oss 100 kroner!
Dette er 90. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
25. oktober
«I oktober oppsto det en lekkasje fra en gassrørledning mellom Finland og Estland i Østersjøen. Russland nekter nå for å stå bak» – Dagbladet.
Russland er ikke det eneste landet som nekter, så hvorfor omtaler ikke Dagbladet de andre? Fordi Dagbladet og de andre NATO-mediene vil at vi skal tro at det var Russland. Det er deres oppgave som propagandaorganer for NATO.
Seinere samme dag:
«Sosiale medier har blitt tildelt mye av æren for opprørene og demonstrasjonene som fant sted under Den arabiske våren i 2011, deriblant opprørene i Egypt» (Folk og forsvar 25. mars 2021).
Ga norske medier og myndigheter noen gang sosiale medier «æren» for demonstrasjoner mot vindmøller, høye strømpriser, NATO, EU, ACER, coronatiltak og vaksiner? Og var «Den arabiske våren» noe å ta æren for når man vet hva den førte til, noe Folk og forsvar visste i 2021?
Seinere samme dag:
TV2 Nyhetene omtalte Torbjørn Jaglands kritikk av at Jens Stoltenberg ble utnevnt til sentralbanksjef under regjeringen til hans venn Jonas Gahr Støre. Men de omtalte typisk ikke det at Jagland har kritisert Jens Stoltenberg for å ha vært med på å provosere fram Russlands invasjon av Ukraina. For Jens og NATO er hellige kuer i Norge.
Dagsrevyen fortalte ikke om noe av dette.
26. oktober
Det at folk – også politikere, journalister og en del ‘eksperter’ – tror at Russland ønsker å ta over hele Ukraina er etter min oppfatning en stor misforståelse. Den fører til andre misforståelser, som at Russland er svakt fordi det er stillstand på slagmarken, at Russland ikke har klart å ta mer enn ca 20 % av Ukraina i løpet av så lang tid. Og denne oppfatningen om at Russland er svakt fører til en farlig feilkobling om at det er lett å slå tilbake Russland hvis man bare leverer litt mer våpen til motparten. Men Russland er allerede omtrent der de ønsker å være. Det som mangler er at Kiev-regimet og NATO kapitulerer.
Hvordan kan jeg vite bedre enn NRK og andres eksperter, er det mange som tenker og noen som spør. Hvordan kan disse ekspertene ha detaljert kunnskap om Russlands krigsplaner, spør jeg da.
Dessuten må man være klar over at de fleste av disse ekspertene er ideologer like mye som eksperter. Og om de ikke er direkte ideologiske så er de i det minste svært partiske, i likhet med mediene og politikerne. De ønsker å overbevise oss om at det er livsviktig å sende våpen, våpen, våpen, våpen ………… med de følger det får for ønsketenkning, selektiv bruk av fakta mm.
Jeg kan ikke se annet enn at Russlands militæroperasjoner i det store og hele er i tråd med de målene Russland har vært klare på siden begynnelsen, å overta de områdene de har erklært som del av Russland.
Det betyr ikke at Russland har rett til å gjøre det eller at jeg mener at det er riktig. Men det er sannsynlig at storparten av befolkningen i disse områdene ønsker det, etter å ha blitt utsatt for Kievs krigføring helt fra 2014. Det at Russland skal gripe (mer) inn har vært et krav helt siden da.
Det jeg vil fram til er at når man skal analysere noe kan man ikke la ideologi og følelser råde over fakta. Og det er det som skjer når det gjelder krigen om Ukraina. Krigen mellom Israel og Palestina dekkes på en langt mer nøktern, analytisk og redelig måte.
Seinere samme dag:
Når ble det å arbeide for sanksjoner mot andre land del av arbeidet for menneskerettigheter?
Seinere samme dag:
Krigene i Libya og Syria lærte meg at det er lurt å høre mer på ledere som Gaddafi, Assad og Putin og mindre på vestlige ledere, og vestlige medier. For å presisere: jeg mener ikke at man skal slutte å høre på vestlige medier og ledere, men mindre på dem og mer på andre. For da kommer man nærmere sannheten.
Derfor har jeg praktisert det også når det gjelder krigen i Ukraina siden 2014. De siste månedene har det derfor blitt klarere og klarere for meg meg at vestlige ledere har skutt seg sjøl i begge beina, «och i skallen», som svenske Lars Bern sa.
