USA ble enehersker

Av Leidulf Husjord, TrønderRød.

Ola Tunander har publisert en artikkel på Substack med tittelen 2024: An Emerging Multipolar World Order. Her tar han opp utviklingen fra en bipolar til en unipolar verden og frem til i dag, hvor en multipolar verden utvikles. Artikkelen bør absolutt leses i sin helhet. Jeg vil her ta opp artikkelens første spørsmål; hvordan verden ble unipolar. Jeg bruker i stor grad Tunander sin artikkel som grunnlag.

Etter 2. verdenskrig etablerte USA og Vest-Europa NATO, og som et svar oppsto Warszawapakten med Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn, Romania, Bulgaria og Albania. Non-Aligned Movement NAM, en sammenslutning av alliansefrie land, ble stiftet i 1961, men klarte aldri å bli en mektig aktør. Verden ble dermed sterkt preget av to rivaliserende supermakter, en bipolar verden.

Slutten på den kalde og starten på den varme

Berlinmurens fall 9. november 1989 og Sovjetunionens oppløsning to år senere, avsluttet den «Kalde krigen» med to rivaliserende supermakter. Samtidig som mange følte det som en stor befrielse at «Jernteppet» falt, var fremtiden usikker. Sovjets oppløsning ble av mange feiret som kapitalismens endelige seier. Yoshihiro Francis Fukuyama, amerikansk samfunnsøkonom og forfatter, utga i 1992 boka The End of History and the Last Man. Han hevdet at ingen alternative samfunnsmodeller etter dette kan utfordre markedsøkonomiens liberale demokrati, og at alle verdens land dermed vil ta i bruk dette systemet.

Også for verdens fredsbevegelse var det håp. Hva skulle vi med atomvåpen og opprustning når det ikke var noe fiende? Freden ble imidlertid ikke langvarig. Gulfkrigen startet 2. august 1990, mens Sovjetunionen var i oppløsning.

Når vi ser tilbake på årene etter Sovjetunionens oppløsning var det mange som så for seg en annen utviklingen. Noen forskere begynte umiddelbart å snakke om en «ny multipolar verden», hvor polene skulle være Japan og Tyskland / Europa, Kina og et redusert Russland, i tillegg til USA. Hva skjedde? Det er her Ola Tunander kommer med viktige detaljer.

Tunander skriver (min oversettelse fra engelsk):

«I Foreign Affairs 1990-91 hevdet den amerikanske neokonservative analytikeren Charles Krauthammer, at en multipolar verden var en illusjon. «Siden de første skuddene ble avfyrt i Kuwait (Gulfkrigen)», har de økonomiske maktene, «Tyskland og Japan, […] stort sett gjemt seg under bordet», skrev Krauthammer. Da krigen startet, underordnet disse maktene seg umiddelbart under amerikansk styre.

Ifølge Krauthammer avslørte Gulfkrigen den virkelige maktstrukturen i den nye verden, det var bare «en førsteklasses makt» på den globale scenen: USA.

Krauthammers artikkel «The Unipolar Moment» fra 1991, ble et manifest for den nye neokonservative eliten som siden dominerte Washington i tre tiår. Dette var den ledende sikkerhetseliten i USA, men snart også i Europa. For de neokonservative var USA den globale hegemonen, og Krauthammer fortsetter:

Europa’ kvalifiserer ennå ikke engang som en aktør på verdensscenen, noe som viser oss den sanne geopolitiske strukturen i verden etter Den kalde krigen.

Tunander viser at denne strategien tidlig ble klar

Jeg siterer fortsatt Ola Tunanders artikkel:

«Ved slutten på den kalde krigen, faktisk allerede i september 1989, presenterte den amerikanske formannen for Joint Chiefs of Staff, admiral William Crowe, et nytt strategisk konsept. En global krig med sovjeterne var ikke lenger en prioritet, og USA begynte å forberede seg på «regionale eventualiteter».

Et år senere sa forsvarsminister Dick Cheney at vi nå fokuserer på «trusselen mot Persiabukta».

Cheneys skrev i et utkast til forsvarsplanlegging i april 1992, at USAs forsvarsstrategi skulle «forhindre gjenkomsten av en ny rival» og «forhindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region. En region med ressurser som under konsolidert kontroll ville være tilstrekkelig til å generere global makt«.

