardirektiv vil føre til en kraftig svekkelse av kommunenes handlefrihet og føre til naturinngrep uten sidestykke i norsk historie.
Vind- og solkraftutbyggerne har over lang tid nå utøvd et stort press på kommuner over hele landet om å utrede bygging av det de kaller fornybar energi. Dette fortsetter de med på tross av motstand, de bruker svært skitne metoder, lover fattige kommuner, skogeiere og bønder enorme summer og avtaler om billig strøm. De gir ikke opp, men fortsetter med sine utredninger sjøl om kommuner sier nei.
Jeg skreiv den 25. februar:
Kan virkelig det meste kjøpes? Det er tydelig, og noen betaler godt for å rasere natur og ødelegge folks helse. For det ligger penger i dette, og en kan spørre seg om det avgjørende er hvor mye grunneiere bli tilbudt i kompensasjon for hver turbin eller hvor mye kommuner kan få inn i kommunekassa eiendomsskatt for slike anlegg.
Den 12. februar delte jeg her på steigan.no ei Gladmelding fra Indre Østfold – et enstemmig kommunestyre sa NEI.
Jeg avsluttet artikkelen med dette:
Lokalavisa Smaalenene stiller dette spørsmålet til kommunikasjonssjef Eivind Andrés Fjellstad i Zephyr etter at kommunestyret enstemmig hadde sagt nei:
Kommer nå Zephyr til å droppe alle videre planer om vindmøller i området mellom Spydeberg Varde og Hobøl Varde etter dette vedtaket?
Vi har ikke rukket å drøfte dette vedtaket internt ennå, men vi ønsker oss faktabaserte debatter og det er vanskelig å se for seg det uten en utredning først, sier Zephyr’s kommunikasjonssjef Eivind Andrés Fjellstad i en kommentar.
Da stilte jeg dette spørsmålet?
Kan dette bety at Zephyr mener at kommunestyret ikke har siste ord i denne saken?
Jeg har skrevet om Energimeldinga, NOU 2023: 25, Omstilling til lavutslipp— Veivalg for klimapolitikken mot 2050 i flere artikler i høst.
I en av dem skreiv jeg;
Sjølstyre og lokal sjølbestemmelse må vike for Norges – les EUs grønne skifte.
Klimautvalget mener at avgjørelser, som ifølge Grunnloven skal avgjøres av kommunene, ikke kan avgjøres av kommunen, da de tydeligvis ikke er i stand til å ta de rette avgjørelser som kreves for å nå en slik omstilling vi nå skal i gang med. Utvalget anbefaler blant annet at nasjonale myndigheter, på oppdrag av EU, setter klare rammer gjennom lover, som begrenser kommunens myndighet.
I artikkelen viste jeg til flere:
Kapittel 18, som omhandler hvordan man skal gjennomføre denne klimapolitikken, understekes igjen kommunenes rolle og hvordan staten/EU endrer lovverket slik at deres mål nås.
For å nå nasjonale mål er man avhengig av at kommunene bidrar. Dette gjelder også for klimaomstilling hvor kommunene blant annet har ansvar for viktige områder som arealplanlegging, avfallshåndtering, samferdsel og utdanning. I tillegg kan kommunen spille en viktig rolle som pådriver og initiativtaker. Hvis bidrag til å nå nasjonale mål ikke tillegges vekt av den enkelte kommune, vil det gi svekket måloppnåelse på nasjonalt nivå. I kapittel 6 påpeker utvalget at det er behov for sterkere statlig styring av arealpolitikken både til lands og til havs. Utvalget mener det er hensiktsmessig at staten gir klare krav om at kommunene skal bidra til at målene skal nås og at staten i større grad styrer kommunene i retning lavutslippssamfunnet. Utvalget anbefaler at kommunenes ansvar for utviklingen til lavutslippssamfunnet forankres i lov.
