Ukraina og Palestina: En dobbel trussel mot USAs hegemoni

0
Collage: The Cradle

Utfallet av USA-ledede konflikter i Ukraina og Vest-Asia vil ha en dyp innvirkning på utviklingslandenes orden. Washington har allerede tapt førstnevnte, og dets store motstandere er klare til å sørge for at de også taper sistnevnte.

M. K. Bhadrakumar.

Geopolitiske analytikere er stort sett enige om at krigen i Ukraina og den vestasiatiske krisen vil diktere banen for verdenspolitikken i 2024. Men en reduksjonistisk tese dukker opp ved siden av som ser på Israel-Palestina-konflikten snevert i forhold til hva den innebærer for motstandskraften til USAs proxy-krig i Ukraina – antagelsen er at verdenspolitikkens sentrum ligger i Eurasia.

Virkeligheten er mer kompleks. Hver av disse to konfliktene har sin eksistensberettigelse og egen dynamikk, samtidig som de er sammenvevd.

Washington står til halsen i sitt engasjement i den nåværende fasen av den vestasiatiske krisen. Og den kan bli til en hengemyr, siden den også er sammenfiltret med innenrikspolitikk på en måte som Ukraina-krigen aldri har vært. Men så er utfallet av Ukraina-krigen allerede en selvfølge, og USA og dets allierte har innsett at Russland ikke kan beseires militært. Sluttspillet begrenser seg til en avtale om å avslutte konflikten på Russlands premisser.

Utvilsomt vil utfallet av Ukrainakrigen og løsningen av Israel-Palestina-konflikten, som er roten til den vestasiatiske krisen, ha en dyp innvirkning på den nye verdensordenen, og de to prosessene forsterker hverandre. 

Russland innser dette fullt ut. President Vladimir Putins forbløffende «årsavslutninger» i oppkjøringen til nyttår taler for seg selv: dagslange besøk til Abu Dhabi og Riyadh (observert av en amerikansk president Joe Biden som lot til å være rammet av granatsjokk), etterfulgt av samtaler med Irans president og avrundet av med en telefonsamtale med den egyptiske presidenten. 

I løpet av 48 timer eller så, koordinerte Putin kartet med sine emiratiske, saudiske, iranske og egyptiske kolleger som offisielt gikk inn gjennom BRICS-portalene 1. januar.

Den amerikanske intervensjonen i den vestasiatiske krisen som er under utvikling kan bare forstås fra et geopolitisk perspektiv ved å ta hensyn til Bidens instinktive fiendtlighet mot Russland. BRICS er i Washingtons geværsikte. USA forstår utmerket godt at den ekstra store tilstedeværelsen av vestasiatiske og arabiske nasjoner i BRICS – fire av ti medlemsland – er sentral i Putins store prosjekt for å restrukturere verdensordenen og begrave USAs eksepsjonalisme og hegemoni.

Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Iran er store oljeproduserende land. Russland har vært ganske eksplisitt om at det i løpet av sitt 2024-formannskap i BRICS vil presse på for opprettelsen av en valuta for å utfordre petrodollaren. Uten tvil vil BRICS-valutaen være i sentrum på gruppens toppmøte som skal arrangeres av Putin i Kazan, Russland i oktober.

I en spesiell tale 1. januar, som markerte starten på Russlands BRICS-formannskap, uttalte Putin sin forpliktelse til å «forsterke rollen til BRICS i det internasjonale pengesystemet, utvide både interbanksamarbeid og bruken av nasjonale valutaer i gjensidig handel.»

Hvis en BRICS-valuta brukes i stedet for dollar, kan det ha betydelig innvirkning på flere finanssektorer i den amerikanske økonomien, som energi- og råvaremarkeder, internasjonal handel og investeringer, kapitalmarkeder, teknologi og fintech, forbruksvarer og detaljhandel, reiser og turisme, og så videre. 

Banksektoren vil motta det første slaget som til slutt kan smitte over på markedene. Og hvis Washington ikke klarer å finansiere sitt enorme underskudd, kan prisene på alle råvarer skyte i været eller til og med nå hyperinflasjon som så utløser et krasj i den amerikanske økonomien.

I mellomtiden har utbruddet av Israel-Palestina-konflikten gitt USA et alibi – «Israels selvforsvar» – for å slå seg tilbake på banen i vestasiatisk politikk. Washington har flere bekymringer, men i kjernen er de to målene om å gjenopplive Abraham-avtalen (forankret i Saudi-Israelisk tilnærming) og den samtidige sabotasjen av den Beijing-forhandlede saudi-iranske tilnærmingen.

Biden-administrasjonen regnet med det faktum at en israelsk-saudiarabisk avtale ville gi legitimitet til Tel Aviv og forkynne til den islamske verden at det ikke var noen religiøs begrunnelse for fiendtlighet mot Israel. Men Washington fornemmer at etter 7. oktober ikke ville være i stand til å sikre en Saudi-Israel-avtale i løpet av denne Biden-perioden, og alt som kan lokkes ut av Riyadh er en dør som står på gløtt for fremtidig diskusjon om emnet. Uten tvil er det et stort nederlag for USAs strategi for å avvikle palestinaspørsmålet.

