oss 100 kroner!
Dr. philos. Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i noen uker, og dette er 17. og siste artikkel. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Oppvekst i Norge 17
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 13.02.2002
Jeg skylder i 2024 å opplyse at denne artikkelen, som medførte en nestenulykke på Dagbladets sentralbord, har en form og et innhold. Innholdet er kunnskapsnivået i norsk skole. Formen er «Finn fem feil». De hensiktsmessig anbrakte feilene illustrerer artikkelens innhold.
Jeg ble nedringt hele kvelden av sinte lektorer som tok meg på ordet. Debattredaktør Gudleiv Forr fortalte meg at det samme skjedde på avisens sentralbord, og at redaksjonsstaben hadde pålagt ham for fremtiden å unngå ironi på tredjesiden. Selv forsto jeg at jeg hadde truffet spikeren på hodet. Så nå er det opp til leseren, og jeg utfordrer særlig de unge. Finner du:
To feil: Analfabet.
Tre feil: Ikke så verst, men burde vært bedre.
Fire feil: Almenkunnskapene er i orden.
Fem feil: De har vel ikke tittet?
Nylig leste vi i Dagsavisen at greske barn bråker mest i klassen. Det går tilbake med de gamle guder, for om kunnskapen har noen, så er de greske. Og det er visst bare greske barn som bråker mer enn norske. Det har vitenskapen vist, og da er det sant. Norske barn kjennetegnes ellers ved at de ikke kan lese, skrive og regne, og ved at de øver vold og trusler mot læreren i klasserommet. Nøyaktig slik Sokrates beskrev dem for 2500 år siden.
Syv av ti norske lærere har, antagelig av den grunn, fått det for seg at barna bør holde arbeidsfred og vise at de har gjort leksene sine. Denne rystende bakstreverske holdningen tyder på at syv av ti norske lærere ikke har lest Garborgs Gift. De tror antagelig fortsatt at det er fint å kunne iallfall én by i Belgia – Namur, for eksempel, eller den andre, der hvor EU ligger. Garborg rettet allerede tidlig på åttitallet et knusende slag mot puggskolen og kateterundervisningen. Nå, ved århundreskiftet, er det på tide lærerne skjønner at de ikke bare kan ture frem som ved katedralskolene på syttenhundretallet.
Disiplin hører hæren til, ikke skolen. Det er en kjent sak at den viktigste disiplin i den pedagogiske vitenskap er pedagogikkens historie. Så er det heller ikke underlig at pedagogikkens mål er modernitet. Nu skal rasket rives!
Et naivt sinn ville tro at pedagogikken var god om barna satt stille, lærte litt og ellers oppførte seg pent. Om læreren fortalte eller viste elevene noe oppe fra kateteret, ba dem øve seg litt på det hjemme, og spurte dem dagen etter om de husket noe av det, og i så fall roste dem litt.
Men dengang ei, som sjøhelten Nelson sa. For pedagogikken er bare god om den er moderne, og moderne er den bare som antitesen til det redselsregimet som drepte lille Marius for et par små tiår siden. Derfor er disiplin et onde i klasserommet. Barna skal ikke sitte stille og høre hva læreren sier, for han skal ikke si noe.
Derfor er undervisning et onde. Ordet kateterundervisning er nemlig bare en dysfemisme for undervisning, som altså er et onde. Derfor er det et onde at barna gjør leksene sine og viser at de kan et eller annet. Derfor er det et gode for landet at barna ikke kan lese, skrive og regne, men i stedet øver vold og trusler mot den utakknemlige veilederen [læreren, altså], som derved heller burde føle seg beæret.
Når man endelig har fått det som man vil, når man endelig motstandsløst og uforstyrret har kunnet føre moderne eventyrpedagogikk i 25 år, når man endelig kan høste fruktene av et langt liv i trass – bråkete skoleklasser som ikke lærer noe som helst – så kommer plutselig syv av ti lærere og roper på spanskrøret. Utakk er verdens lønn. Dette viser at historien likevel ikke er slutt. Moderniteten har ikke bare en sørgelig historie, den har fortsatt en fremtid.
Reformpedagogikken har stadig et stykke å gå, et slag å slå, om ikke nettopp med linjalen.
Situasjonen er nemlig alvorlig.
- Dette er sjokkerende tall, også for oss garvede forskere, sier forskningsleder Ola Erstad ved Pedagogisk institutt, UiO.
- Jeg er skuffet over at undervisningen legges opp såpass tradisjonelt, sier Helga Hjetland, leder i Utdanningsforbundet.
- Jeg er sjokkert over hvor mye lærerne henger etter og tviholder på den gamle tradisjonelle klasseromsundervisningen, sier Jan Fredrik Stoveland, leder i Elevorganisasjonen.
- Forskerne avdekker et skremmende gap mellom lærernes og elevenes syn på hva lærerrollen skal innebære, skriver Dagsavisen.
- Dessuten må samfunnets forventninger til hva skole og lærerrolle skal innebære, bli tydeligere, understreker Hjetland, poengtert og treffsikkert.
Målet må være klart: Når dagens elever blir lærere, må de på en helt annen måte og i en helt annen grad klare å identifisere seg med sin rolle, innforlive seg med sitt kall og komme på høyde med sitt begrep.
Læreren må erkjenne at hans misjon er å lære barna å ikke lære noe i det hele tatt. Det er dette syv av ti norske lærere enda ikke har forstått. De tror at de skal lære barna noe! Skolen er først endegyldig moderne, og derfor god, når læreren – med Bjørnson – stolt utbryter om sin elev: Å Gud, nu reiser siste resten av hans vid!
2024: Han som gikk på limpinnen fant bare én feil. Resultatet er gitt i samsvar med fasit under.
Fasit:
Det stemmer ikke at det vitenskapen viser, er sant. Det vitenskapen viser, er selv i beste fall en hypotese, og vanligvis en påstand.
Det var ikke Garborg som skrev «Gift», det var Kielland.
«Gift» ble ikke skrevet i 1980-årene, men i 1880-årene.
Sjøhelten het ikke Nelson, men Tordenskiold.
Det var ikke Bjørnson som skrev Peer Gynt, men Ibsen.
