oss 100 kroner!
Luftangrep må stå i forhold til antatte gevinster, samt forventede tap. En stormakts nedstigning til et helvete de selv har skapt, skjer aldri raskt.
4. februar 2024
Utenriksminister Antony Blinken sa mandag at det var «en utrolig ustabil tid i Midtøsten». Blinken sa at verden «ikke har sett en situasjon så farlig som den vi står overfor nå over hele regionen, siden minst 1973, og uten tvil, selv før det».
Som respons på Blinkens skarpsindige evaluering, signaliserer president Biden «dydssignaler» til Washingtons krigsparti, at også han er villig til meningsløst å bombe mål i Midtøsten. I Washington er det å gjøre noe annet å fremstå som svak, noe presidenter ofte konkluderer med at lederen for verdens supermakt ikke kan gjøre.
Teheran gjorde det klart at ethvert angrep på landets territorium er en rød linje, og bombing av enhver del av iransk territorium «ville bli møtt med en passende respons». Ikke misforstå, en strategisk bombekampanje rettet mot Iran sender en klar og utvetydig melding: USA er i krig med den iranske staten, dets folk og dets væpnede styrker.
På dette punktet, enten Biden fjerner eller ikke fjerner Iran fra sin liste over mål, bør amerikanerne fortsatt være forsiktige. Det er ingen mangel på bombeaktivister inne i maktens sentrum, som er overbevist om at krig med Iran er den eneste løsningen på Irans fiendtlighet mot Israel.
Bombing er ikke diplomati, men politikere liker det fordi det formidler inntrykk av substansiell handling. Bombing er verken en strategi eller en enkel øvelse i dydssignalisering. Bombing er en krigshandling. Bombing demmer ikke opp konflikt, og bombing avskrekker heller ikke en motstander fra fremtidige handlinger. Om noe, eskalerer bombing spenningen og fører til full krig.
I juni 1964 innkalte forsvarsminister Robert McNamara til et møte for å diskutere mulige amerikanske militære svar på tapet av to amerikanske militærfly over det sørlige Laos, hvor nordvietnamesiske styrker kjørte forsyninger inn i Sør-Vietnam. McNamara insisterte på at Washington skulle svare på tapet av to amerikanske militærfly ved å treffe luftforsvarsbatteriet som ødela flyet.
Ikke alle i møtet var enige med McNamara. Minst én deltaker sa at han ikke så noen bevis for at luftangrepet ville forbedre den militære situasjonen i Laos eller Sør-Vietnam. Da president Lyndon Johnson ble med på møtet, spurte han om gevinstene ved å slå til mot luftvernbatteriet var tilstrekkelig berettiget til å kompensere for den uunngåelige kritikken fra det internasjonale samfunnet om at USA brøt Genève-avtalen.
Ambassadør Avrerell Harriman, som også var til stede på møtet, gikk av med seieren da han informerte president Johnson om at luftangrepet var den eneste måten Washington kunne «signalisere» sine intensjoner til Hanoi. Amerikanerne vet hva som fulgte. Washington signaliserte til Hanoi, men Hanoi deeskalerte ikke.
Ikke på noe tidspunkt i Vietnam, Laos eller Kambodsja var amerikanske bombinger, sjøbaserte operasjoner eller bakkeangrep virkelig effektive for å avskrekke fiendens trekk eller forhindre at mer og mer ødeleggende krig brøt ut. Nordvietnameserne absorberte ganske enkelt tapene og eskalerte angrepene sine der de amerikanske styrkene var svakest på bakken.
Amerikanske bombekampanjer klarer ikke å gjøre mer enn midlertidig å undertrykke motstridende krefter, fordi de alltid er basert på den tvilsomme antagelsen om at motstanderen kan bli tvunget til å underkaste seg Washingtons politiske krav med luftangrep alene.
Selv om det ikke er ment å gjøre det, kan bombing av stillinger i Irak, Iran eller Syria føre USA inn i en større regional krig i Midtøsten. Spørsmål som er avgjørende for de militære metodene og strategien, må studeres og besvares i detalj. Det virker lite sannsynlig at et slikt grundig stabsarbeid er utført på dette tidlige tidspunktet.
