Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden (1992)

Av Pål Steigan.

Da Berlinmuren brast natta til 10. november 1989, var det Jaltaavtalen som ble revet ned for seinere å bli solgt bitevis med graffiti på av fortausselgerne ved Brandenburg-porten. Det var ikke vanskelig å fatte det historiske i Murens sammenbrudd.

Dette skrev jeg i boka Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden (1992). Det er nødvendig å sitere et par avsnitt til fra den 30 år gamle boka fordi den belyser bakteppet for dagens dramatiske hendelser i Ukraina og i verden forøvrig.

I februar 1945 møttes de tre store, Churchill, Roosevelt og Stalin (nevnt i alfabetisk rekkefølge) i byen Jalta på Krim. I denne svartehavsbyen som ligger så gunstig til i ly for nordavinden som feier over de russiske steppene, ble etterkrigs-Europa delt mellom de vordende seierherrene.

Slik hadde også Spania og Portugal møttes 451 år tidligere i den lille byen Tordesillas ved Valladolid i Spania for å dele jordkloden mellom seg. Det går ei linje fra Tordesillas til Jalta. Den går gjennom Wien (et par ganger), Berlin og Versailles og en del andre steder der kongressene har danset og innimellom fordelt krigsbyttet mellom seg. Det er slik stormakter deler verden. I suveren forakt for de folkene som blir delt. Og det finnes ikke noe annet grunnlag for denne delinga enn økonomisk og i siste instans militær styrke. Så også på Krim.

Stormaktene deler verden mellom seg etter sin økonomiske og militære styrke – dette kamufleres gjerne med edle idealer

Vi ser i disse dager hvordan Vestens ledere framhever seg sjøl som edle forkjempere for «demokrati, nasjonal sjølråderett og nasjonens uavhengighet» mot Russlands «diktatur» og «Putins galskap».

For en som har fulgt med i mediene i over 60 år er det vanskelig å vite om man skal le seg halvt i hjel eller gråte sine modige tårer over et slikt umaskert hykleri.

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

USA er det eneste landet som har brukt kjernefysiske våpen, nemlig over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Det hadde ingen betydning for å nedkjempe Japan. Man utslettet kanskje 140.000 uskyldige mennesker i Hiroshima og kanskje 80.000 i Nagasaki. Bombinga hadde kanpt noen betydning for å avskutte krigen mot Japan, men hadde desto mer å gjøre med å etablere USA som dominerende supermakt.

Les John Pilger: Et nytt Hiroshima kommer – med mindre vi stopper det nå

Erik Plahte: Hiroshima, Nagasaki og bombing som strategi

På femtitallet arbeidet Pentagon med svært konkrete planer om å teppebombe både Sovjetunionen og Kina med atomvåpen.

Journalisten Daniel Ellsberg, som er kjent for ikke minst at han offentliggjorde Pentagon Papers, har offentliggjort dokumenter som viser at generalene i USAs Joint Chiefs of Staff prøvde å få president Eisenhower til å atombombe Kina i 1958.

Les: Offentliggjorte dokumenter: Eisenhower stanset generalenes krav om atombombing av Kina

William Burr ved National Security Archive i Washington skriver i sin klassiske artikkel for National Security Archive fra 2004 at «SIOP-62» (1962) kalkulerte med «forkjøpsangrep», et «forebyggende amerikansk angrep» med en styrke på totalt 7 847 megatonn, som på én natt ville ta livet av 285 millioner mennesker før Sovjet hadde rukket å angripe et eneste vestlig land. Tallene på døde hvis man regner med radioaktivitet og sult, ville bli langt høyere.

En falsk-flagg begivenhet i Tonkin-bukta ga USA påskudd til å starte Veitnamkrigen, en krig som ødela tre land og til slutt drepte kanskje så mange som 3,8 millioner mennesker.

