Julian Assanges dag i retten

0
And Our Flags Are Still There - Og flaggene våre er der fortsatt - av Mr. Fish / Utsnitt

Advokatene til Julian Assange kjempet tappert for å stikke hull i påtalemyndighetenes sak, i et siste forsøk på å få en anke og stoppe utleveringen.

Av Chris Hedges.

21. februar 2024

LONDON – Innen ettermiddagen hadde videolinken, som ville ha tillatt Julian Assange å følge hans siste britiske appell for å forhindre en utlevering, blitt slått av. Hans advokater sa at Julian var for syk til å delta, for syk til engang å følge rettsforhandlingene via en lenke, selv om det var mulig at han ikke lenger var interessert i å sitte gjennom nok en juridisk lynsjing. Den rektangulære skjermen, gjemt under de svarte stengene av smijern, som omsluttet den øvre venstre hjørnebalkongen i rettssalen der Julian ville ha vært buret inne som tiltalt, var kanskje en metafor for tomheten i denne lange og innviklede juridiske pantomimen.

De uforståelige prosedyrereglene – advokatene i sine blonde krøllete parykker og kapper, de døde åndsfigurene til de to dommerne som ser ned på retten fra sitt hevede podium i sine grå parykker og hvite tredelte krager, de polerte veggene av valnøttpanel, radene med lanseformede, gotiske vinduer, hyllene på hver side fylt med lovbøker innbundet i skinn, brune, grønne, røde, mørkerøde, blå og beige, forsvarsadvokatene, Edward Fitzgerald KC* og Mark Summers KC, som adresserte de to dommerne, Dame Victoria Sharp og Justice Johnson, som «Your Lady» og «My Lord» – var alle støvete viktorianske rekvisitter engasjert i en moderne angloamerikansk skueprosess. Det var et forvarsel om et forfallent rettssystem som, underlagt stats- og konsernmakt, er utformet for å frata oss våre rettigheter ved rettslig dekret. *(King’s Counsel, en senior rettsadvokat utnevnt av landets monark som en «Counsel learned in the law». Når den regjerende monarken er en kvinne, kalles tittelen Queen’s Counsel (QC). O.a.)

Den fysiske og psykiske oppløsingen av Julian, innesperret syv år i den ecuadorianske ambassaden i London og holdt nesten fem år i varetekt i høysikkerhetsfengselet Hans Majestets Fengsel Belmarsh, var alltid poenget, det Nils Melzer, FNs tidligere spesialrapportør om tortur, kaller hans «henrettelse i sakte film». Politiske ledere, og deres ekkokamre i mediene, er svært ivrige i å fordømme behandlingen av Alexei Navalnyj, men sier lite når vi gjør det samme mot Julian. Den juridiske farsen kverner i vei som den uendelige saken om Jarndyce og Jarndyce i Charles Dickens roman Bleak House.* Den vil sannsynligvis kverne videre i noen måneder til – man kan ikke forvente at Biden-administrasjonen vil legge utleveringen av Julian til alle sine andre politiske problemer. Det kan ta måneder å utstede en rettskjennelse, eller innvilge en eller to ankeforespørsler, ettersom Julian fortsetter å visne bort i Hans Majestets Fengsel – Belmarsh Prison. *(Bleak House, en bitende kritikk av det viktorianske rettssystemet. O.a.)

Julians nesten 15-årige juridiske kamp begynte i 2010, da WikiLeaks publiserte klassifiserte militærfiler fra krigene i Irak og Afghanistan – inkludert opptak som viser et amerikansk helikopter som skyter ned sivile, inkludert to Reuters-journalister i Bagdad. Han søkte tilflukt i Londons ecuadorianske ambassade, før han i 2019 ble arrestert av Metropolitan Police, som ble tillatt av den ecuadorianske ambassaden å komme inn og pågripe ham. Han har vært holdt nesten fem år i Belmarsh – Hans Majestets Fengsel.

Julian begikk ingen forbrytelse. Han er ingen spion. Han stjal ikke graderte dokumenter. Han gjorde det vi alle gjør, selv om han gjorde det på en langt viktigere måte. Han publiserte omfangsrikt materiale, lekket til ham av Chelsea Manning, som avslørte USAs krigsforbrytelserløgner, korrupsjon, tortur og drap. Han rev sløret vekk for å avsløre det morderiske maskineriet i det amerikanske imperiet.

Den to dager lange høringen er Julians siste sjanse til å anke beslutningen om utlevering, truffet i 2022, av den daværende britiske innenriksministeren Priti Patel. Onsdag skal påtalemyndigheten komme med sine argumenter. Hvis han blir nektet en anke, kan han be Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om utsettelse av iverksettelsen i henhold til regel 39, som er gitt under «eksepsjonelle omstendigheter» og «bare der det er en overhengende risiko for uopprettelig skade». Men den britiske domstolen kan beordre Julians umiddelbare utlevering før en regel 39-instruksjon, eller den kan beslutte å ignorere en anmodning fra EMD om å tillate Julian å få sin sak behandlet av retten.

