oss 100 kroner!
Jacques Baud er en tidligere oberst i den sveitsiske generalstaben, tidligere medlem av den strategiske etterretninga i Sveits, spesialist på Øst-Europa. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisa i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Første del av denne artikkelen ble publisert her. Denne artikkelen ble skrevet i april 2022.
24. april, 2022
Det ukrainske artilleribombardementet av Donbass-befolkningen fortsatte, og 23. februar ba de to republikkene om militær hjelp fra Russland. Den 24. februar påkalte Vladimir Putin artikkel 51 i FN-pakten, som sørger for gjensidig militær assistanse innenfor rammen av en defensiv allianse.
For å gjøre den russiske intervensjonen totalt ulovlig i offentlighetens øyne, skjulte vi bevisst det faktum at krigen faktisk startet 16. februar. Den ukrainske hæren forberedte seg på å angripe Donbass allerede i 2021, noe enkelte russiske og europeiske etterretningstjenester var godt klar over. Juristene skal dømme.
I sin tale den 24. februar uttalte Vladimir Putin de to målene for operasjonen: «demilitarisere» og «denazifisere» Ukraina. Så det er ikke et spørsmål om å ta over Ukraina, og heller ikke, antagelig, å okkupere det; og absolutt ikke for å ødelegge det.
Fra da av er vår synlighet på operasjonsforløpet begrenset: russerne har en utmerket operasjonssikkerhet (OPSEC) og detaljene i planleggingen er ikke kjent. Men ganske raskt gir operasjonsforløpet oss mulighet til å forstå hvordan de strategiske målene ble oversatt på operasjonelt nivå.
Demilitarisering:
- ødeleggelse av ukrainsk luftfart på bakken, luftforsvarssystemer og rekognoseringsressurser;
- nøytralisering av kommando- og etterretningsstrukturer (C3I), samt de viktigste logistiske ruter i dybden av territoriet;
- omringing av hoveddelen av den ukrainske hæren samlet sørøst i landet.
Denazifisering:
- ødeleggelse eller nøytralisering av frivillige bataljoner som opererer i byene Odessa, Kharkov og Mariupol, samt i ulike anlegg på territoriet.
2. Demilitarisering
Den russiske offensiven ble utført på en veldig «klassisk» måte. Til å begynne med – som israelerne hadde gjort i 1967 – med ødeleggelsen av flyvåpenet på bakken i løpet av de aller første timene. Deretter var vi vitne til en samtidig progresjon langs flere akser i henhold til prinsippet om «rennende vann»: rykke frem overalt hvor motstanden var svak og etterlate byene (som er svært krevende når det gjelder tropper) til senere. I nord ble Tsjernobyl-kraftverket okkupert umiddelbart for å hindre sabotasjehandlinger. Bildene av ukrainske og russiske soldater som vokter anlegget sammen, vises selvsagt ikke.
Ideen om at Russland prøver å ta over hovedstaden Kiev, for å eliminere Zelensky, kommer typisk fra Vesten – det var det de gjorde i Afghanistan, Irak, Libya, og hva de ønsket å gjøre i Syria ved hjelp av Den islamske staten. Men Vladimir Putin hadde aldri til hensikt å skyte eller velte Zelensky-regimet. I stedet forsøker Russland å holde ham ved makten ved å presse ham til å forhandle, ved å omringe Kiev. Frem til nå hadde han nektet å iverksette Minsk-avtalene. Men nå ønsker russerne å oppnå nøytralitet i Ukraina.
Mange vestlige kommentatorer var overrasket over at russerne fortsatte å søke en forhandlet løsning mens de gjennomførte militære operasjoner. Forklaringen ligger i det russiske strategiske perspektivet siden sovjettiden. For Vesten begynner krigen når politikken slutter. Den russiske tilnærmingen følger imidlertid en Clausewitz-inspirert metode: krig er en fortsettelse av politikken, og man kan bevege seg flytende fra den ene til den andre, selv under kamp. Dette gjør at man kan skape press på motstanderen og presse ham til å forhandle.