Hva er USAs mål? Hvordan avslutter bombing av Iran krigen i Gaza? Hvorfor er det i USAs nasjonale interesse å angripe Iran? Luftangrep må stå i forhold til antatte gevinster, samt forventede tap. Å treffe et mål som et missil ble avfyrt fra, er ikke gjengjeldelse.
Er det fornuftig for Washington å sette Israels overlevelse i fare ved å gamble på luftangrep som kan utvide konflikten? Bør amerikanske styrker forberede seg på å starte flere angrep hvis de første amerikanske angrepene ikke fører til den ønskede endringen i iransk, irakisk eller syrisk oppførsel? Har amerikanske styrker det nødvendige antall ammunisjon, plattformer og reservedeler for å opprettholde en operasjon som kan vare i flere måneder? Kan amerikanske styrker i regionen beskytte kritisk infrastruktur mot missilangrep?
Washington vet at Iran er fast bestemt på å kjempe hvis amerikanske styrker angriper landet. En amerikansk-ledet strategisk bombeoffensiv mot Iran vil produsere et ildregn mot 57.000 amerikanske soldater, sjømenn, flyvere og marinesoldater i Midtøsten. Amerikanerne på hjemmefronten vil kanskje ikke ha amerikansk militærmakt involvert i en større krig.
Bruken av ubemannede systemer gjør det politisk attraktivt for Washington å slå til. Ubemannede systemer lover å minimere USAs potensielle tap i en luftkampanje. I matchende mål gir imidlertid amerikanske militære utplasseringer Iran og dets regionale allierte, allerede et stort sett med mulige infrastrukturmål, som er avgjørende for amerikanske militære operasjoner som havner, flyplasser og boliger.
Amerikanske politikere må ikke bli lurt til å tro at amerikansk militær teknologi er unik eller overlegen, eller at USAs væpnede styrker, på land eller sjø, er immune mot store presisjonsangrep. Bombing vil ikke hindre Iran i å etablere nye og bedre luftvernanlegg. Faktisk antyder historien at bombing fra stor høyde øker fiendtlige motstanderes besluttsomhet om å stå imot, ikke overgi seg.
Hypersoniske våpen vil trenge inn i eksisterende luftforsvar og ramme amerikanske krigsskip til sjøs. Disse, sammen med sannsynlig iransk tilgang til russisk og kinesisk rombasert etterretnings-, overvåkings- og rekognoseringskapasitet, argumenterer for forberedelser som overstiger behovene til noen få pakker med luft- og marineangrep. Angrep på Iran, Irak og Syria kan godt utløse en dødelig respons fra celler som allerede er satt inn i USA gjennom vår åpne grense med Mexico.
Amerikanere kan også motsette seg ideen om at amerikanere i uniform setter sine liv på spill for å forsvare Israels forferdelige kampanje for utvisning og drap i Gaza, spesielt når Biden kan stoppe kampanjen i Gaza med bare en telefonsamtale. Amerikanerne må innse at Israel vil bli hardt presset i å forsvare seg mot Hizbollahs tusenvis av missiler, for ikke å snakke om Irans presisjonsstyrte ballistiske missiler.
Til tross for disse punktene, er Israels statsminister Netanyahu fast bestemt på å fullføre sin oppgave med å fordrive eller ødelegge den palestinske befolkningen i Gaza. I dag støtter Washington betingelsesløst hans politikk. Uansett om det er enighet om en pause i kampene eller ikke, har Israels krig bare så vidt begynt.
En stormakts nedstigning til et helvete de selv har skapt, skjer aldri raskt. Som C.S. Lewis lærte, er nedstigningen gradvis, treg, til og med begrenset, til plutselig, at en stormakt som USA oppdager at den grovt har undervurdert sin motstander.
Mobbing, bestikkelser, bombing og sanksjonering av motstandere har ikke fungert godt. Takket være en rekke strategiske militære fiaskoer i Afghanistan, Libya, Irak og Ukraina, når Washington raskt helvete i sine relasjoner med resten av verden.
Artikkelen er hentet fra The American Conservative.
To Bomb or Not to Bomb Iran: That Is the Question
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Douglas Macgregor, oberst (pensjonert) er seniorstipendiat i The American Conservative, tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.
Hør også Macgregor utdype innholdet i denne artikkelen:
Halvparten av voksne i USA mener Israel har gått for langt:
