En psykoanalyse av vestlige eliter

0
Demonstrasjon av statsansatte mot USAs støtte til Israel.

Hvordan skal vi forklare det nesten fullstendige fraværet av skyldfølelse eller skam hos vestlige politikere – spesielt når det gjelder Gaza?

Av Thomas Fazi.

thomasfazi.com – 11. mars 2024.

Michael Brenner – professor emeritus i internasjonale saker ved University of Pittsburgh og stipendiat ved Senter for transatlantiske relasjoner ved SAIS / Johns Hopkins – er ikke så kjent, også på grunn av hans ikke-eksisterende tilstedeværelse på sosiale medier, men han er en av de mest innsiktsfulle politiske tenkerne der ute. Den beste måten å holde tritt med skrivingen hans er å registrere deg på nyhetsbrevet hans, som du kan gjøre ved å skrive til ham på mbren@pitt.edu.

Hans siste stykke er et lite politisk-litterært mesterverk. I det forsøker Brenner å forklare den gåtefulle og tilsynelatende irrasjonelle oppførselen til vestlige eliter fra et psykopolitisk perspektiv, på samme måte som tilnærmingen jeg tok i forsøket på å forklare den hysteriske reaksjon fra det britiske etablissementet på George Galloways nylige valg. I dette stykket hevdet jeg at mye av oppførselen til vestlige eliter – spesielt deres nedslag mot innenlandsk dissens – kan settes ned til frykt:

Våre herskende eliter er enormt mektige, men deres makt er illegitim – de styrer, og er i stand til å reprodusere sitt styre, uten annen grunn enn at de er mektige. Det er en rent stedegen form for makt, men en som mangler legitimiteten til tidligere former for stedegen makt, som monarkier. De har ikke noe legitimerende symbolsk reservoar, eller «sekulær teologi», å trekke veksler på. Ved siden av frykt – når deres påstand om å beskytte oss mot onde krefter som er ute etter å ta oss, det være seg Russland, terrorister, virus osv. – så er «demokrati» den eneste legitimerende kraften oligarkene har igjen. Stemmegivningen er til syvende og sist det eneste som gir en viss legitimitet til deres de facto absolutte regel.

Dette er grunnen til at de går langt for å kontrollere den demokratiske prosessen – men har ikke råd til å fjerne den helt. Fordi, hvis de skulle gjøre det, ville alt som var igjen være rått, nakent elitestyre, avslørt i all sin illegitimitet. Men selv denne såkalte demokratiske legitimiteten blir stadig tynnere – og det vet elitene. Derav deres frykt, som igjen fører til en konstant stramming av boltene for sosial kontroll (større sensur, undertrykkelse, etc., samt konstant søken etter utenlandske fiender) – og til hysteriske reaksjoner på selv den minste utfordring mot deres styre.

Brenner kommer til en lignende konklusjon – «dypt nede er [vestlige eliter] redde, skremt og opphisset», skriver han – men argumenterer for at dette i seg selv ikke er tilstrekkelig til å forklare deres tilsynelatende mangel på skyld eller skam, eller deres tilsynelatende uvitenhet om handlingenes selvødeleggende natur, fra et strategisk perspektiv. For å forklare dette, trekker Brenner på et ganske bredt spekter av filosofiske og psykoanalytiske innsikter. Dette er, etter min mening, den mest fremtredende delen av hans analyse:

Vestlige ledere opplever to oppsiktsvekkende hendelser: nederlag i Ukraina, folkemord i Palestina. Den første er ydmykende, den andre skammelig. Likevel føler de ingen ydmykelse eller skam. Deres handlinger viser levende at disse følelsene er fremmede for dem – ute av stand til å trenge gjennom de fastlåste barrierene av dogmer, arroganse og dyptliggende usikkerhet.

[Hvordan skal man forklare dette] nesten fullstendig fravær av skyldfølelse eller skam – spesielt over Gaza, av å bli ydmyket i verdens øyne? Under forhold av nihilisme er samvittighetsspørsmål uklare. For implisitt avvisning av normer, regler og lover, frigjør det individuelle selvet til å gjøre hva impulser eller ideer eller egoistiske interesser driver det. Med superegoet oppløst, er det ingen følt forpliktelse til å dømme seg selv i referanse til noen ekstern eller abstrakt standard. Narsissistiske tendenser blomstrer.

En lignende psykologi fjerner kravet om å oppleve skam. Det er noe som bare kan eksistere hvis vi subjektivt er en del av en sosial gruppering hvor personlig status og følelse av verdi avhenger av hvordan andre ser på oss og om de gir oss respekt. I fravær av en slik felles identitet, med tilhørende følsomhet for sine meninger, kan skam bare eksistere i den perverse form for anger over at man ikke har vært i stand til å møte det krevende, altoppslukende behovet for selvtilfredsstillelse. Det gjelder også nasjoner.

Tankegangen beskrevet av Brenner er velkjent i psykologi – det kalles psykopati. Som en forskningsrapport om emnet forklarer:

Personer med høye nivåer av psykopatiske tendenser har en tendens til å vise mangel på skyld, mangel på empatisk bekymring og ignorering av virkningen av deres beslutninger på andre.

Psykopati er en personlighetskonstruksjon preget av nedsatt sosial-emosjonell handling, kombinert med en tendens til å vise forstyrrende og antisosial atferd. De mellommenneskelige følelsesmessige forstyrrelsene som ligger i kjernen av denne konstruksjonen omfatter mangel på empati, skyld og anger, og anses å være unike for psykopati.

Psykopati har gjentatte ganger vært knyttet til dårlig sosial beslutningstaking, delvis antatt som på grunn av redusert evne til å gjøre passende sosiale slutninger og for å følge sosiale normer og regler.

Jeg finner det siste avsnittet spesielt interessant fordi et spesifikt trekk ved oppførselen til vestlige eliter i den nåværende historiske fasen, utover deres evne til å engasjere seg i, eller støtte, forbrytelser mot menneskeheten i masseskala uten tilsynelatende anger / skyld – et psykologisk trekk som uten tvil kan brukes på de fleste statsledere gjennom menneskets historie – er nettopp deres tilsynelatende manglende evne til å utlede hvordan deres handlinger oppfattes av andre, i dette tilfellet det større internasjonale samfunnet. Derfor følger de en politikk en politikk som svekker, ved hver korsvei, legitimiteten til den vestlig-ledede internasjonale orden.

Så kanskje det vi har å gjøre med i vestlige samfunn ikke bare er styrt av oligarkiet, men mer spesifikt, og mer urovekkende, styrt av et psykopatisk oligarki – et patokrati.


Thomas Fazi: Takk for at du leste. Å sette ut journalistikk av høy kvalitet krever konstant forskning, hvorav det meste går ubetalt, så hvis du setter pris på skrivingen min, kan du vurdere å oppgradere til et betalt abonnement hvis du ikke allerede har gjort det. Og da får du tilgang til eksklusive artikler og kommentarer som dette:

Gaza: verdens første KI-drevne, robotaktiverte folkemord


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

A psychoanalytical analysis of Western elites

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Forrige artikkelBle Nuland sparket for sin rolle i Ukraina-fiaskoen?
Neste artikkelFanemarkering mot heving av pensjonsalderen ved Stortinget 14. mars
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).