oss 100 kroner!
Dette er 92. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
9. november
Mindretallet har ikke alltid rett, men ofte. I de mest alvorlige sakene, vel å merke.
Hver dag som går bekrefter at vi hadde rett, vi som sa nei til å levere våpen til Ukraina. Opprinnelig sa jeg nei av prinsippielle årsaker, prinsippet om ikke å levere våpen til land i krig, et prinsipp også norske politikere pleide å holde høyt, mens de i smug likevel sendte våpen i en del tilfeller. Når det gjelder Ukraina har de aldri prøvd å skjule det. Tvert i mot har de skrytt av det og konkurrert om å sende flest og tyngst våpen.
Nå vet vi i tillegg at Ukraina ikke kan vinne krigen. Ja, verre, for norske/vestlige våpen bidrar kun til å drepe stadig flere ukrainere, samt jage mange millioner av dem på flukt, ødelegge Ukraina. Den eneste trøsten de hovedsaklig russofobe våpentilhengerne og krigshisserne har er at våpnene også dreper russere.
Men det bør være en mager trøst for dem. For Russland styrkes av krigen, mens Vesten svekkes av en krig vestlige beslutningstagere regnet med å vinne og som de derfor provoserte fram. Planen om å bruke Ukraina til å ødelegge Russland mislyktes. Resultatet kan til og med bli at NATO går i oppløsning. For hva skal man med «historiens mektigste militærallianse» hvis den ikke klarer å forsvare et land den har sverget på å forsvare?
Men vi vet mer. For nå vet vi også at hele Stortinget tok feil, bortsett fra et par av Rødts representanter, og at alle mediene i Norge tok feil. Alle bortsett fra steigan.no var/er for å sende våpen til Ukraina. Ja, steigan.no sa allerede i 2014 at Vestens politikk kunne føre til storkrig i/om/rundt Ukraina. Også dette som det eneste mediet i Norge. Men likevel er det nettopp steigan.no vi blir forsøkt skremt til ikke å bruke!
80 % av det norske folk tok også feil, de 80 % som våren 2022 sa ja til å sende våpen til Ukraina. Men folket er tross alt ikke like hjernevasket som politikerne, journalistene og redaktørene.
Dette er heller ikke første gangen. For også da Norge sluttet seg til de katastrofale krigene mot Libya og Syria var det full enighet blant politikerne, journalistene og redaktørene.
Norge har rett og slett blitt et av verdens mest krigerske land som følge av NATO. Folket, politikerne, journalistene, redaktørene, ‘ekspertene’ og andres mentalitet har blitt forgiftet av propagandafraser som «våpen er veien til fred» (Jens Stoltenberg) og av kolonialistiske forestillinger om at ‘snille’ land, som Norge, har lov til å bombe ‘slemme’ land (‘slemme’ land = land som ikke gjør som USA/NATO/EU vil).
Seinere samme dag:
«Vi skal gjøre alt vi kan» for å stanse blodbadet i Gaza, sier norske politikere, som Trine Lise Sundnes og Ine Eriksen Søreide på NRKs Debatten i kveld.
Men de kunne ha gjort mye mer, som å bryte diplomatiske forbindelser til Israel, som en del andre land har gjort, og boikotte israelske varer. De kunne forsåvidt også ha levert våpen til palestinerne, som de har gitt til Ukraina. Skjønt, det er ikke noe jeg anbefaler.
Poenget er at norske politikere er villige til å gjøre svært mye mot land som Russland, Hviterussland, Syria og Libya mens de ikke gjør mer enn å prate når det gjelder Israel.
11. november
Israel har drept flere sivile på 5 uker enn Russland og Ukraina tilsammen på vel 20 måneder siden Russlands invasjon i fjor . Men det er Russland, og særlig Putin, vi blir indoktrinert til å hate. Og det er Russland som blir straffet med sanksjoner og ved å sende våpen til Kiev-regimet.
https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/10159447351175952?ref=embed_post
Seinere samme dag:
Når politikerne sier at de gjør alt de kan juger de som regel.
138 av FNs 193 medlemsland har anerkjent Palestina som stat, ikke Norge. Israel er anerkjent av 165 land, inkludert Norge. Det er er flere enn antall land som har anerkjent Palestina, men færre enn det som er alminnelig kjent i Norge.
https://en.wikipedia.org/wiki/International_recognition_of_the_State_of_Palestine
12. november
Vestlige stormakter var klar over at Hitler bedrev folkemord på jøder, men de lot som de ikke visste. Nå gjentar det seg mens israelske jøder bedriver folkemord på palestinerne. Vestlige ledere fra Jonas Gahr Støre, til Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide, Joe Biden, Rishi Sunak og andre vender det døve øret til til tross for at Netanyahu og andre sier det rett ut.