Skjønt, det er egentlig oss de har ‘skutt’ på, da det er alle andre enn dem sjøl det går ut over. For det har vist seg at det ikke er noe som heter ansvar på det høyeste nivået i politikken. Politikerne på dette nivået har rett og slett ingen fordeler av å oppføre seg ansvarlig. Snarere tvert i mot, har det vist seg i blant annet Jens Stoltenbergs tilfelle. De blir belønnet for sine feil.
Vestlige ledere må ha trodd at de skulle klare å tvinge Russland i kne med sanksjoner og ved å sende våpen til sine marionetter i Kiev. Det gikk ikke. Verden ville ikke være med dem på krig mot Russland, som de også må ha trodd.
Så skjedde noe annet de heller ikke forutså, den nye og langt verre og farligere krigen mellom Israel og Palestina. Måten NATO/EU-landenes ledere forholder seg til den isolerer dem ytterligere fra verdenssamfunnet, i forsøket på å isolere Russland og visse andre.
27. oktober.
"Men jag har börjat fundera. Det här känns nästan alldeles för bra. Det kommer aldrig fungera. Det är så det brukar va" (Bo Kaspers Orkester).
Noen sier at jeg er dystopisk eller dyster. Negativ. Men hva om jeg har grunn til det? Hva om du ikke vil se det jeg ser?
Har du noen gang i din levetid opplevd så mange kriser av forskjellige slag som det vi opplever nå, at det blir flere og flere av dem, at den ene følger av den andre og at de stadig forverrer seg? I så fall vil jeg tro du er så gammel at du opplevde andre verdenskrig.
Jeg må innrømme at jeg har en hang til å grave i det som er ‘mørkt’, som del av min trang til å forstå hvorfor det er umulig for mennesker, og særlig nasjoner, å leve i fred og fordragelighet med hverandre over tid, hvorfor noen sulter i hjel mens andre har råd til å spise seg i hjel hver dag, om det hadde vært mulig. Men jeg pleide likevel å være optimistisk. Helt inntil de siste dagene hadde jeg faktisk troen på at fornuften ville seire til slutt.
Men vestlige toppledere opptrer mer og mer som en dommedagssekt, innstilt på å gå ned med flagget til topps og ta alle med seg. De er totalt uansvarlige. Her inkluderer jeg israelske ledere, faktisk mer enn de vestlige.
Hva med russiske, kinesiske og andre ikke-vestlige ledere? De har sjølsagt også ansvar. Men hovedansvaret må ligge på USA, dernest de som ønsker USAs lederskap tross alt som har skjedd. Hovedansvaret må ligge på USA fordi det ikke finnes frihet uten ansvar, og USA har insistert på friheten eller retten til å styre verden i over 30 år. Dessuten: med dette følger også et ansvar for å forhindre krig. Men USA har blitt «sjefsbrannstifteren», som Kina sa.
Ved begynnelsen av denne perioden på vel 30 år var alle optimistiske. Men det varte ikke mer enn noen få år. Fra og med da ble alt verre. Antallet av USAs militære intervensjoner ble flerdoblet.
Jeg fattet riktignok håp om at USA ville ta til vettet etter den katastrofale krigen mot Irak i 2003. Den var sjølsagt mest katastrofal for Irak og irakerne. Men USA mistet rundt 5000 soldater, mens langt flere ble varig skadet og/eller begikk sjølmord.
USAs overfall på Irak var ikke bare uprovosert, det var også basert på en åpenbar løgn. Men USA gjorde det likevel. Det viser at USAs beslutningstagere da var på høyden av sin hybris og ønsket å vise verden at de bestemmer, uansett, at alle andre bare måtte finne seg i det, eller ta konsekvensene. Slik kan de som styrer USA holde på fordi det aldri får konsekvenser for dem sjøl.
Men beslutningstagerne i USA, overmodige, stormannsgale, skruppelløse osv, feilberegnet totalt og mistet da det meste av den verdensomspennende sympatien USA fikk etter 9/11 to år tidligere, og dermed mye av sin anseelse i verden. USA misbrukte altså også den tilliten, og i 2011 var USA i gang igjen, med krig mot både Libya og Syria, samt at USA har et tungt ansvar for at det ble krig i Ukraina OG at Israel har fått holde på med å stjele mer og mer av palestinernes landområder.