Det kan stilles lovkrav til kommunenes bidrag i omstillingen på forskjellige måter, men både kommuneloven og plan- og bygningsloven er sentrale lover i kommunens omstilling. (kap 18. s 230)
For som det sies tydelig i kapittel 18.4 Lovverket må klimavaskes. Små kommuner med få innbyggere og store arealer kan antakelig ikke forstå verdens beste, når det kommer til EUs klimaambisjoner og må instrueres.
Omtrent halvparten av norske kommuner har under 5000 innbyggere. Disse kommunene har 7 prosent av befolkningen, men 55 prosent av landarealet. De har derfor begrensede ressurser i forhold til størrelsen på arealet, ettersom rammetilskuddet til kommunene gis på bakgrunn av befolkningsstørrelse, ikke areal. Slike begrensninger gjør at lokale klimaambisjoner kan komme i konflikt med det overordnede målet for en kommune som alltid vil være å levere gode tjenester til befolkningen. (19.2 s 239)
Videre står det:
Norges samarbeid med EU. Norsk klima- og energipolitikk er tett integrert med EUs ambisiøse politikk. EØS-avtalen og klimaavtalen med EU gir viktige rammer for Norges klimapolitikk. I del III anbefaler utvalget at Norge bør fortsette klimasamarbeidet med EU. Politikk og regelverksutviklingen i EU går raskt, og påvirker en rekke politikkområder i Norge. Det betyr at Norge må rigge seg godt nasjonalt for å få mest mulig ut av samarbeidet og være i stand til å integrere regelverk som omhandler klima og energi fra EU på en effektiv måte. (19.3 s 240)
Nå er EUs fornybardirektiv ute på høring og høringsfristen er 19.04.2024:
Send inn høringssvar!
Motvind skriver på sin hjemmeside dette:
EUs fornybardirektiv vil føre til en kraftig svekkelse av kommunenes handlefrihet og føre til naturinngrep uten sidestykke i norsk historie. Høringen pågår nå.
Disse endringene vil snu opp ned på en rekke av våre etablerte demokratiske prosesser omkring tildeling av konsesjoner for ny fornybar kraftproduksjon, sier styreleder i Motvind Norge, John Fiskvik. Direktivet kan minne om nasjonal ramme for vindkraft, men tar det lengre: blir dette direktivet vedtatt, vil makt og myndighet overstyre de fleste trinn i konsesjonsprosessen i favør av vindkraftbransjen og i disfavør av befolkningens mulighet til medvirkning og innflytelse.
Direktivet inneholder en lang rekke punkter som vil medføre en betydelig svekkelse av lokaldemokratiet gjennom å etablere hasteprosesser, kraftig redusere behandlingstiden for konsesjoner og overstyre kommunene. – Vi må fortsatt gi tid til at berørte innbyggere får anledning til å sette seg inn i sakene, forstå hva det vil innebære for dem og medvirke i disse prosessene, forklarer Fiskvik.
Et av de mest inngripende forslagene er Artikkel 16 f:
«…medlemsstatene skal sikre at planlegging, oppføring og drift av anlegg for produksjon av fornybar energi, slike anleggs tilslutning til nettet og selve det tilknyttede nettet […] anses å være av vesentlig samfunnsmessig interesse og tjene den offentlige sunnhet og sikkerhet i forbindelse med avveining av rettslige interesser i de individuelle tilfeller […]».
Når tiltak defineres som å være av «vesentlig samfunnsmessig interesse» betyr det at det legges til rette for at slike tiltak kan tvinges igjennom av myndighetene. Artikkel 16 f vil, om implementert i Norge, kunne bli en blankofullmakt for at myndighetene uten videre kan kjøre statlig plan på nesten ethvert sol- og vindkraftverk, sier John Fiskvik i Motvind Norge.
Det er dette utbyggerne har venta på, det spiller svært liten rolle hva vi, eller våre lokale kommunestyrer mener. Snart kan de bare kjøre på for det «grønne skiftet» vil de argumentere for at er av vesentlig samfunnsmessig interesse.
