Vil Hegemonen noen gang akseptere en ny westfalsk verdensorden?

0

Det vil ikke bli noen fredelig vei mot en westfalsk verdensorden*. Spenn sikkerhetsbeltene – det kommer til å bli en humpete tur.

Pepe Escobar.

En ny bok av forskeren Glenn Diesen, The Ukraine War & The Eurasian World Order, utgitt i midten av februar, stiller spørsmålet om det unge 21. århundre: vil Hegemonen akseptere en ny geopolitisk virkelighet, eller vil den opptre som kaptein Ahab på Moby Dick og dra oss alle til dypet av en – kjernefysisk – avgrunn?

Et ekstra snev av poetisk skjønnhet er at analysen er utført av en skandinav. Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og assisterende redaktør ved tidsskriftet Russia in Global Affairs. Han hadde et opphold ved Higher School of Economics i Moskva, og jobbet tett med den uforlignelige Sergey Karaganov.

Det sier seg selv at europeisk MSM ikke vil røre ham; rabiate rop om – «Putinist!» – rår, inkludert i Norge, hvor han har vært et hovedmål for avlysningskulturen.

Det er uansett irrelevant. Det som betyr noe er at Diesen, en kjærlig, usvikelig høflig mann og en ultraskarp lærd, er på linje med den utsøkte kremen av analytikere som stiller spørsmålene som virkelig betyr noe; og blant dem, om vi er på vei mot en eurasisk-westfalsk verdensorden.

Bortsett fra en omhyggelig dekonstruksjon av proxy-krigen i Ukraina som ødeleggende avkrefter, med beviste fakta, den offisielle NATOstan-fortellingen, tilbyr Diesen en kortfattet, lett tilgjengelig minihistorie om hvordan vi kom hit.

Han begynner å føre saken tilbake til Silkeveiene:

«Silkeveien var en tidlig modell for globalisering, selv om den ikke resulterte i en felles verdensorden ettersom verdens sivilisasjoner først og fremst var knyttet til nomadiske mellommenn.»

Bortfallet av den Heartland-baserte** Silkeveien, faktisk veier, ble forårsaket av fremveksten av de thaassokratiske europeiske maktene som gjenoppretter verden på en annen måte. Likevel kunne hegemoniet til det kollektive Vesten bare oppnås fullt ut ved å bruke Divide and Rule over hele Eurasia.

Vi hadde faktisk ikke «fem århundrer med vestlig dominans», ifølge Diesen: det var mer som tre, eller til og med to (se for eksempel arbeidet til Andre Gunder Frank). I et historisk Long View som knapt registrerer.

Det som virkelig er The Big Picture nå, er at «den unike verdensordenen» produsert ved å kontrollere «det enorme eurasiske kontinentet fra den maritime periferien nærmer seg slutten».

Mackinder blir påkjørt av et tog

Diesen treffer spikeren på hodet når det gjelder det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina – som det overveldende flertallet av europeiske intellektuelle ikke har peiling på (et avgjørende unntak er den franske historikeren, demografen og antropologen Emmanuel Todd, hvis siste bok jeg analyserte her.)

Emmanuel Todd: «Vi er vitne til Vestens endelige undergang»

Med en nydelig på veien-formulering viser Diesen hvordan «Russland kan betraktes som etterfølgeren til de mongolske nomadene som den siste vokteren av den eurasiske landkorridoren», mens Kina gjenoppliver de gamle silkeveiene «med økonomisk tilkobling». Som en konsekvens er «en kraftig eurasisk gravitasjonskraft i ferd med å omorganisere superkontinentet og den bredere verden.»

Som kontekst må Diesen engasjere seg i en obligatorisk omvei til det grunnleggende i Det store spillet mellom det russiske og britiske imperiet. Det som skiller seg ut er hvordan Moskva allerede dreide seg til Asia helt til slutten av 1800-tallet, da den russiske finansministeren Sergei Witte begynte å utvikle et banebrytende veikart for en politisk økonomi i Eurasia, «lån fra Alexander Hamilton og Friedrich List.»

