Den nye sveitsergarden

Sveitsergarden er vel mest kjent for sine fargerike klær, og for å vokte Vatikanets verdier. I de siste årene har det etablert seg en ny avdeling av Sveitsergarden med norske rekrutter. Den vokter riktignok ikke Vatikanets verdier, men egne verdier. Det har i det siste vært en slags kampanje for å framstille denne avdelingen av Sveitsergarden som noe annet enn skatteflyktninger, nærmest som motoren i norsk industri.

De samme folka som liker å kalle alt de er uenige i for konspirasjonsteorier, bruker en annen og langt mere utbredt teknikk for å nå fram med sine meninger. De bruker teknikken med å skape en alternativ virkelighet, og alternative virkelighetsbilder. Det er en gjennomprøvet metode i media, og følges også av kapitaleiernes ideologiske fanebærere av typen Kristin Clemet og Civita. Kristin Clemet hadde på trykk en artikkel til forsvar for Sveitsergarden, som kan leses her. Hun benytter som vanlig metoden med å skape en alternativ virkelighet.

I artikkelen skaper hun et bilde av norsk næringsliv som stammer fra en virkelighet som tok slutt for 50 år siden. Virkeligheten hun henter sine bilder fra, kommer fra industrialiseringens tid. En tid med store forbedringer i produksjonen. Forbedringene i produksjonen var så store at de ga rom for at kapitaleierne tjente store penger som de kunne reinvestere i ny virksomhet, som igjen ga nye forbedringer og ny fortjeneste osv., samtidig som forbedringene medførte at varene ble rimeligere så folk fikk bedre levestandard. Denne perioden tok slutt på 1970-tallet på grunn av at forbedringene ble stadig færre og mindre betydningsfulle. Fordi kapitaleiernes fortjeneste gjennom disse forbedringene ble stadig mindre ble det opprettet et system med finanskapitalen i førersetet. En rettighet som er en av de viktigste et samfunn har, retten til å trykke penger og noe som er det samme, utstede kreditt, ble overført til det private bankvesenet.

Makten til å utstede kreditt, som egentlig styrer det meste av planleggingen i et samfunn, overførte altså den herskende eliten til private banker. Det medførte at det kunne sitte bankfunksjonærer ansatt i disse private bankene, og trykke på noen taster og skape kreditt ut av denne rettigheten som hører til samfunnet i fellesskap. Denne kreditten ble så lånt ut, i det vesentlige til eksisterende formueskapital, dvs. til tomtekjøp, boligkjøp og all slags næringseiendommer, det som ofte kalles fast eiendom. Samfunnet ble altså organisert slik at noen private selskaper kunne sitte og trykke på noen taster, og utnytte fellesskapets rettighet til å skape kreditt for privat gevinst, slik at det svinebandt boligkjøpere og det arbeidende folket til å betale renter til disse rentierene. Fra 1980-tallet har denne rentierklassen vært stadig økende, både i antall og i inntekt. Rentierklassen består av alle slags finanskapitalister og av de som eier formueskapital ut over det de bruker selv.

De som bare eier boliger de bruker selv, betaler til rentierene i banken med renten på sitt boliglån. Nasjonalregnskap er til og med så viselig innrettet at man regner inntektene disse rentierene suger ut av det arbeidende folkets inntekter, som verdiskapende økning av BNP, selv om de ikke representerer noe annet enn omfordeling av verdier. Virkeligheten vanlige folk må forholde seg til er at kapitaleierne, som i økende grad består av disse rentierene, investerer lånekapital fra bankene i eksisterende fast eiendom. Denne økende penge- og kredittmengden førte i perioden fra 1980-2020 til en inflasjon, som offisielt ikke regnes som inflasjon. Disse pengene førte til inflasjon på fast eiendom, fordi kapitaleierne sitter og overbyr hverandre på eksisterende fast eiendom, med denne økende penge- og kredittmengden, som den herskende klassen har stilt til disposisjon via private banker. Dette kalles ikke inflasjon, men verdiøkning. Virkeligheten vanlige folk må forholde seg til er at denne mengden lånekapital, med tilhørende mengde renteutgifter, er stadig økende og fører fler og fler ut i fattigdom. Dagens kapitaleiere tjener penger på omfordeling fra det arbeidende folket til dem selv, ikke ved å forbedre produksjonen av varer og tjenester.

Den alternative virkeligheten

Hvordan konstruerer så Kristin Clemet sin alternative virkelighet. Hun maner fram forskjellige delbilder for å skape et totalt bilde. Første delbilde handler om lokalt eierskap. Hun refererer til en eller annen journalist som skrev at «det aller meste av det norske private eierskapet er lokalt. Med det menes at eierne av en bedrift er bosatt i samme bo- og arbeidsmarkedsregion som virksomheten. I forskningslitteraturen har lokalt eierskap tydelig sammenheng med bedre arbeidsforhold og flere arbeidsplasser pr. krone investert enn eierskap som er lokalisert langt unna – eksempelvis i andre land».

Så tilføyer hun et nytt delbilde om små bedrifter: «Bergen Engines-saken viser at det kan være en sikkerhetsrisiko knyttet til utenlandske eiere. Det er et problem som er blitt større, men det er heldigvis fortsatt et unntak. Mange utenlandske eiere er gode og helt avgjørende for veksten i norsk næringsliv. Men det er et problem at utlendinger primært investerer i store bedrifter. I Norge er 99 prosent av bedriftene små og mellomstore med under 100 ansatte».