Som president og øverstkommanderende i USA uttalte Donald Trump:

USA har brukt ÅTTE TRILLIONER DOLLAR på krig og politiarbeid i Midtøsten. Tusenvis av våre store soldater har dødd eller blitt hardt såret. Millioner av mennesker har dødd på den andre siden. Å GÅ INN I MIDTØSTEN ER DEN VERSTE AVGJØRELSEN NOENSINNE TATT

Nicolas J S Davies skrev i 2018 at om lag 2,4 millioner mennesker har blitt drept som følge av USAs invasjon i Irak. I tillegg er 1,2 millioner mennesker blitt drept i Afghanistan og Pakistan som følge av krigen mot Afghanistan. Han har også beregnet at 250.000 mennesker er blitt drept som følge av krigen mot Libya, en krig der Norge var i fremste rekke. Davies mener at om lag en million mennesker kan ha blitt drept som følge av intervensjonskrigen mot Syria. I Somalia mener Davies at tallet på drepte ligger rundt 650.000. Og i den USA-støttede krigen mot Jemen mener Davies at tallet på drepte som følge av krigen er om lag 175.000.

Spar oss for fortellingene om Vestens kamp for demokrati og fred

Mahatma Gandhi skal en gang ha fått et spørsmål fra en britisk journalist. Samtalen skal ha forløpet slik:

“What do you think of Western civilization?”

“I think it would be a good idea”.

Og det er slik store deler av verden ser på «våre vestlige idealer om frihet og demokrati». Det er hule, verdiløse fraser og Vestens blodige historie er dokumentasjon nok.

Det handler ikke om demokrati og menneskeverd, men om økonomisk og militær styrke

Jaltakonferansen delte verden mellom seierherrene.

Da Gorbatsjov solgte DDR til Kohl i Stavropol i 1990 beseglet han det som Murens fall hadde innledet. Delinga av Europa fra møtet på Krim ikke gjaldt lenger. Og det hadde skjebnesvangre konsekvenser. Som jeg skrev i Vargtid:

«En Pandoraeske er åpnet på nytt. Om det er noe håp igjen i esken denne gangen vil tida vise.«

For med Sovjetunionen på historiens skraphaug ble det mulig for seierherrene i den kalde krigen å dele opp seg i mellom det enorme tomrommet som ble ledig. Første offer ble Jugoslavia, et land som var skapt av Versaillesfreden, men som Sovjetunionen hadde holdt handa si over.

Da den beskyttelsen var borte tok det ikke lenge før de nye Balkankrigene var et faktum. Og med det var også viktige deler av resultatet av Versailles på skraphaugen. Det betyr at kompromissene etter to forferdelige verdenskriger stort set var dumpet og at enorme områder lå ledig for nyoppdeling. Det gjaldt hele Øst-Europa og Balkan, men også det som hadde vært det osmanske riket, og da ikke minst Irak, Syria og Libya.

Det er dette de tretti åra siden 1992 stort sett har handlet om: Kriger for imperialistisk nyoppdeling.

En krig innen kristenheten?

Et perspektiv som er fullstendig borte fra kommentarer i vestlige aviser er løftet fram av den indiske diplomaten og kommentatoren M. K. Bhadrakumar. Han trekker linjene helt tilbake til skismaet i 1054 da kristenheten ble delt i en romersk-katolsk og en ortodoks kirke.

I kjernen er feiden blant kristne som begynte med det store skismaet i 1054 da hovedkirken på den tida, med base i Roma, delte seg i to divisjoner, romersk-katolske og østlige ortodokse. De har siden blitt de to største kirkesamfunnene i kristendommen.

De euro-atlantiske lederne vil vike unna å innrømme at denne eldgamle feiden hele tiden komplisert Russlands inkludering i ethvert felles europeisk hjem – akkurat som EU, en kristen klubb, aldri vil innrømme Tyrkia som medlem.

Feiden innen kristendommen begynte å intensivere det siste tiåret eller to med Russlands gjenoppblomstring under Putins ledelse, da den russisk-ortodokse kirken gikk inn i en gylden æra med statlig støtte. Det var til og med snakk om å bygge et «ortodoks Vatikanet» ved Lavra av Den hellige treenighet av St. Sergius i Sergiev Posad, et UNESCO-arvsted fra 1200-tallet utenfor Moskva.

