oss 100 kroner!
Ingen, som kritiserer den russiske føderasjonens militære aggresjon mot Ukraina i dag, bør glemme at NATO førte den første angrepskrigen i Europa etter andre verdenskrig.
24. mars 1999 begynte NATO-styrker å bombe Jugoslavia uten FN-mandat. Det var alliansens første kampoppdrag i Europa og den første krigsdeployeringen av de tyske væpnede styrkene siden 1945. NATO brukte de nasjonalistiske konfliktene i separasjonen av de forskjellige statene og regionene i den tidligere føderale republikken Jugoslavia som et påskudd.
Med aktiv deltakelse fra den tyske regjeringen ble løsrivelsen av Slovenia og Kroatia gjennomført, senere Bosnia-Hercegovina og andre republikker. Den multietniske grunnloven i de respektive regionene ble nå nasjonalistisk lagt over voldelige konfliktområder. Den serbiske provinsen Kosovo ble et spesielt konfliktområde, der vestlige stater støttet militærstyrkene til den albanske UÇK mot Serbias statsmyndighet, som blant annet utførte terrorangrep mot serbiske politistasjoner.
Sommeren 1998 var det en borgerkrig i Kosovo, som OSSE forsøkte å formidle en våpenhvile for. Den amerikanske diplomaten Richard Holbrooke reiste til landet som representant for OSSE for å overvåke etterlevelsen av våpenhvilen. Samtidig planla USA militær intervensjon mot Jugoslavia, mens europeerne nok en gang inviterte representanter for den jugoslaviske sentralregjeringen og den albanske UÇK til Paris for forhandlinger i februar 1999.
I stedet for samtaler ble den albanske forhandleren Hashim Thaci, senere » President for Republikken Kosovo», blokkerte enhver avtale. Holbrooke krevde deretter at den jugoslaviske presidenten Slobodan Milošević til slutt gikk med på Kosovos uavhengighet. Da han nektet, bestemte NATO seg for å gå til krig. Uten å søke et FN-mandat eller diskutere saken i Sikkerhetsrådet, startet NATO massive luftangrep 24. mars 1999.
For å rettferdiggjøre denne krigen hevdet den tyske regjeringen den gang at en «serbisk utvisningsplan» måtte stoppes. Daværende utenriksminister Joschka Fischer («De Grønne») annonserte til og med at målet var å hindre «et nytt Auschwitz». Veteraner fra den antifascistiske kampen og de som ble forfulgt av naziregimet anklaget ham derfor for en «ny Auschwitz-løgn». Krigen mot Forbundsrepublikken Jugoslavia varte i 75 dager. Spesielt var det massive luftangrep som skulle ramme «utelukkende militære mål».
Ruinene av den statlige TV-stasjonen midt i Beograd, som fortsatt kan sees i dag, viser veldig tydelig at målet var å ødelegge den statlige infrastrukturen. Som en forholdsregel forklarte NATO-representant Jamie Shea at «collateral damage» også var president Miloševićs ansvar, ettersom han hadde motstått NATOs insistering.
Denne skaden var omfattende. I begynnelsen av april falt bomber over byen Aleksinac, og drepte tolv sivile og ødela hundre og femti hjem. I midten av april omkom 73 mennesker i det vestlige Kosovo da NATO-fly bombet et flyktningtog. Angrepet på broen ved Varvarin 30. mai 1999 er velkjent.
Mange år senere forsøkte pårørende til de drepte sivile å kreve erstatning i en sivil sak mot BRD, som ble avvist av de tyske domstolene. NATOs militære overlegenhet klarte ikke å beseire landet militært på over to måneder. At det jugoslaviske luftvernet lyktes i å skyte ned en «stealth bomber», NATOs mest moderne krigsmaskin på den tiden, var et bevis på situasjonen.
Den britiske statsministeren Tony Blair vurderte til og med å sette inn bakketropper. Men i begynnelsen av juni 1999 bestemte den jugoslaviske regjeringen seg for å gi etter for NATOs utpressing for å beskytte sin egen befolkning.
Den jugoslaviske hæren og serbisk politi trakk seg ut av Kosovo. NATO-enheter marsjerte inn i den serbiske provinsen og delte den inn i fem okkupasjonssoner. Dette satte også en stopper for bombingen. Det grufulle resultatet: rundt femten tusen mennesker ble ofre for NATOs luftangrep mellom 24. mars og 12. juni 1999.
Bevisene for NATOs krigsforbrytelser er fortsatt synlige i Beograd i dag. De viser tydelig at sivilbefolkningen er offer for slike væpnede konflikter. Vi vil også minne om at konflikten fortsatt ikke er løst. Statusen til Kosovo-provinsen under folkeretten er ikke internasjonalt anerkjent, og rettighetene til den serbiske befolkningen er heller ikke sikret. For WVF resulterer dette i den historiske erkjennelsen at bare gjennom forhandlinger og traktater under FNs ansvar kan fred oppnås.
Dan-Viggo Bergtun er Honorary President i The World Veterans Federation, som knytter sammen over 60 millioner veteraner fra 142 land i arbeid for fred og velbefinnende for veteraner som har vært involvert i kriger og konflikter. Foto: Privat