Witte «ønsket å avslutte Russlands rolle som eksportør av naturressurser til Europa, da den lignet på ‘forholdet mellom koloniale land og deres metropoler'».

Og det innebærer å gå tilbake til Dostojevskij, som hevdet at «russere er like mye asiater som europeiske. Feilen i vår politikk de siste to århundrene har vært å få Europas befolkning til å tro at vi er sanne europeere (…) Det vil være bedre for oss å søke allianser med asiatiske.» Dostojevskij møter Putin-Xi.

Diesen må også gå gjennom de obligatoriske referansene til Mackinders «hjerteland»-besettelse – som er grunnlaget for all anglo-amerikansk geopolitikk de siste hundre og tjue årene.

Mackinder ble skremt av jernbaneutviklingen – spesielt den transsibirske jernbanen til russerne – da den gjorde det mulig for Moskva å «etterligne de nomadiske ferdighetene til skyterne, hunerne og mongolene» som var avgjørende for å kontrollere det meste av Eurasia.

Mackinder var spesielt fokusert på jernbaner som fungerte «hovedsakelig som matere til havgående handel». Ergo var det ikke nok å være en thalassokratisk makt (maritimt imperium, o.a.): «Hjertelandet er regionen som en maritim makt under moderne forhold kan nektes tilgang til.»

Og det er det som fører til Rosetta-steinen fra anglo-amerikansk geopolitikk: å «hindre fremveksten av en hegemon eller en gruppe stater som er i stand til å dominere Europa og Eurasia som kan true den dominerende maritime makten.»

Det forklarer alt fra første verdenskrig og andre verdenskrig til den permanente NATO-besettelsen for å forhindre en solid tilnærming mellom Tyskland og Russland, på alle nødvendige måter.

Den lille multipolare styrmannen

Diesen tilbyr et kortfattet perspektiv på russiske eurasianister på 1920-tallet som Trubetskoi og Savitsky, som fremmet en alternativ vei til USSR.

De konseptualiserte at med anglo-amerikansk thalassokrati som anvender Splitt og Hersk i Russland, var det nødvendig med en eurasisk politisk økonomi basert på gjensidig samarbeid: en sterk forløper for Russland-Kina-driften til multipolaritet.

Savitsky kunne faktisk ha skrevet i dag: «Eurasia har tidligere spilt en samlende rolle i den gamle verden. Det moderne Russland, som absorberer denne tradisjonen,» må forlate krigen som en metode for forening.

Over til post-Maidan i 2014. Moskva fikk endelig beskjeden om at forsøket på å bygge et Stor-Europa «fra Lisboa til Vladivostok» var en ikke-starter. Dermed ble det nye konseptet Greater Eurasian Partnership født. Sergey Karaganov, som Diesen jobbet med ved Higher School of Economics, var faren til konseptet.

Greater Eurasia Partnership omposisjonerer Russland «fra periferien av Europa og Asia til sentrum av en stor superregion». Kort sagt, en dreining mot øst – og konsolideringen av Russland-Kina-partnerskapet.

Diesen gravde opp en ekstraordinær passasje i Selected Works of Deng Xiaoping, og beviste hvordan den lille styrmannen i 1990 var en visjonær som var foregangsmann for det multipolare Kina:

«I fremtiden når verden blir tre-polar, fire-polar eller fem-polar, vil Sovjetunionen, uansett hvor svekket den måtte være, og selv om noen av republikkene trekker seg ut av den, fortsatt være én pol. I den såkalte multipolare verdenen vil også Kina være en pol (…) Vår utenrikspolitikk forblir den samme: for det første, motsette seg hegemonisme og maktpolitikk og ivareta verdensfreden; og for det andre, arbeide for å etablere en ny internasjonal politisk orden og en ny internasjonal økonomisk orden.»

Diesen bryter det ned, og bemerker hvordan Kina til en viss grad har «replisert det tre-pilarede amerikanske systemet på begynnelsen av 1800-tallet der USA utviklet en produksjonsbase, fysisk transportinfrastruktur og en nasjonalbank for å motvirke britisk økonomisk hegemoni.»