«Det som i seg sjøl irriterer de euro-atlantiske kristne landene når de demoniserer Putin, er at Putin selv er en intenst religiøs ortodoks kristen, eneste sønn av en hengiven kristen mor som døpte ham i det skjulte (i den ateistiske sovjettiden), og som fortsatt bærer dåpen sin. kryss. Putin har utpekt seg sjøl som den sanne forsvareren av kristne dyder, lederen av «det tredje Roma».

De euro-atlantiske landene er i et dilemma. De er allerede i panikk når verdensmaktens sted forskyver seg ubønnhørlig mot øst. De frykter at etter hvert som den østlige kirken og «Hellige Russland» vokser, vil de også bli kristendommens bakevjer.»

Lange historiske linjer

Det måtte naturligvis en inder til for å se Vesten utenfra på denne måten. Og det er betegnende at lederne for de to andre abrhamittiske religionene, jødedommen og islam, ikke har engasjert seg i denne striden. Noen av dem tar avstand fra invasjonen, men det er påfallende at ingen av dem, ikke en gang Israel og Saudi-Arabia, USAs nærmeste allierte i Midt-Østen ser dette som sin sak.

Bhadrakumar fortsetter:

«Ukraina-krisa kan ikke forstås med mindre vi tar hensyn til de virvlende opprinnelige lidenskapene bak det desperate forsøket fra euro-atlantiske land på å angripe Putin og svekke Russland og om mulig splitte det opp, slik de gjorde med tidligere Jugoslavia, et annet slavisk land med østlig ortodoksi.

Det er ingen tilfeldighet at to voktere av romersk-katolisisme, Frankrike og Polen, og den protestantismens gladiator, Tyskland, er ved barrikadene i striden om Ukraina. Dette minner om korstoget for å erobre hedenske områder i Midtøsten og gjenerobre tidligere kristne territorier.

Den vestlige retorikken mot Putin er inkvisisjonens språk, beryktet for alvorligheten av dens tortur. Vestens sanksjoner mot Russland er på den ene siden båret ut av rasemessige fordommer og på den andre siden på grunn av manikiske frykt for at de fem århundrene med deres verdensherredømme nærmer seg slutten. Ukraina-konflikten ringer inn dødsstøtet for vestlig hegemoni, der sverdet og Bibelen vekslet om hverandre. Dette er betydningsfulle tider i kristendommens krøniker.»

Siden delinga av Romerriket

Når skillet mellom katolisismen og de ortodokse skjærer tvers gjennom det som var Jugoslavia, er det påfallende å merke seg at denne linja følger linja for delinga av Romerrriket, eller som jeg skrev i Vargtid:

Høyt oppe i Crna Gora, Svartfjellene, Monte Negro, er kildene til elva Lim. Den renner nesten rett nordover til et åmote der vannmassene skifter navn til Drina. Drina renner i store buktninger nordover til den møter elva Sava som flyter mot øst, mot den hvite byen, mot Beograd.

Drina og Lim markerer et eldgammelt skille i Europa. Det var langs denne vannveien at grenselinja mellom det øst-romerske og det vest-romerske riket ble trukket da riket bledelt i år 395 mellom de to sønnene til Theodosius den store. Og alt i år 285 hadde Diokletian, som sjøl var fra Dalmatia, innført en administrativ deling av riket etter samme linje.

Boka Vargtid kan du laste ned her.

Men det er ikke lenger Europa som er det navet hele verden spinner rundt. Tyngdepunktet i verden, først og fremst økonomisk, men mer og mer politisk, har flyttet seg til Østen, til Asia. Og Asia har sin egen dagsorden. Det er typisk at Kina, India, Pakistan, Bangladesh, Irak, Syria, de fleste stan-landene og Vietnam ikke ville være med på USAs korstog mot Moskva.