Distriktsdommer Vanessa Baraitser nektet i januar 2021, ved Westminster Magistrates’ Court, å godkjenne forespørselen om utlevering. I sin 132-siders rettskjennelse fant hun at det var en «betydelig risiko» for at Julian ville begå selvmord på grunn av alvorlighetsgraden av forholdene han ville måtte tåle i det amerikanske fengselssystemet. Samtidig aksepterte hun at alle anklagene fremsatt av USA mot Julian ble fremmet i god tro. Hun avviste argumentene om at saken hans var politisk motivert, at han ikke ville få en rettferdig rettssak i USA og at rettsforfølgelsen er et angrep på pressefriheten.

Baraitsers avgjørelse ble omgjort etter at den amerikanske regjeringen anket til Høyesterett i London. Selv om Høyesterett aksepterte Baraitsers konklusjoner om Julians «betydelige risiko» for selvmord dersom han ble utsatt for visse betingelser i et amerikansk fengsel, aksepterte den også fire forsikringer i US Diplomatic Note no. 74, gitt til retten i februar 2021, som lovet at Julian ville bli behandlet godt. «Forsikringene» erklærer at Julian ikke vil være underlagt SAM, Spesielle administrative tiltak. De lover at Julian, en australsk statsborger, kan sone sin straff i Australia dersom den australske regjeringen ber om utlevering av ham. De lover at han vil få tilstrekkelig klinisk og psykologisk behandling. De lover at Julian, både før og etter rettssaken, ikke vil bli holdt i Administrative Maximum Facility i Florence, Colorado.

Forsvaret må overbevise de to dommerne om at dommeren i tingretten gjorde alvorlige juridiske feil for å få en anke innvilget.

De hevdet at spionasje er, i et spørsmål om lov, et politisk lovbrudd, og at utleveringsavtalen med USA forbyr utlevering for politiske lovbrudd. De la vekt på den omfattende britiske loven, sedvaneretten og folkeretten som definerer spionasje som en «ren politisk forbrytelse» fordi den er rettet mot et statsapparat. Av denne grunn bør de som er siktet for spionasje beskyttes mot utlevering. Advokatene brukte lang tid på å bedømme Chelsea Manning-saken for å berettige hennes lekkasje av dokumenter som avslørte krigsforbrytelser, noe som er i allmennhetens interesse, for deretter å argumentere for at dersom hun var berettiget til å lekke dokumentene var Julian berettiget til å publisere dem.

Etter hvert som dagen gikk, ble det tydelig at de to dommerne ikke var godt kjent med saken, og ba stadig om sitater og uttrykte overraskelse over at høytstående tjenestemenn i USA, som Mike Pompeo da han var sjef for CIA, sa at Julian ikke ville bli beskyttet av det 1. grunnlovstillegget i en amerikansk domstol, fordi han ikke var statsborger. Julians advokater tok opp tidligere spionasjesaker, som for eksempel den til MI5-agenten David Shaylertiltalt under Official Secrets Act 1989, for å ha overlevert hemmelige dokumenter til The Mail on Sunday i 1997 – som inkluderte navnene på agenter. Han avslørte også at MI5 (Storbritannias innenlandske etterretningstjeneste) hadde mapper på fremtredende politikere, inkludert Labour-ministre, og at MI6 (Storbritannias utenlandske etterretningstjeneste) var involvert i et komplott for å myrde den libyske lederen, oberst Muammar al-Gaddafi. Den britiske forespørselen om utlevering ble avvist av franske Cour d’Appel fordi det var en «politisk forbrytelse».

Alle de 18 tiltalepunktene innmeldt mot Julian hevder at hans formål var «at slik informasjon innhentet på denne måten kunne brukes til skade for USA og til fordel for enhver utenlandsk nasjon».

Høringen var, etter den i 2020, som la vekt på Julians mentale og psykiske helse, forfriskende ved at de diskuterte forbrytelsene begått av USA og viktigheten av å offentliggjøre dem. De to dommerne avbrøt sjelden, i motsetning til andre rettsforhandlinger jeg har deltatt på for Julian, der dommeren ofte nedlatende avbrøt forsvaret. Dette kan være en refleksjon av den brede offentlige støtten, blant annet fra de store medieorganisasjonene, som forsinket har samlet seg bak Julian. Hundrevis av mennesker samlet seg ved inngangen til The Royal Courts of Justice, en ekspansiv, viktoriansk gotisk steinbygning, utsmykket med statuer av Jesus, Moses, Salomon og Alfred den store, de berømte søylene i den engelske juridiske tradisjonen, for å kreve Julians frihet.