Seinere samme dag:
Israel og deres disipler og apologeter i Norge/Vesten prøver på den ene siden å redusere konflikten mellom Israel og Palestina til et spørsmål om religion og på den andre siden å redusere hele det palestinske folket til Hamas. Dette til tross for at Hamas oppsto først etter 40 år med sekulær palestinsk motstandskamp (de opprinnelige sionistene var også sekulære). Israel støttet Hamas, i alle fall så seint som 2019. Dette fordi Israel ønsket å splitte palestinerne.
Denne strategien har langt på vei vært vellykket, i og med at Gaza og Vestbredden har blitt separert fra hverandre. Men den er også farlig, som vi ser nå. Israelske ledere har muligens vært like overmodige som vestlige ledere og trodd at de kunne kontrollere Hamas ved å «klippe gresset» med jevne mellomrom. I så fall fikk de en overraskelse 7. oktober (jeg er ikke blant de som tror at Israel lot dette skje for å få et påskudd til det folkemordet de nå bedriver).
13. november
Hva vil skje med nordmenns tillit til autoritetene, dvs norske medier politikere etc, når de oppdager at de har blitt jugd for om krigen i Ukraina? Jeg sikter særlig til den helt grunnleggende fortellingen om at Ukraina vinner krigen og at Russland taper den. For etter hvert vil alle få med seg at det var feil. I alle fall de som har hukommelse.
Jeg tror de fleste vil fortsette å tro på autoritetene om sånne saker, skjønt med noe mer skepsis enn før. For autoritetene tok feil også om Afghanistan, Libya og Syria uten at det fikk store konsekvenser for folks tillit til dem. Men folks tillit er likevel lavere enn for 10-15 år siden.
Skjønt, løgnene eller usannhetene om Afghanistan, Libya og Syria var vanskeligere å oppdage. Men påstanden om at Assad ville falle i løpet av noen måneder, som florerte for vel ti år siden, var i alle fall feil. Det samme med påstanden om en lykkelig framtid for libyerne bare vi bombet dem nok. Det vet alle nå, dvs alle med hukommelse og som følger sånn noenlunde med på nyhetene over tid. Påstandene var ønsketenkning, lik mye av det som har blitt sagt om Russland og Ukraina. Påstandene var del av krigspropagandaen som skulle få oss til å ønske krig, samt å ønske våpen til Kiev-regimet.
Dette betyr sjølsagt ikke at jeg mener at alt er løgn eller at det juges med vitende og vilje. Mange tror nok på det de sier, sjøl om det i mange tilfeller er ganske opplagt at det er usant. Hvis jobben og lønna er avhengig av at man mener, tror og sier det som er politisk korrekt til enhver tid, vil de fleste gjør det, uansett om det er korrekt eller ei.
Det jeg sikter til er som sagt de grunnleggende narrativene, som at Ukraina vinner og at Ukraina var et fredelig og demokratisk land da Russland invaderte, at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert, at krigene i Libya og Syria begynte med fredelige folkeopprør osv. Mange av detaljene innenfor disse fortellingene kan være sanne. Eller usanne. Men de grunnleggende fortellingene var løgner som PR-avdelingen til det militær-industrielle kompleks bestemte seg for, da løgnene var nødvendige for å få folk, og ikke minst politikerne til å ønske krig.
Hva skal til for å gjenopprette den tapte tilliten? At norske politikere holder seg til det de kan sånn noenlunde, å styre Norge, og at norske medier slutter å være talerør for verdens aller mest krigerske og destruktive krefter.
Seinere samme dag:
Det beste «vi» kan håpe på er en langvarig krig, sier den norske professoren og historikeren Sven G. Holtsmark, som også er en av de ‘ekspertene’ norske medier gjerne benytter seg av. I dag Aftenposten.
14. november
Det at en gammel nazist, ukrainske Yaroslav Hunka, ble hyllet av Canadas nasjonalforsamling var mer enn et hendelig uhell. Hvis Canadas myndigheter hadde fryktet nazister hadde de vært klar over hvem Hunka er og da hadde han ikke en gang fått adgang til nasjonalforsamlingen. Det står flere monumenter av nazister i Canada, som følge av at nazister fikk tilflukt der etter andre verdenskrig. Og det aksepteres altså av Canadas myndigheter (tilsvarende i USA og Ukraina). Det skal en stund ha vært lettere for nazister å få adgang til Canada enn for jøder, ifølge Canadas immigrasjonsminister, Marc Miller, i RT 13. november.
https://www.rt.com/news/587156-polyansky-canada-nazi-ideology/
Seinere samme dag:
«Fredag 3. november ventet Serhii Kuzniev (48) og de beste soldatene i 128. brigade på sin belønning. I fem måneder hadde de kjempet i motoffensiven. Sjefen innkalte soldatene til medaljeutdeling. Det endte med et blodbad.
