De falske profetene som dømte Nigeria

0
Lagos, Nigeria.

Løftet om en velstand rakner.

Av Toby Green

For fem år siden spådde økonomer en strålende framtid for Nigeria og resten av kontinentet. Men i dag står landet overfor det en ledende nigerianske akademiker nylig fortalte meg er landets «største krise siden uavhengigheten». Devalueringen av den nigerianske nairaen med 97% det siste året, sammen med en enorm økning i inflasjonen, har utløst en økonomisk krise uten sidestykke i Nigerias moderne historie. Kjøtt, egg og melk er nå en luksus, og det har vært rapporter om folk nord i landet som har blitt tvunget til å spise ris av dårlig kvalitet som vanligvis brukes som fiskefôr.

Nigerianere har svart med en bølge av «motgangsprotester». Siden februar har demonstrasjoner rystet mange store byer, inkludert Lagos, Ibadan og Kano. I Lagos svarte politiet med sympati og delte ut kjeks og vann til demonstrantene for å forhindre at de skulle besvime av sult. Etter at matrasjonene i nigerianske fengsler ble kuttet, brøt det ut protester i fengselet i den sentrale byen Jos i slutten av februar.

Mange har lagt skylden på krisa på president Bola Ahmed Tinubu, som ble valgt under kontroversielle omstendigheter i fjor. Den mektige emiren fra Kano, Aminu Ado Bayero, sa i februar at nigerianere møtte «økonomiske vanskeligheter, hungersnød og sult» og oppfordret president Tinubu til å handle. Senere samme måned gikk Tinubu med på å frigjøre 102.000 tonn av en strategisk kornreserve til subsidierte priser, men det er så vanskelig det de fleste nigerianere står overfor at da dette skjedde var det et stormløp ved depotet.

I første instans er det president Tinubus økonomiske politikk som har skylden. I mai 2023 fjernet han drivstoffsubsidier, som Verdensbanken estimerte kunne spare den nigerianske regjeringen for 5 milliarder dollar i året. Det var en del av en bredere strategi for å øke utenlandske investeringer. Likevel, til tross for smerten denne katastrofale strategien allerede har forårsaket, advarte globale investorer forrige uke om at sentralbanken måtte «stramme inn» pengepolitikken ytterligere for å tiltrekke seg investeringer – selv etter en økning på 4% i Nigerias rente, til 22,75%.

Denne tilstramminga av skruene vil bare forverre krisa. Oppfordringen fra investorer strider mot det finansielle ledere sa i fjor: at fjerninga av drivstoffsubsidier allerede ga markedene «alt de håpet på». Til og med Financial Times rapporterte i forrige uke at «mange i ettertid stiller spørsmål ved klokheten i å brått fjerne subsidiene uten en støtdempende plan».

Men Tinubu kan ikke klandres for alt. Da han ble valgt, sto Nigeria allerede overfor ei økonomisk krise. Ved slutten av 2021 pekte analytikere på ei truende gjeldskrise, med offentlig gjeld som hadde økt voldsomt under den forrige presidenten Muhammadu Buhari. Dette fulgte et tiår der, som Bloomberg rapporterte, langsiktige lån hadde blitt mer enn fordoblet. I 2022, det siste året for Buharis regjering, utgjorde årlige gjeldsnedbetalinger 7,5 milliarder dollar, som oversteg regjeringens totale inntekter med nesten 1 milliard dollar.

Det er imidlertid verdt å merke seg at i 2019 var bildet omvendt. Det året ga Den afrikanske utviklingsbanken ut sin årsrapport, som sa at «tilstanden på kontinentet er god. Afrikas generelle økonomiske resultater fortsetter å forbedres». Dette fulgte et tiår med vedvarende økonomisk vekst over hele Afrika, med noen som på den tiden hevdet at utryddelse av fattigdom innen 2030 var mulig. Som to nederlandske økonomer konkluderte med i 2018, var det «utvidede muligheter for vedvarende økonomisk vekst på lengre sikt».

Hva endret seg mellom 2019 og 2022? Det åpenbare svaret er Covid-pandemiresponsen, som ikke bare avbrøt økonomisk vekst over hele Afrika, men i det nigerianske tilfellet førte til en kollaps i oljeprisen som resulterte i et kraftig fall i inntektene. Det så også en enorm økning i gjeldsbyrden. I april 2020 godkjente IMF et lån på 3,4 milliarder dollar til Nigeria for å finansiere deres Covid-respons – nesten halvparten av regjeringas årlige inntekter. Central Bank of Nigeria trakk på dette for å tilby kredittløsninger til virksomheter i nød. Nå blir imidlertid disse lånene innkrevd, og noen anklager regjeringa for å «lure» nigerianerne.