Fra et operativt synspunkt var den russiske offensiven et eksempel i sitt slag: i løpet av seks dager tok russerne et territorium så stort som Storbritannia, med en fremrykkingshastighet større enn hva Wehrmacht hadde oppnådd i 1940.
Hoveddelen av den ukrainske hæren ble utplassert sør i landet som forberedelse til en stor operasjon mot Donbass. Dette er grunnen til at russiske styrker var i stand til å omringe den fra begynnelsen av mars, i «gryten» mellom Slavjansk, Kramatorsk og Severodonetsk, med et fremstøt fra øst gjennom Kharkov og et annet fra sør, fra Krim. Tropper fra republikkene Donetsk (DPR) og Lugansk (LPR) supplerer de russiske styrkene med et fremstøt fra øst.
På dette stadiet strammer russiske styrker sakte renneløkken, men er ikke lenger under tidspress. Deres demilitariseringsmål er så godt som oppnådd, og de gjenværende ukrainske styrkene har ikke lenger en operativ og strategisk kommandostruktur.
Den «oppbremsingen» som våre «eksperter» tilskriver dårlig logistikk er bare konsekvensen av å ha oppnådd sine mål. Russland ser ikke ut til å ville engasjere seg i en okkupasjon av hele det ukrainske territoriet. Faktisk ser det ut til at Russland prøver å begrense sin fremrykning til landets språklige grense.
Våre medier snakker om vilkårlige bombardement mot sivilbefolkningen, spesielt i Kharkov, og Dantes Inferno-bilder blir kringkastet i en loop. Men Gonzalo Lira, en latinamerikaner som bodde der, presenterer oss for en rolig by 10. og 11. mars. Det er sant at det er en stor by, og vi ser ikke alt – men dette synes å indikere at vi ikke er i den totale krigen som vi blir servert kontinuerlig på skjermene våre.
Når det gjelder Donbass-republikkene, har de «frigjort» sine egne territorier og kjemper i byen Mariupol*. *(Mariupol falt omtrent 19. mai 2022. O.a)
3. Denazifisering
I byer som Kharkov, Mariupol og Odessa er forsvaret sørget for av paramilitære militser. De vet at målet om «denazifisering» først og fremst er rettet mot dem.
For en angriper i et urbanisert område er sivile et problem. Dette er grunnen til at Russland forsøker å skape humanitære korridorer for å tømme byer for sivile og bare etterlate militsene, for lettere å bekjempe dem.
Motsatt forsøker disse militsene å holde sivile i byene for å forhindre den russiske hæren fra å kjempe der. Derfor kvier de seg for å gjennomføre disse korridorene og gjør alt for å sikre at russiske forsøk ikke lykkes – militsene kan bruke sivilbefolkningen som «menneskelige skjold». Videoer som viser sivile som prøver å forlate Mariupol og bankes opp av krigere fra Azov-regimentet, blir selvfølgelig nøye sensurert her.
På Facebook ble Azov-gruppen vurdert i samme kategori som Den islamske staten og underlagt plattformens «policy om farlige individer og organisasjoner». Det var derfor forbudt å glorifisere den, og «innlegg» som var gunstige for den ble systematisk forbudt. Men den 24. februar endret Facebook sin policy og tillot innlegg som var til fordel for militsen. I samme ånd oppfordret plattformen i de tidligere østlige landene, i mars, til drap på russiske soldater og ledere. Så mye for verdiene som inspirerer våre ledere, som vi skal se.
Våre medier sprer et romantisk bilde av folkelig motstand. Det er dette bildet som førte til at EU finansierte distribusjonen av våpen til sivilbefolkningen. Dette er en kriminell handling. I egenskap av sjef for fredsbevarende doktrine i FN, jobbet jeg med spørsmålet om sivil beskyttelse. Vi fant at vold mot sivile skjedde i helt spesielle sammenhenger. Spesielt når det er rikelig med våpen og det ikke er noen kommandostrukturer.