Ettermiddagsøkta var annerledes. Ved omtrent et halvt dusin anledninger stoppet dommerne forsvaret for å spørre om hvordan lekkasjene, fordi de ikke var grundig redigert, hadde satt liv i fare, selv om USA aldri har vært i stand til å fremlegge bevis for at noe liv gikk tapt som følge av lekkasjene. Denne løgnen har lenge vært korset som amerikanske tjenestemenn har forsøkt å korsfeste Julian på. De to dommerne – man kan lure på om de hadde fått instrukser i lunsjpausen – kastet disse anklagene mot forsvarsadvokatene til retten ble hevet.

«Disse vilkårlige avsløringene ble fordømt av The Guardian og The New York Times», formante dommer Sharp forsvarerteamet. «De kunne vært gjort annerledes».

Denne referansen var spesielt urimelig siden de ikke-redigerte dokumentene først ble offentliggjort, ikke av WikiLeaks eller Julian, men av nettstedet Cryptome etter at journalister fra The Guardian trykte passordet til de uredigerte dokumentene i boka si.

USA søker offisielt utlevering av Julian, der han potensielt står overfor opptil 175 års fengsel, for 2010-publiseringen av krigsloggene fra Irak og Afghanistan og amerikanske diplomatmeldinger. Men USA ba ikke om utlevering før utgivelsen i mars 2017, av filene kjent som Vault 7, som viste i detalj hvordan CIA kunne hacke Apple- og Android-smarttelefoner og slå på internett-tilkoblede fjernsyn – selv når de var avslått – til lytteenheter. Joshua Schulte, en tidligere CIA-ansatt, ble i fjor funnet skyldig i fire tiltalepunkter, hver for spionasje og datahacking, og ett tilfelle av løgn til FBI-agenter etter overlevering av klassifisert materiale til WikiLeaks. Han fikk i februar en dom på førti år.

Etter utgivelsen av Vault 7 kalte daværende CIA-direktør Mike Pompeo WikiLeaks «en ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste». Jeff Sessions, justisminister på den tiden, sa at Julians arrestasjon var en prioritet. Innen august hadde det amerikanske senatet vedtatt en 78-siders lov om etterretningsfinansiering, den inkluderte en setning som erklærte at «det er Kongressens oppfatning at Wikileaks og toppledelsen i Wikileaks ligner en ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste, ofte støttet av statlige aktører, og bør behandles som en slik tjeneste av USA». I mai 2019 anklaget Trump-administrasjonen Julian for brudd på spionasjeloven og ba Storbritannia om å utlevere Assange for å stille ham for retten i USA. Trump har kalt påstandene mot Julian forræderi og oppfordret til «dødsstraff eller noe sånt». Andre politikere, deriblant den tidligere republikanske presidentkandidaten Mike Huckabee, har også oppfordret til at Julian henrettes.

Forsvarsadvokat Fitzgerald fortalte retten at dersom Julian blir utlevert og i tillegg anklaget for utgivelsen av Vault 7-dokumentene, «kan det resultere i ytterligere anklager som kan utløse dødsstraff for å ha hjulpet og medvirket til fienden». Han sa at USA, spesielt hvis Trump igjen blir valgt til presidentskapet, lett kan «omformulere disse anklagene til en dødsstraff».

Forsvarsadvokat Summers tok opp president Donald Trumps forespørsel om «detaljerte alternativer» for hvordan man skulle myrde Julian da han var i den ecuadorianske ambassaden. «Skisser ble til og med utarbeidet,» sa han, og la til at plottet falt fra hverandre da britiske myndigheter trakk seg, spesielt over en mulig skuddveksling i Londons gater.

«Bevisene viste at USA var beredt til å gå til ethvert skritt, inkludert misbruk av sitt eget strafferettssystem, for å opprettholde straffrihet for amerikanske tjenestemenn med hensyn til tortur og krigsforbrytelser begått i sin beryktede ‘krig mot terror’, og for å undertrykke de aktørene og domstolene som var villige og beredt til å prøve å stille disse forbrytelsene til ansvar,» sa han.

Advokatene hadde rett. CIA er drivkraften bak utleveringen. Lekkasjen var svært pinlig og for CIA svært skadelig. CIA har til hensikt å få Julian til å betale. Schulte, som lekket Vault 7, fikk en dom på førti år. Julian, dersom han blir utlevert, vil være den neste.

And Our Flags Are Still There – Og flaggene våreer der fortsatt – av Mr. Fish / Inspirert av Sankt Sebastian.

Artikkelen ble publisert i The Chris Hedges Report:

Julian Assange’s Day in Court

Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Chris Hedges-rapporten er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.

Forrige artikkelHøringssvar på Genteknologiutvalgets utredning
Neste artikkelHistorisk revisjonisme foregår fortløpende i norske medier
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisa. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.