Enda verre, i slutten av februar anla det nigerianske nettverket for sosioøkonomiske rettigheter og ansvarlighet et søksmål mot president Tinubu for regjeringens manglende redegjørelse for utbetalingene fra dette enorme lånet. I en historie som vil være dystert kjent for lesere i Storbritannia og USA, påstås det at den effektive trykkinga av penger som fulgte med Covid-responsen har ført til svindel eller tjuveri av midlene som aldri har blitt gjort rede for.

Dette antyder at den virkelige årsaken til Nigerias krise er det forskere Ruben Andersson og David Keen treffende betegner «wreckonomics» i deres provoserende nye bok med samme navn: en merkelapp som beskriver hvordan innføringa av en krigsøkonomisk modell brukes til profittvirksomhet av eksisterende institusjonelle interesser. For disse interessegruppene er formålet med krigen ikke nødvendigvis å vinne den, men å hente ut profitt fra krisesituasjonen — ofte ved å forlenge den så lenge som mulig.

En slik analyse gir en annen vri til konseptet om den nyliberale «permakrisa«. Mens disse rullerende krisene vanligvis snakkes om i politiske termer, viser wreconomics at det er en del av et økonomisk rammeverk. I hver krise innrammet som en krig – enten det er ekte kriger som i Ukraina eller «krigen mot Covid» – har eksisterende økonomiske interesser de institusjonelle rammene for å hoppe inn og tjene på dem. Denne korporative pengetrykkinga går på bekostning av statsbudsjetter, og fører til framtidig gjeld, som betales av de som ikke hadde noen finger med i overskuddet – og som må tåle de smuldrede statlige tjenestene.

Den nigerianske krisa passer perfekt til wreconomics-modusen. En «krig mot Covid» ble erklært over hele verden. Dette skapte et massivt eksternt sjokk og førte til trykking av penger finansiert med kreditt fra IMF. Eksisterende interesser utnyttet dette til å tjene på gjelda i Nigeria, slik det også skjedde i Senegal, Storbritannia og USA. Og ingenting av dette hadde noe å gjøre med trusselen mot den nigerianske befolkningen av Covid selv, siden, med en medianalder under 20 år, var dette alltid en lav risiko sammenlignet med en sykdom som malaria som dreper 600.000 mennesker årlig over hele Afrika. For øyeblikket er de registrerte Covid-dødsfallene i Nigeria totalt 3155 (av 220 millioner innbyggere o.a.).

Konsekvensen var en enorm økning i nigeriansk statsgjeld som, sammen med kollapsende inntekter i 2020 på grunn av oljeprisen, snudde det rosenrøde bildet som ble beskrevet av makroøkonomer i 2019. Ikke bare har alt dette ført til den nye æraen med innstramminger, men det ble spådd helt fra starten av grupper som Oxfam. De rapporterte i 2021 at fra og med 15. mars samme år var 85 % av IMFs Covid-lån knyttet til framtidige innstramninger i de berørte landene. Disse «eksternaliserte tapene» oppleves nå av folk i Nigeria – og faktisk over hele Afrika. Etter hvert som ødeleggelsene forårsaket av denne politikken blir tydelig, har Afrika begynt å slå tilbake. I forrige uke anklaget en koalisjon av senior afrikanske akademikere WHO for å være «kolonialistisk» i sine planer for en ny pandemitraktat som kan tillate å kaste Afrika tilbake i lockdown. «Dette er en videreføring av klassisk vestlig imperialisme som kommer gjennom bakdøra», sa en akademiker. Koalisjonen forsøker å utfordre hvorvidt afrikanske regjeringer automatisk bør akseptere den nye pandemitraktaten, samt endringer i IHR-reguleringa som fremmes for diskusjon og avstemning på Verdens helseforsamling i mai.

Gruppas helserådgivende direktør, Wellington Oyibo fra University of Lagos, utfordret begrunnelsen for den nye traktaten.

«Løsninger påvirket afrikanere hardt fordi dette er mennesker som tjener til livets opphold og likevel låser du dem inne i flere måneder?» sa han. «Folket er fortsatt ikke kommet over de sosioøkonomiske og pedagogiske konsekvensene av nedstengninger».

Men med ei økende krise er det offisielle handlingsrommet for Nigerias regjering svært begrenset. President Tinubu forhandler om ytterligere budsjettstøtte fra Verdensbankens på opptil 1,5 milliarder dollar – men dette vil bare fremme den vrakøkonomiske modellen som har vist seg så ubrukelig de siste fem årene. I mellomtida, med utsettelsen av valget i Senegal, og fengslingen der av den ledende opposisjonskandidaten Ousmane Sonko, vokser politiske kriser over hele kontinentet. I slike tilfeller ser regjeringer vanligvis etter noen å klandre. WHO kan være en god start.


Denne artikkelen ble publisert av UnHerd:

The false prophets who doomed Nigeria

Forrige artikkelNaivt å tro at ikke Solberg-regjeringa gjorde som sine kolleger i Storbritannia
Neste artikkelAfrikanske forskere kritiserer «urettferdig» pandemiavtale
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.