Disse kommandostrukturene er essensen i armeer: deres funksjon er å kanalisere bruken av makt mot et mål. Ved å bevæpne borgere på en tilfeldig måte, som i dag, gjør EU dem til stridende, med den konsekvens at de blir mulige mål. Videre, uten kommando, uten operative mål, fører fordelingen av våpen uunngåelig til oppgjør av gamle uenigheter, bandittvirksomhet og handlinger som er mer dødelige enn effektive. Krig blir et spørsmål om følelser. Makt blir vold. Dette er hva som skjedde i Tawarga (Libya) fra 11. til 13. august 2011, hvor 30.000 svarte afrikanere ble massakrert med våpen som ble sluppet i fallskjerm (ulovlig) av Frankrike. Heller ikke det britiske Royal Institute for Strategic Studies (RUSI) ser noen større verdi i disse våpenleveransene.
Videre, ved å levere våpen til et land i krig, utsetter man seg for å bli betraktet som en krigførende part. De russiske angrepene 13.mars 2022, mot flybasen Mykolajev, følger russiske advarsler om at våpenforsendelser vil bli behandlet som fiendtlige mål.
EU gjentar den katastrofale erfaringen fra Det tredje riket, i de siste timene av slaget om Berlin. Krig må overlates til militæret, og når den ene siden har tapt, må det innrømmes. Og skal det være motstand, må den ledes og struktureres. Men vi gjør akkurat det motsatte – vi presser innbyggerne til å gå og kjempe, og samtidig godkjenner Facebook oppfordringer til drap på russiske soldater og ledere. Så mye for verdiene som inspirerer oss.
Noen etterretningstjenester ser denne uansvarlige beslutningen, som en måte å bruke den ukrainske befolkningen til kanonføde for å bekjempe Vladimir Putins Russland. Denne typen morderisk avgjørelse burde vært overlatt til kollegene til Ursula von der Leyens bestefar. Det hadde vært bedre å gå inn i forhandlinger og dermed få garantier for sivilbefolkningen, enn å helle bensin på bålet. Det er lett å være stridslysten med andres blod.
4. Fødesykehuset i Mariupol
Det er viktig å forstå på forhånd at det ikke er den ukrainske hæren som forsvarer Mariupol, men Azov-militsen, som også består av utenlandske leiesoldater.
I sin oppsummering av situasjonen 7. mars 2022, uttalte den russiske FN-delegasjonen i New York, at «innbyggere rapporterer at ukrainske væpnede styrker utviste ansatte fra Mariupol bysykehus nr. 1 og satte opp en skytepost inne i anlegget».
Den 8. mars publiserte det uavhengige russiske mediet Lenta.ru, vitnesbyrd fra sivile fra Mariupol, som fortalte at fødselssykehuset ble overtatt av militsen fra Azov-regimentet, og som drev ut de sivile beboerne ved å true dem med sine våpen. De bekreftet uttalelsene fra den russiske ambassadøren noen timer tidligere.
Sykehuset i Mariupol har en dominerende posisjon, perfekt egnet for installasjon av anti-tank våpen og for observasjon. 9. mars slo russiske styrker til mot bygningen. Ifølge CNN ble 17 personer såret, men bildene viser ingen skadde i bygningen, og det er ingen bevis for at de nevnte ofrene er relatert til dette angrepet. Det er snakk om barn, men i virkeligheten er det ingenting. Dette kan være sant eller ikke sant. Det hindrer ikke EUs ledere i å se på dette som en krigsforbrytelse. Og dette gjør at Zelensky kan be om en flyforbudssone over Ukraina.
I virkeligheten vet vi ikke nøyaktig hva som skjedde. Men hendelsesforløpet har en tendens til å bekrefte at russiske styrker slo til mot en stilling i Azov-regimentet, og at fødeavdelingen da var fri for sivile.