Gå inn i Kinas belte- og veiinitiativ (BRI); Shanghai Cooperation Organization (SCO); AIIB; de-dollariseringsdriften; Kinas internasjonale betalingssystem (CIPS); økt bruk av yuan i internasjonal handel; bruk av nasjonale valutaer; Made in China 2025; Den digitale silkeveien; og sist, men ikke minst, BRICS 10 og NDB, BRICS utviklingsbank.

Russland matchet noe av det – som i Eurasia Development Bank (EDB) i Eurasia Economic Union (EAEU) og i å fremme harmoniseringen av finansielle ordninger for BRI- og EAEU-prosjekter via SCO.

Glenn Diesen.

Diesen er en av svært få vestlige analytikere som faktisk forstår driften til multipolaritet: «BRICS+ er anti-hegemoni og ikke anti-vestlig, da målet er å skape et multipolart system og ikke hevde kollektiv dominans over Vesten.»

Diesen hevder også at den fremvoksende eurasiske verdensorden er «tilsynelatende basert på konservative prinsipper.» Det er riktig, ettersom det kinesiske systemet er gjennomtrukket av konfucianisme (sosial integrasjon, stabilitet, harmoniske relasjoner, respekt for tradisjon og hierarki), en del av den sterke følelsen av å tilhøre en distinkt, sofistikert sivilisasjon: det er grunnlaget for kinesisk nasjonsbygging.

Kan ikke beseire Russland-Kina

Diesens detaljerte analyse av proxy-krigen i Ukraina, «en forutsigbar konsekvens av en uholdbar verdensorden», er ekstrapolert til slagmarken der den fremtidige, nye verdensordenen avgjøres; det er «enten globalt hegemoni eller westfalsk multipolaritet».

Alle med en hjerne vet nå hvordan Russland absorberte og reforvandlet alt som ble kastet mot landet av det kollektive Vesten etter starten av den spesielle militære operasjonen (SMO). Problemet er at det plutokratiet som virkelig driver showet alltid vil nekte å erkjenne virkeligheten, slik Diesen formulerer det: «Uavhengig av krigens utfall, har krigen allerede blitt kirkegården til det liberale hegemoniet.»

Det overveldende flertallet av Det globale sør ser tydelig at selv som det Ray McGovern uutslettelig definerte som MICIMATT (militær-industriell-kongress-etterretnings-media-akademia-tenketankkomplekset) framstiller Russland-Kina-partnerskapet som de viktigste «truslene» – i virkeligheten de som skapte «gravitasjonskraften for å reorganisere verdensordenen i retning mot multipolaritet» – de kan ikke beseire Russland-Kina geoøkonomisk.

Så det er ingen tvil om at «konfliktene i den fremtidige verdensordenen vil fortsette å bli militarisert.» Det er der vi står ved veiskillet. Det vil ikke bli noen fredelig vei mot westfalsk verdensorden. Spenn sikkerhetsbeltene – det kommer til å bli en humpete tur.


*)

Wikipedia skriver:

Freden i Westfalen omfatter to fredstraktater, én som ble sluttet mellom den tysk-romerske keiseren og Frankrike (Münster-freden) og én mellom keiseren og Sverige (Osnabrück-freden). Den 25. oktober 1648 ble fredsavtalene proklamert fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og Münster i Westfalen. Avtalen gjorde slutt på tredveårskrigen i Tyskland og den åttiårige uavhengighetskrigen i De forente Nederlandene, med Nederlandenes uavhengighet fra Spania som resultat.

**

Heartland er et nøkkelbegrep i «The Geographical Pivot of History» som ble publisert av Halford John Mackinder i 1904.

Heartland lå i sentrum av «World Island», og strekker seg fra Volga til Yangtze og fra Arktis til Himalaya. Mackinders Heartland var området som da ble styrt av det russiske imperiet og etter det av Sovjetunionen.


Artikler på steigan.no av Glenn Diesen.

Forrige artikkelMatomsetning: fra fri konkurranse til monopol
Neste artikkelAbid Raja vil gi fredsprisen til Stoltenberg
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.