Vestens nederlag

0

I norske og andre vestlige medier tutes vi for tida ørene fulle om at «krigen med Russland kommer snart». I dette foredraget sier sjefredaktør Pål Steigan at dette har lite med militære, politiske og økonomiske realiteter å gjøre. Sjøl om man måtte mislike Vladimir Putin, så må man innse at Russland verken har ønske eller behov for å erobre noen del av Europa. Det Russland kunne ønsket seg er gode økonomiske og diplomatiske forbindelser med Tyskland fordi de to stormaktene matcher hverandre godt, både industrielt, teknologisk og ressursmessig, Tyskland med sin sterke industrielle tradisjon og sin avanserte industri og Russland med sine enorme ressurser i form av råvarer og energi som Tyskland ikke har. Men de USA-pålagte sanksjonene og krigen i Ukraina har for all oversiktlig framtid ødelagt den muligheten. Det har Russland innsett, så de retter hele sin diplomatiske og økonomiske innsats mot øst og sør. Russland er ikke ute etter å ødelegge Europa. Det klarer europeerne godt sjøl – med hjelp fra USA.

Og så er det at annet forhold, nemlig at de politiske skillelinjene i Europa har ligget forbløffende stabilt gjennom hundrevis av år, ja vi ser noen av de samme skillelinjene helt tilbake til antikken.

Høyt oppe i Crna Gora, Svartfjellene, Monte Negro, er kildene til elva Lim. Den renner nesten rett nordover til et åmote der vannmassene skifter navn til Drina. Drina renner i store buktninger nordover til den møter elva Sava som flyter mot øst, mot den hvite byen, mot Beograd.

Drina og Lim markerer et eldgammelt skille i Europa. Det var langs denne vannveien at grenselinja mellom det øst-romerske og det vest-romerske riket ble trukket da riket ble delt i år 395 mellom de to sønnene til Theodosius den store. Og alt i år 285 hadde Diokletian, som sjøl var fra Dalmatia, innført en administrativ deling av riket etter samme linje.

(Her forsnakker Steigan ser i foredraget og sier at det var Diokletian som delte riket mellom sine sønner i 395, men det var naturligvis Theodosius den store.)

I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen. Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.

Balkan, som hadde vært kontrollert av Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble delt opp på denne måten. Jugoslavia ble konstruert av seierherrene i Versailles. Det osmanske riket mistet all sin kontroll over Midt-Østen og Nord-Afrika, og inn kom England og Frankrike og delte byttet mellom seg. Vi lever fortsatt med en konflikt som sprang rett ut fra 1. verdenskrig og Versailles, nemlig palestinakonflikten.

Til venstre: Europa før 1. verdenskrig. Til høyre: Europa etter Versailles-freden

Seierherrene i 2. verdenskrig møttes i Jalta på Krim og der bestemte Roosevelt, Churchill og Stalin den nye oppdelinga av Europa. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.

Sovjetunionens sammenbrudd

Det dramatiske skillet kom ved innledninga til nittitallet. I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden. Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultetet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)

Romerriket på sitt største

Romerrikets deling

Karl den stores rike

Det store skismaet i 1054

Den kalde krigen

Forrige artikkelRussisk soft power?
Neste artikkelBondeopprør og Grüne Woche i Berlin
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).