Problemet er at de paramilitære militsene som forsvarer byene oppfordres av det internasjonale samfunnet til ikke å respektere krigens regler. Det ser ut til at ukrainerne har spilt scenariet med fødselssykehuset i Kuwait City i 1990, som ble fullstendig iscenesatt av firmaet Hill & Knowlton, for 10,7 millioner dollar, for å overbevise FNs sikkerhetsråd om å gripe inn i Irak med Operation Desert Shield/Storm.
Vestlige politikere har akseptert sivile angrep i Donbass i åtte år, uten å vedta noen sanksjoner mot den ukrainske regjeringen. Vi har for lengst gått inn i en dynamikk der vestlige politikere har gått med på å ofre folkeretten for å nå målet om å svekke Russland.
Konklusjoner
Som tidligere etterretningsekspert er det første som slår meg, det totale fraværet av vestlige etterretningstjenester i fremstillingen av situasjonen det siste året*. I Sveits har tjenestene blitt kritisert for ikke å ha gitt et riktig bilde av situasjonen. Faktisk ser det ut til at i hele den vestlige verden har etterretningstjenestene blitt overveldet av politikerne. Problemet er at det er politikerne som bestemmer – verdens beste etterretningstjeneste er ubrukelig hvis beslutningstakeren ikke lytter. Dette er hva som skjedde under denne krisen. *( april 2021-april 2022. O.a)
Når det er sagt, mens noen etterretningstjenester hadde et veldig nøyaktig og rasjonelt bilde av situasjonen, hadde andre klart det samme bildet som ble forplantet av våre medier. I denne krisen spilte tjenestene til landene i det «nye Europa» en viktig rolle. Problemet er at jeg av erfaring har funnet dem ekstremt dårlige på det analytiske nivået – det doktrinære, de mangler den intellektuelle og politiske uavhengigheten som er nødvendig for å vurdere en situasjon med militær «kvalitet». Det er bedre å ha dem som fiender enn som venner.
For det andre ser det ut til at politikere i noen europeiske land bevisst har ignorert sine tjenester for å reagere ideologisk på situasjonen. Derfor har denne krisen vært irrasjonell fra begynnelsen. Det skal bemerkes at alle dokumentene som ble presentert for offentligheten under denne krisen, ble presentert av politikere som baserte seg på kommersielle kilder.
Noen vestlige politikere ønsket åpenbart at det skulle være en konflikt. I USA var angrepsscenariene presentert for Sikkerhetsrådet av Anthony Blinken, bare produkt av fantasien til et Tiger-team, altså ei gruppe spesialister, som jobbet for ham – han gjorde akkurat som Donald Rumsfeld gjorde i 2002, som dermed hadde «omgått» CIA og andre etterretningstjenester, som var mye mindre selvsikre om kjemiske våpen i Irak.
Den dramatiske utviklingen vi er vitne til i dag, har årsaker som vi visste om, men nektet å se:
- på strategisk nivå, utvidelsen av NATO (som vi ikke har behandlet her);
- på politisk nivå, Vesten nektet å iverksette Minsk-avtalene;
- og operasjonelt, de kontinuerlige og gjentatte angrepene på sivilbefolkningen i Donbass de siste årene og den voldsomme økningen i slutten av februar 2022.
Vi kan med andre ord naturligvis beklage og fordømme det russiske angrepet. Men VI (det vil si: USA, Frankrike og EU i spissen) har skapt forutsetninger for at en konflikt kan bryte ut. Vi viser medfølelse med det ukrainske folket og de to millioner flyktningene. Det er fint. Men hvis vi hadde hatt et minstemål av medfølelse for det samme antallet flyktninger fra den ukrainske befolkningen i Donbass, massakrert av deres egen regjering og som søkte tilflukt i Russland i åtte år, ville ingenting av dette sannsynligvis ha skjedd.
