oss 100 kroner!
To statsråder er avslørt for å ha snikkopiert andres arbeid i egne akademiske avhandlinger. Den ene har fornuftig nok gått av. Den andre tviholder fortsatt på ministerposten. Ikke så rart kanskje. Det å være statsråd gir makt og prestisje, god lønn og mange særfordeler. For yrkespolitikere kan en sånn jobb i førstedivisjon være vanskelig å gi slipp på.
Men er egentlig dette med at politikere plagierer og bruker andres formuleringer, egentlig så oppsiktsvekkende? På ulike områder har vi en hær av høytlønna påvirkningsagenter hvis fremste ønske nettopp er at sånt skal skje.
Og politikere som lar seg bruke.
Ofte uten nødvendig kritisk sans, omdannes lobbyistenes argumenter til deres egne. I stedet for å være selvstendig tenkende representanter for «folket», blir de «hemmelige» talerør for mektige og ukjente bakmenn.
Om noen lar seg friste med belønninger i form av påspanderte ferier eller andre goder, forundrer ikke.
«Fornybar Norge» er et eksempel.
Med tidenes høyeste strømpriser har kraftbransjen råd til det meste. Også til å kjøpe de «klokeste» hodene og de mest tillitsfulle pratmakerne. De får det de ber om:
- Dommedagsprofetier om kraftmangel.
- At vi gjennom krafteksport er solidariske med Europa
- Varmt forsvar for økt kraftutbygging – gjerne på områder der vi skattebetalere må subsidiere med milliarder av kroner, for eksempel havvind. Uten statlige subsidier vil kilowatt-timen her koste to-tre kroner. Hvem av oss dødelige har råd til sånne kraftpriser?
Hvor mange av lobbyistenes formuleringer går igjen når statsminister Støre eller energiminister Aasland entrer talerstolen og agiterer for «det grønne skiftet»?
- Synes vi sånn etterplapring er grei?
- Eller skal åpenhet i kildebruk også gjelde på den politiske arenaen?
Faktisk.no har som oppgave å finne ut hva i nyhetsbildet som er sant eller ikke. Kanskje kunne de sammenligne:
- – Hva sier og skriver lobbyistene?
- – I hvilken grad bruker politikerne lobbyistenes formuleringer og gir inntrykk av at de er sugd fra eget bryst?
Vi kan også trekke paralleller til EØS-avtalen. Alle lover, forordninger og direktiver fra EU som trumfer våre egne, og som nærmest ordrett og uten debatt blir en del av vårt lovverk. Fram til nå rundt 13-14.000.
Nasjonale vurderinger, tilpasninger eller forbehold, må vike til fordel for effektiv saksbehandling.
Borchs og Kjerkols klipping og liming blekner i forhold.
Til mer komplisert samfunn og til større enheter, til mindre makt og innflytelse sitter vi velgere – og våre politikere – igjen med. Markedskreftene og byråkratiet overtar stadig flere felt.
Å tro – som EU-tilhengerne – at noen enslige norske svaler i Brussel vil gjøre forskjell, handler snarere om større personlige karrieremuligheter.
Trekk igjen sammenligninger til norsk strømpolitikk. Her backes et stort mindretall på Stortinget opp av et solid flertall i folket og i fagbevegelsen. Hva har det betydd for forutsigbare og rimelige strømpriser? Ingenting.
Hvorfor?
Fordi både Jonas og Erna er redde for å komme på kant med EU?
Framfor å gi oss somre, ender vi snarere opp med vingeklipte svaner.
Hvem som havner på politikkens pyramidetopp, er ofte et renkespill der partilojalitet, ikke egen overbevisning, veier tyngst.
Forståelig og bra når det gjelder å følge partiets program eller gitte valgløfter.
I strid med vårt representative demokrati når det gjelder saker/prinsipper som partiet forut for valget ikke hadde synspunkter på.
Et eksempel her er EØS-avtalen. Den stod ikke på noe partiprogram forut for Stortingsvalget i 1989. Allikevel ble avtalen i 1992 trumfet gjennom med pisk og list av Gro Harlem Brundtlands Arbeiderpartiregjering.
Da folket i 1994 sa nei til EU, burde også EØS-avtalens videre skjebne blitt gjenstand for folkeavstemning.
Den kom aldri.
Folkevalgte som ikke lar seg kue av «partipisken», kan se langt etter gjenvalg.
Her er vi velgere i en gunstigere posisjon. Vi er vår egen dame – eller herre. Vi kan lettere stemme etter egen overbevisning. Samtidig representerer vi større aldersspredning og har bredere yrkes- og erfaringsbakgrunn enn politikere flest.
Målet bør være å plassere viktige avgjørelser der de hører hjemme:
Hos folket.
Sveits har prøvd å løse dette gjennom mer direkte demokrati, det vil si gjennom å lovfeste bindende folkeavstemninger.
Enten på lokalt eller nasjonalt nivå.
100.000 velgere (rundt 2%) kan kreve nasjonal folkeavstemning.
Med flertall både blant de som bruker stemmeretten og i kantonene (fylkene), blir resultatet bindende.
Norge har nærmere 4 millioner stemmeberettigede.
Med en Sveits-lignende ordning her hjemme, burde 80.000 av oss kunne kreve folkeavstemning om for eksempel EØS-avtale kontra handelsavtale.
En handelsavtale-seier her, kan gjenreise viktige deler av norsk folkestyre.
I dag har vi mange folkevalgte som ikke tenker selv, men som likevel tviholder på «all makt i denne sal».
Kanskje tiden bør være moden for endringer:
Fra partistyre til folkestyre.
Fra representativt demokrati til folkets demokrati.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