Å kontrollere Persiabukta ble sett på som avgjørende for å kontrollere flyten av olje til Kina, Europa og Japan, og ville forhindre dem i å utvikle seg til rivaliserende makter til USA.

USA bør handle ensidig «når kollektiv handling ikke kan orkestreres», heter det i dokumentet. Crowes etterfølger som leder av fellesstaben, general Colin Powell, sa:

Vi har ikke lenger luksusen av å ha en trussel å planlegge for. Det vi nå planlegger for er at vi er en supermakt. Vi er den store aktøren på verdensscenen med ansvar rundt om i verden, med interesser rundt om i verden.

Krigene holder hegemoniet ved makten

Tunander fortsetter:

Amerikanske sikkerhetsanalytikere begynte nå å snakke om en «Unipolar World Order». USA var verdensmaktens eneste pol «på toppen av det industrielle Vesten». Vi kunne ha hatt en multipolar verden fordi alle økonomiske krefter hadde sine egne interesser, men da krigen startet i Gulfen måtte alle bøye seg for militær makt. Dette er leksen som den amerikanske neokonservative eliten hadde lært av Golfkrigen i 1991.

Cheneys nære assistent Paul Wolfowitz sa at vi lærte at russerne ikke gjorde noe. De grep ikke inn. Vi kunne og burde gå til krig mot den ene staten etter den andre, for å ta ut disse regimene som hadde lent seg mot Moskva. Dette var hans konklusjon, og senere på 1990-tallet mobiliserte han og hans kolleger for en krig mot Irak innenfor «Project for a New American Century» (PNAC).

Fra 2000 hevdet denne neokonservative eliten i et dokument, «Rebuilding America’s Defenses«, at den nødvendige militære transformasjonen «sannsynligvis vil ta lang tid uten en katastrofal og katalyserende hendelse».

Ifølge denne eliten åpnet hendelsene den 11. september 2001 for en krig mot Irak.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld sa timer etter denne katastrofen, at de skulle bombe Irak (det var ingen «anstendige mål» i Afghanistan verdt et kryssermissil, sa han). Tidligere øverstkommanderende for de allierte stridskrefter i Europa , general Wesley Clark, sa at den endelige beslutningen om å gå til krig mot Irak ble tatt allerede ti dager etter 11. september.

Et par uker senere hadde Rumsfeld bestemt seg for også å «ta ut Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og deretter avslutte med Iran». USA skulle ha syv kriger (åtte med Afghanistan) på fem år, og av to grunner: Det var et «vindu av muligheter». Militære styrker skal ikke brukes til avskrekking, men til å angripe andre, som Wolfowitz hadde sagt allerede ti år tidligere.

Men USA bør også fortsette med den ene krigen etter den andre for å tvinge de økonomiske maktene «til å gjemme seg under bordet», for å bruke Krauthammers ord. USAs militære hegemoni med nær 50% av verdens militære utgifter, kunne ikke omsettes til politisk innflytelse med mindre det var krig eller trusler om krig.

Krigens forrang var grunnlaget for den amerikanske unipolare verdensorden, Pax Americana. USA erklærte nå unipolaritet og permanent krig, «The War on Terror», som fremtidens verden.

Oppsummering

NATO utviklet sin «out-of-area» strategi, og NATO med Norge har ført en rekke kriger. Krigene har alltid vært i «det godes hensikt», enten mot «despoter» eller som «krigen mot terror». I realiteten har USA utnyttet sin status som ubestridt supermakt til å tvinge nye stater inn i sin innflytelsessfære.

Hva betyr så strategien med «fortsette med den ene krigen etter den andre for å tvinge de økonomiske maktene «til å gjemme seg under bordet», som Krauthammer beskrev?

Krig og terror er kun påført land som tidligere var alliansefrie stater eller under sovjetisk innflytelsessfære. Jugoslaviakrigene 1991-99 resulterte i at halve Balkan ble med i NATO og innlemmet i vestens økonomi, takket være tysk kapital. Ellers synes ikke suksessen å være så stor når det gjelder Irak, Afghanistan, Libanon, Somalia, Sudan, Libya, Syria eller Ukraina.

Man kan imidlertid si at de økonomiske maktene «gjemte seg under bordet» helt til Russland intervenerte i borgerkrigene i Syria og Ukraina…

---

Denne artikkelen ble først publisert av TrønderRød.