Sivile tap forårsaket av aktive fiendtligheter i 2018-2021, per territorium
| Year | In territory control- led by the self-pro- claimed “Republics | In Government- controlled territory | In “no man’s land” | Total | Decrease compared with previous year, % |
| 2018 | 128 | 27 | 7 | 162 | 41,9 |
| 2019 | 85 | 18 | 2 | 105 | 35,2 |
| 2020 | 61 | 9 | 0 | 70 | 33,3 |
| 2021 | 36 | 8 | 0 | 44 | 37,1 |
| Totalt | 310 | 62 | 9 | 381 | |
| % | 81,4 | 16,3 | 2,3 | 100 |
Som vi kan se, var mer enn 80% av ofrene i Donbass et resultat av den ukrainske hærens beskytning. I årevis forble Vesten taus om massakren på russisktalende ukrainere av regjeringen i Kiev, uten noen gang å prøve å legge press på Kiev. Det er denne tausheten som tvang den russiske siden til å handle. [Kilde: “Conflict-related civilian casualties, “United Nations Human Rights Monitoring Mission in Ukraine.]
Hvorvidt begrepet «folkemord» gjelder overgrepene som befolkningen i Donbass har blitt utsatt for, er et åpent spørsmål. Begrepet er generelt reservert for tilfeller av større omfang (Holocaust, etc.). Men definisjonen gitt av folkemordkonvensjonen er trolig bred nok til å gjelde for denne saken. Jurister vil forstå dette.
Det er klart at denne konflikten har ført oss inn i hysteri. Sanksjoner ser ut til å ha blitt det foretrukne verktøyet i vår utenrikspolitikk. Hvis vi hadde insistert på at Ukraina skulle overholde Minsk-avtalene, som vi hadde forhandlet frem og godkjent, ville ingenting av dette ha skjedd. Vladimir Putins fordømmelse er også vår. Det nytter ikke å sutre etterpå – vi burde ha handlet tidligere. Men verken Emmanuel Macron (som garantist og medlem av FNs sikkerhetsråd), Olaf Scholz eller Volodymyr Zelensky, har respektert sine forpliktelser. Det virkelige nederlaget er til slutt for de som ikke har noen stemme.
EU var ikke i stand til å fremme implementeringen av Minsk-avtalene – tvert imot reagerte de ikke da Ukraina bombet sin egen befolkning i Donbass. Hadde de gjort det, hadde ikke Vladimir Putin trengt å reagere. Fraværende i den diplomatiske fasen, utmerket EU seg ved å fyre opp under konflikten. 27. februar gikk den ukrainske regjeringen med på å inngå forhandlinger med Russland. Men noen timer senere stemte EU for et budsjett på 450 millioner euro for å levere våpen til Ukraina, og helte bensin på bålet. Fra da av følte ukrainerne at de ikke trengte å komme til enighet. Azov-militsens motstand i Mariupol førte til og med til en økning på 500 millioner euro til våpen.
I Ukraina, med de vestlige landenes velsignelse, har de som er for en forhandling blitt eliminert. Dette er tilfellet med Denis Kireyev, en av de ukrainske forhandlerne, myrdet den 5. mars av den ukrainske hemmelige etterretningstjenesten (SBU), fordi han var fordelaktig innstilt for Russland og ble ansett som en forræder. Den samme skjebnen rammet Dmitry Demyanenko, tidligere nestleder for SBUs hoveddirektorat for Kiev og dets region, som ble myrdet den 10. mars fordi han var for positiv for en avtale med Russland – han ble skutt av militsen Mirotvorets («Fredsskaper»). Denne militsen er tilknyttet nettstedet Mirotvorets, som lister opp «Ukrainas fiender», med deres personopplysninger, adresser og telefonnumre, slik at de kan trakasseres eller til og med elimineres; en praksis som er straffbar i mange land, men ikke i Ukraina. FN og noen europeiske land har krevd stenging av dette nettstedet – noe som blir avvist av Radaen.