Seremonien var lagt til en liten landsby i Zaporizjzja 18 kilometer fra fronten. Brigadesjefen var forsinket. Soldatene ventet. Da fløy en russisk drone over landsbyen. Noen minutter senere traff et russisk missil. Minst 20 soldater ble drept» – Aftenposten i går.
Ukrainas såkalte motoffensiv hadde ingen mulighet til å lykkes, grunnet mangel på soldater, våpen og ikke minst flyvåpen. Dette ble innrømmet på høyt hold i NATO på forhånd. Likevel oppfordret NATO til motoffensiv. Så kynisk bruk av andre menneskers liv, til ingen nytte, er det heldigvis sjelden man ser.
Aftenposten har i alle fall ingen grunn til å være overrasket, som Gina Grieg Riisnæs og Per Anders Johansen er her, hvor de peker på årsaker, som imidlertid var kjent på forhånd, særlig for de som fulgte The Duran, Douglas McGregor, Scott Ritter og visse andre. Disse ekspertene vil ikke norske medier benytte seg av, sjøl om det viser seg at de får rett gang på gang.
«1. Da de ukrainske styrkene kjørte seg fast, skyldte de fleste analytikere på russiske minefelt og forsvarslinjer. Forklaringen møter motbør.
– Vi så russerne bygge i månedsvis. Dette virker mer som svikt i planlegging og manglende evne til å vurdere våre ressurser, skrev den ukrainske offiseren og analytikeren Tatarigami.
– Målt i mengden utstyr er russerne fullstendig overlegne på alt. Men vårt største problem er likevel korrupsjon og indre stridigheter, hevdet en annen ukrainsk offiser.
Ukraina mangler for eksempel soldater. Korrupsjon har ført til at flere tusener av menn har lurt seg unna militærtjenesten.
Antallet ukrainske menn over 30 år som studerer, eksploderte etter invasjonen. Ytterligere tusener av menn har betalt bestikkelser for å komme ut av landet eller for å få falske legeerklæringer. Derfor sparket Zelenskyj alle sjefene for mobiliseringskontorene i høst.
Brigadesjefen som sto bak medaljefesten som endte i blodbad, hadde også et rulleblad fra før.
Ved siden av være sjef, smuglet han sigaretter fra russiskokkuperte Luhansk. I 2019 ble han bøtelagt for å omfattende sigarettsmugling.
– Hvordan kunne noen sette denne fyren til å kommandere en hel brigade, spør flere ukrainske medier.
2. Før motoffensiven ble Ukraina lovet 1000 milliarder kroner i militær hjelp, ifølge Kiel-instituttet. For lite, for sent, mener mange observatører. Mye av utstyret, blant annet fra Norge, gikk raskt i stykker.
USA nektet for eksempel lenge å gi Ukraina langtrekkende missiler. Da de omsider kom i oktober, ga det umiddelbare resultater. Over 20 russiske helikoptre ble skadet i to angrep. De samme helikoptrene, utstyrt med ombygde glideebomber, spilt en viktig rolle da russerne stoppet motoffensiven i sommer.
Flere vestlige land har slitt med å levere. Lagrene i Vesten begynner å bli tomme. Det har gått for lang tid å øke produksjonen.
Treningen som 60.000 ukrainske soldater fikk i Nato-land før offensiven startet, har også fått kritikk, ifølge rapporter. De ble trent for en krig som ikke eksisterer, skrev Kyiv Independent.
Flere av de nye våpnene Vesten leverte i fjor, blant annet HIMARS-missilene, er ikke lenger like effektive. Hvorfor?
3. Den tragiske medaljeseremonien viser at Russland kriger mer effektivt. Det skriver ukrainske analytikere i Deep State, som mener et slikt lynangrep ville vært umulig for ett år siden. Dessuten har russerne et betydelig nett av spioner, som peker ut bombemål.
Grunnen til at HIMARS-missilene er blitt mindre effektive, er russisk elektronisk krigføring. Det forstyrrer GPS-signalene.
For ett år siden hadde Ukraina overtak i dronekrigen. Det har snudd. I tillegg produserer Russland mer våpen enn antatt. Dessuten har russerne fått anslagsvis en million granater fra Nord-Korea».