For virkelig å understreke poenget begynner hun med outrerte bilder om gründere som flytter før de har tjent penger: «Mange av dem som har flyttet, har store næringsformuer. Men også noen som ennå ikke har tjent penger, flytter. Gründere flytter i frykt for at de ikke skal greie å betale skatt i fremtiden».

Hensikten med dette bildet av lokale, små gründerbedrifter er å skape en alternativ virkelighet hvor dagens kapitaleiere skal ligne på Ayn Rands entreprenører, som tjente sine penger på å forbedre produksjonen. Men dagens kapitaleiere tjener sine penger på omfordeling fra det arbeidende folket til dem selv, ikke ved forbedringer av produksjonen. Når dette bildet er skapt, fyller hun på med det som liksom er problemet med den nye Sveitsergarden: «Når man flytter ut, blir man også mer interessert i næringslivet der man flytter til, og (det) gjør gjerne at man investerer mer der man er». 

Den virkelig virkeligheten

Hvis vi ser bort fra denne alternative virkeligheten og ser på hva denne strømmen av skatteflyktninger egentlig betyr, hvordan ser virkeligheten ut? Det har vært mange av disse rekruttene til den nye Sveitsergarden som har brettet seg ut i media. Så og si alle har det til felles at de er rentierer med formueskapital. Ingen passer inn i Kristin Clemet sitt alternative virkelighetsbilde. Denne formueskapitalen har de plassert i fast eiendom. De to siste i mediabildet, Tord Kolstad og Geir Hove er folk som har tjent seg opp formuer gjennom lang tids rentiervirksomhet og «inflasjon» på fast eiendom. Andre, typer som Svein Støle har tjent pengene sine som fordyrende mellomledd i finansbransjen. Altså folk med formueskapital eller finanskapital.

En tredje kategori, som Henrik Bergersen, Kristoffer og Victoria  Reitan, Hans Ole Helling, Thomas Neslein osv. er arvinger. Når det gjelder folk med bakgrunn fra produksjonskapital, finnes det noen få, hvor Kjell Inge Røkke vel er den mest kjente. Hvordan en skal kategorisere en type som Freyr millionæren Tor Ivar Slettemoen, som har fått sydd penger inn i frakken fra staten gjennom falske klimarelaterte løfter, er vel mer usikkert. Det alle disse har til felles er at de er, eller er i ferd med å posisjonere seg, som rentierer som ikke ønsker å betale skatt i Norge. Så kommer mediakorpset med Kristin Clemet som hærfører med logikken: «Sveitsergarden har ikke råd til å betale formuesskatt i Norge, vi må avskaffe formuesskatten». Fin logikk, den kan jo benyttes på vanlig inntektsskatt også, og da vil logikken blitt omtrent: «Det er så mange som arbeider svart i Norge fordi de ikke har råd til å betale inntektsskatt, så vi må avskaffe inntektsskatten».

Vel, la oss se litt videre på virkeligheten. De som eier fast eiendom i Norge og driver rentiervirksomhet, hvilken virkning har det at de flytter til Sveits. De kan ikke ta med seg sine faste eiendommer, skal de ta med seg pengene for dem, må de selge dem. Da blir det noen andre rentierer som krever inn penger fra det arbeidende norske folket, noe som ikke virker særlig skremmende. Hvis det ikke er noe problem, står vi igjen med diskusjonen om utenlands eierskap i Norge. La oss se hvordan SSB kvantifiserer det:

Det vi ser er at svensk og dansk eierskap utgjør hovedtyngde av utenlandsk eierskap. Sveitsergarden utgjør maksimalt 3,5% av eierskapet i Norge. Om skatteflyktningene i Sveitsergarden går over fra å være i tallene for norsk eierskap, til sveitsisk eierskap virker ikke å være noe stort samfunnsproblem. Det som imidlertid kan være et problem er at Sveitsergarden inngår i en stor gruppe med utenlandske eiere som gjør alt de kan for å unngå å betale skatt i Norge. Dette problemet tar naturligvis ikke sånne som Civita opp. Kommenterer de skatteparadis er det helst for å forsvare det som normal næringsvirksomhet.

https://civita.no/okonomi/ogsa-staten-bruker-skatteparadis/

Når utenlandske skatteverstinger som Google kommer til Norge for å få billig grønn strøm og rasere norsk natur, stiller dette næringslivet til Clemet seg opp i kø for å ønske velkommen. Google skal på grunn av billig, stabil grønn strøm og billig rasering av norsk natur,  etablere seg i Skien på en tomt tilsvarende 280 fotballbaner.

Så gjenstår det å se om Google kommer til å betale mer eller mindre skatt enn Sveitsergarden.

Det kunne jo også vært et problem at rentierene som flytter svekker økonomien til den kommunen de skatter til i vesentlig grad. Men det er heller ikke noen stor problemstilling. Mindre kommuner vil få det meste erstattet gjennom skatteutjevningsordningen mellom kommunene, og for de store, som Oslo og Asker, vil ikke frafallet utgjøre så store andeler.