Til slutt vil prisen bli høy, men Vladimir Putin vil trolig oppnå målene han satte seg. Hans bånd til Beijing har styrket seg. Kina fremstår som megler i konflikten, mens Sveits føyer seg inn på listen over Russlands fiender. Amerikanerne må be Venezuela og Iran om olje for å komme seg ut av energi-uføret de har satt seg selv i – Juan Guaidó* forlater scenen for godt, og USA må ynkelig gå tilbake på sanksjonene pålagt sine fiender. *(USA-marionett, forsøkt gjort til president i Venezuela, mislyktes, bor i dag i USA. O.a.)
Vestlige ministre som forsøker å kollapse den russiske økonomien og få det russiske folket til å lide, eller til og med oppfordrer til drap på Putin, viser (selv om de delvis har snudd i formen på sine ord, men ikke substansen!) at våre ledere ikke er bedre enn de vi hater – med å sanksjonere russiske idrettsutøvere i para-OL eller russiske artister, har ingenting å gjøre med å bekjempe Putin.
Dermed anerkjenner vi at Russland er et demokrati, siden vi anser at det russiske folket er ansvarlig for krigen. Hvis dette ikke er tilfelle, hvorfor søker vi da å straffe en hel befolkning for feilen til en person? La oss huske at kollektiv avstraffelse er forbudt i Genèvekonvensjonene.
Lærdommen fra denne konflikten er vår oppfatning av variabel geometrisk humanitet. Hvis vi brydde oss så mye om fred og Ukraina, hvorfor oppfordret vi ikke Ukraina til å respektere avtalene de hadde signert og som medlemmene av Sikkerhetsrådet hadde godkjent?
Medienes integritet måles ved deres vilje til å arbeide innenfor München-charteret. De lyktes i å spre hat mot kineserne under Covid-krisen, og deres polariserte budskap fører til de samme effektene mot russerne. Journalistikken blir mer og mer uprofesjonell og militant.
Som Goethe sa: «Jo større lys, jo mørkere skygge«. Jo mer sanksjonene mot Russland er uforholdsmessige, jo mer fremhever tilfellene der vi ikke har gjort noe, vår rasisme og servilitet. Hvorfor har ingen vestlige politikere reagert på angrepene mot sivilbefolkningen i Donbass på åtte år?
For til slutt, hva er det som gjør konflikten i Ukraina mer klanderverdig enn krigene i Irak, Afghanistan eller Libya? Hvilke sanksjoner har vi vedtatt mot de som bevisst løy til det internasjonale samfunnet for å føre urettferdige, uberettigede og morderiske kriger? Har vi forsøkt å «få det amerikanske folk til å lide», for å ha løyet for oss (fordi de er et demokrati!) før krigen i Irak? Har vi vedtatt en eneste sanksjon mot land, selskaper eller politikere som leverer våpen til konflikten i Jemen, som anses å være den «verste humanitære katastrofen i verden»? Har vi sanksjonert landene i EU som praktiserer den mest ynkelige tortur på sitt territorium, til fordel for USA?
Å stille spørsmålet er å svare på det … Og svaret er ikke pent.
Denne artikkelen er hentet fra Janata Weekly.
The Military Situation in the Ukraine
(Velvillig gjengitt fra The Postil Magazine. Oppdraget til The Postil Magazine er å hente tilbake en falmende visjon om menneskeheten, nemlig klassisk humanisme, forankret i tro og fornuft.)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Om forfatteren:
(Jacques Baud er tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av sveitsisk strategisk etterretning, spesialist på østlige land. Han ble trent i den amerikanske og britiske etterretningstjenesten. Han har fungert som politisk sjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettssikkerhet og sikkerhetsinstitusjoner utformet og ledet han den første flerdimensjonale etterretningsenheten til FN i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var gjennom fem år ansvarlig i NATO for kampen mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militære og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innad i NATO fulgte han Ukraina-krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme.)
