oss 100 kroner!
Av Connie Bygdnes.
Jeg er opprørt! Jeg har nettopp hørt programmet på YouTube om politimannen som hjalp tyskerne å arrestere jødene i Norge. Han het Knut Rød og var en hovedmann da Donau ble sendt fra Oslo til Tyskland i 1942 med 529 jøder om bord. Kun 9 -ni- jøder overlevde. Noe seinere var han igjen hovedmann bak arrestasjonen av ca. 200 jøder som ble sendt med et annet skip.
Da rettsaken mot Knut Rød kom opp etter krigen, presterte norske dommere å frikjenne Rød og til og med gi ham sin sjefjobb tilbake. Han påsto nemlig at han ikke hadde arrestert jødene med glede. Og han hadde prøvet å advare dem med fare for seg sjøl. Programlederen fortalte at hans forsvar var svært ullent.
Noen hver blir vel opprørt over denne frikjennelsen. Jeg er snart 94 år. Jeg opplevde at familiens gode venn, redaktør og kommunist: Johanne Bugge Olsen ble dømt etter krigen fordi hun 9. april 1940 hadde skrevet at nordmennene ikke skulle kjempe mot tyskerne. Soldatene var våre venner fra arbeiderklassen og skulle ikke kriges mot. Det var kun fascistene, fascismen, som var våre fiender.
Det gikk ikke lang tid før Johanne Bugge Olsen ble aktiv i motstandsbevegelsen. Det unnskyldte ikke henne for lederen hun hadde hatt i «ARBEIDET», avisen sin. Hun fikk dom som forræder.
Jeg har tenkt svært mye på hvor urettferdig den dommen var. Ikke minst nå i ettertid har vi fått vite at 2. verdenskrig var simpelthen en fortsettelse av 1. verdenskrig som var en kamp mellom England og Tyskland om kolonier. Grunnen var ikke som vi fikk fortalt: «1. verdenskrig var fordi en fyrste ble drept». Jeg var bare 10 år den gangen jeg fikk høre den forklaringa, men jeg kunne ikke forstå at noen kunne begynne krig av en slik tåpelig grunn.
Connie Bygdnes
