Tolfa, renessansen og kapitalismens framvekst

0

Visste du at en gang i tiden ga lille Tolfa 50 kilometer i luftlinje fra Roma det økonomiske og økonomiske grunnlaget for de store renessansekunstnerne Michelangelo, Leonardo, Botticelli og Rafael? Eller at overskuddet fra Monti della Tolfa var viktig for å finansiere katedralen i San Pietro og til og med reisen til Cristoforo Colombo?

De fleste vet ikke og selv i Tolfa har de fleste glemt. Men likevel er dette historiske fakta. Det har alt å gjøre med oppdagelsen av mineralet alun i Tolfa-åsene på 1450-tallet. Den rikeste mannen i Europa på den tiden, Lorenzo «il Magnifico» di Medici, som hadde konsesjonen for gruvene en stund sa «gruvene til Tolfa er de rikeste i verden», Europa, altså.

Det startet med det som for det kristne Europa var en katastrofe, nemlig den tyrkiske/muslimske erobringen av Konstantinopel i 1453. Med det mistet de fleste industrier i Europa ett viktig mineral, alun, som de pleide å importere fra Anatolia.

Alun, en gang «industriens brød» ble brukt som en katalysator i de fleste renessanseindustrier, som tekstiler, lær, glass, farging, papir og til og med medisin. Uten den ville de lilla klærne til ypperstepresten i Vatikanet eller de praktfulle ulltepper fra Flandern miste fargen. Og til og med trykking og den berømte venetianske glassindustrien ville ha problemer.

En gang i løpet av 1450-årene reiste en adelsmann som hadde god kunnskap om alungruvene i Anatolia og den industrielle prosessen, en viss Giovanni di Castro, på hesteryggen med sine menn i Tolfa-fjellene. Fra floraen så han tilstedeværelsen av alun og sondene hans viste at noen steder var malmene nesten rent hvite alun. Han gikk ut og gikk til sin venn Piccolomini, pave Pius 2 i Vatikanet og sa «Signore, du har sju fjell fulle av alun rett utenfor byen».

Det startet en industriell saga som varte i 250 år og hadde stor innflytelse på økonomisk, sosial og kulturell utvikling i Europa. På den tiden da Roma hadde mindre enn 8000 innbyggere kunne gruvene i Tolfa mønstre 800 arbeidere i én industri alene. Pazzi-konspirasjonen mot Medicis i Firenze i 1478 handlet om kontroll av alun.

Pengestrømmen til aluneksporten var så stor at den ble bygget en ny havn i Civitavecchia beskyttet av en festning designet av Michelangelo. Overskuddet fra Tolfas alun fylte Medici-bankene i Firenze, og Lorenzo eksporterte alun til Venezia, Genova, Amsterdam og Brugge og opprettet banker der. I Flandern ble Tolfas alun brukt av datidas mest avanserte tekstilindustri, flamske vevere brukte skotsk ull farget med alunfiksering og skapte det økonomiske grunnlaget for det nederlandske imperiet.

Lorenzo ble sjøl datidas fremste bankier og utøvde politisk kontroll i den fremvoksende kapitalismen i Italia. Som de fleste utdannede vil vite ble den moderne bankbransjen født i Toscana, spesielt i Firenze. Med sine enorme formuer ble Lorenzo hovedsponsor for artister som Leonardo og Botticelli (og et stort antall andre).

Rundt 1490 dro det spanske kongeparet, Ferdinand og Isabella, til Firenze for å be Lorenzo om et lån. De ville sende en viss sjøkaptein med tre skip fra Genova for å finne sjøveien til India. De fleste har hørt om Kristoffer Colombus. Med sin alun og bankformuer var dette ikke noe problem for Lorenzo. Det ga mediciene en eierandel i koloniseringa av Amerika og fortjenesten fra gullet og sølvet der. (Jeg liker å si til amerikanske turister i Tolfa: Uten Tolfa, ikke noe Amerika.)

Noen år senere, i 1509, var Vatikanets kasser blitt så fulle av profitt fra alun som en avgjørende kilde, at det ble mulig for pave Julius 2 «il terribile» å delvis få revet den gamle San Pietro-basilikaen for å bygge det vi vet som Catedrale di San Pietro eller Peterskirken og gi oppdrag til Michelangelo, Rafael etc.

Fra 1505 var det en annen rik herre som overtok konsesjonen i Tolfa, nemlig Agostino Chigi, en annen milliardær i sin tid. Med inntektene fra Tolfa ble det mulig for ham å bygge Palazzo Chigi i Roma, som nå er sete for den italienske regjeringa.

I de tidlige stadiene av gruveeventyret i Tolfa ble det nødvendig å bygge en ny by for arbeiderne og gruveadministrasjonen. Den ble kalt Allumiere, som bokstavelig talt betyr «alungruver».

Forresten, også Convento dei Cappuccini, bygget i 1622 under ledelse av arkitekten Michele da Bergamo, venn og mentor av Bernini, ble også bygget på grunnlag av alun-fortjeneste. Så, ja, Tolfa har en historie å oppdage og sette pris på. Det vil ikke bli glemt lenger.

Forrige artikkel«Pandemi X» og ebola
Neste artikkelHalvparten av USAs guvernører støtter Texas mot Washington
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).