I et mellomlangt perspektiv, hvis den russisk-saudiarabiske mekanismen kjent som OPEC+ frigjør verdens oljemarked fra amerikansk kontroll, driver BRICS en dolk inn i hjertet av USAs hegemoni som er forankret i at dollaren er «verdensvalutaen.» 

Saudi-Arabia signerte nylig en valutabytteavtale verdt 7 milliarder dollar med Kina i et forsøk på å flytte mer av handelen deres bort fra dollaren. People’s Bank of China sa i en uttalelse at bytteordningen vil «hjelpe til å styrke finansielt samarbeid» og «legge til rette for mer praktisk handel og investeringer» mellom landene.

Fremover vil sensitive saudi-kinesiske transaksjoner på strategiske områder som blant annet forsvar, atomteknologi, heretter finne sted under den amerikanske radaren. Fra et kinesisk perspektiv, hvis landets strategiske handel er tilstrekkelig isolert fra ethvert USA-ledet program for anti-Kina-sanksjoner, kan Beijing posisjonere seg selvsikkert for å konfrontere USAs makt i Indo-Stillehavet. Dette er et talende eksempel på hvordan USAs strategi for Indo-Stillehavet vil miste trekkraft som følge av deres avtagende innflytelse i Vest-Asia.

Den konvensjonelle visdommen er at engasjement i det flyktige Vest-Asia distraherer Washington fra å ta hensyn til Indo-Stillehavet og Kina. I virkeligheten kompliserer imidlertid den avtagende innflytelsen i Vest-Asia USAs kapasitet til å motarbeide Kina både i regionen så vel som i Indo-Stillehavet. Utviklingen beveger seg i en retning der legitimiteten til USA som stormakt er på et vendepunkt i Vest-Asia – og den erkjennelsen har lekket inn i andre geografiske regioner rundt om i verden.

Helt tilbake i 2007 skrev de anerkjente statsviterne John Mearsheimer fra University of Chicago og Stephen Walt fra John F. Kennedy School of Government ved Harvard med stor evne til forutsigelse i sitt berømte 34.000 ord lange essay med tittelen The Israel Lobby and US Foreign Policy at Israel har blitt en «strategisk belastning» for USA, men beholder sin sterke støtte på grunn av en velstående, velorganisert og forheksende lobby som har et «kvelertak» på kongressen og amerikanske eliter.

Forfatterne advarte om at Israel og dets lobby overdimensjonerte sitt ansvar for å overtale Bush-administrasjonen til å invadere Irak og kanskje en dag i nær framtid angripe atomanleggene i Iran. 

Interessant nok fremhevet New York Times på nyttårsaften, i en spesialrapport basert på omfattende orientering fra topp amerikanske embetsmenn, at «Ingen annen episode [som krigen i Gaza] i det siste halve århundre har testet båndene mellom USA og Israel på en så intens og skjebnesvanger måte.»

Mens Israels barbariske handlinger i Gaza og dets koloniale prosjekt på den okkuperte Vestbredden blir avslørt og taper alle masker, og den israelske statens kampanje for å tvinge fram en palestinsk befolkningsmigrasjon skjer i full offentlighet, er to av USAs strategiske mål i regionen i ferd med å rakne: For det første gjenoppretting av Israels militære overlegenhet i styrkebalansen regionalt og spesielt overfor motstandsaksen; og for det andre gjenopplivingen av Abraham-avtalene der kronjuvelene ville ha vært en saudi-israelsk traktat.

Sett fra en annen vinkel blir retningene som Vest-Asias krise utspiller seg i, nøye overvåket av verdenssamfunnet, spesielt de i Asia-Stillehavsregionen. Mest bemerkelsesverdig her er at Russland og Kina har gitt USA frie hender til å navigere sine militære bevegelser – uimotsagt, så langt, i Rødehavet. Dette betyr at enhver brann i regionen vil være synonymt med et katastrofalt sammenbrudd av USAs strategi.

Rett etter USAs nederlag i Afghanistan i Sentral-Asia, og sammenfallende med en skammelig slutt på den USA-ledede proxy-krigen fra NATO mot Russland i Ukraina, vil et voldelig, grotesk tilbakeslag i Vest-Asia sende et rungende budskap over hele Asia om at det USA-ledede lokomotivet har gått tomt for damp. Blant sluttmottakerne av denne oppsiktsvekkende meldingen, står landene i ASEAN i fremste rekke. Hovedpoenget er at de overlappende jordskjelvene i Eurasia og Vest-Asia er klare til å smelte sammen til et klimaksøyeblikk for verdenspolitikken.


Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Ukraine and Palestine: A double threat to US hegemony

Forrige artikkelIsrael vil deportere Gazas befolkning til Afrika
Neste artikkelMeningsløse prosjekter driver kraftprisen til himmels
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.