Nå er USA i ferd med å isolere seg sjøl, og de landene som fortsatt er alliert med USA, i forsøket på å isolere/ødelegge andre land.
Dette sier jeg på bursdagen min, av alle dager. Jeg ble overrasket da de første gratulasjonene etter midnatt kom til innboksen min i stedet for på ‘veggen’ (på Facebook). Men under frokosten, som jeg fikk på senga, skjønte jeg at jeg hadde gjort noe med innstillingene uten at jeg var klar over at det sperret for den muligheten.
Mange takk til alle så langt. Livet er tross alt ikke det verste man har.
28. oktober
«Kun 14 land i verda stemte mot våpenkvile (i Gaza). Ingen afrikanske eller asiatiske land. Israel og USA er isolert» – Asgeir Bjørkedal.
Norge var denne gangen på den rette siden av historien, blant de 120 landene som stemte for våpenhvile.
29. oktober
Bedre seint enn aldri?
Et år og åtte måneder tok det før Dagsrevyens første reportasje fra den russiske fronten av krigen i, eller rettere sagt om Ukraina. Dvs, slik har det vært siden 2014, altså også de åtte årene før Russlands invasjon 24. februar i fjor. Så det har faktisk gått nesten ti år.
Bedre seint enn aldri? Ja, men mest nei. For hvis NRK og øvrige norske medier hadde rapportert fra begge sider av fronten allerede fra 2014, hadde det norske folk forstått langt mer av hva krigen dreier seg om. Da er det til og med mulig at politikerne ikke hadde latt seg lure til å sende våpen til Kiev-regimet, som har bombet sine landsmenn siden 2014.
Det Dagsrevyen sier om pressesensur på denne siden av fronten gjelder også på den andre siden. Fra vel 25 minutter i dagens ‘revy’.
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202310/NNFA19102923/avspiller
Seinere samme dag:
Jeg har som nevnt fått et fint og hyggelig oppdrag: å sende «Krig, som bestilt?» til norske ordførere. Nå er det bestemt at alle Høyres ordførere/fylkesordførere skal få boka, til sammen 115.
Det er en norsk gründer med virksomhet i Russland som har gitt meg oppdraget. Foreløpig vil han være anonym. Men mange kan sikkert tenke seg til hvem det er, som han sier. Han vil uansett ikke være anonym for ordførerne, som får en hilsen fra ham vedlagt i boka.
30. oktober
R2P-Responsibility to protect, gjemt og glemt? (refusert av Klassekampen).
R2P bygger på en oppfatning om at det internasjonale samfunnet har et ansvar for, om ikke en plikt, til å beskytte sivilbefolkninger mot kommende eller pågående folkemord eller krigsforbrytelser. Det ble henvist til massedrapene i Rwanda og Srebrenica på 1990-tallet og det sies at slikt ikke må skje igjen. Eller, for å sitere FN-sambandet:
Responsibility to Protect – ansvar for å beskytte Det er seks kriterier som må være oppfylt hvis FN skal kunne gripe inn militært mot menneskerettighetsbrudd i et land:
1) Det må være en saklig grunn: a) at mange liv går tapt på grunn av handlinger staten gjør, eller fordi staten ikke vil/kan gripe inn b) etnisk rensing, enten gjennom drap, utvisning, terror eller voldtekt
2) Det må ligge riktige intensjoner bak intervensjonen 144 Hovedmålet med å gripe inn skal være å stanse menneskelige lidelser. Dette sikres best hvis mange land er med på operasjonen, og hvis den har støtte i regionen og blant ofrene det gjelder.
3) Det må være siste utvei Alle diplomatiske, humanitære og andre fredelige metoder skal være testet før FN kan bruke militære midler.
4) Omfanget av intervensjonen må være så lite som mulig
5) Det må være grunn til å tro at intervensjonen fører fram Det skal være en rimelig sjanse for å lykkes med å stanse overgrepene. Det skal være sannsynlig at konsekvensene av å gripe inn er bedre enn konsekvensene av ikke å gripe inn.
6) Intervensjonen skal vedtas av FNs sikkerhetsråd.
Dette prinsippet ser ut til å være glemt i dag, forsåvidt av gode grunner, da NATO-land misbrukte det til å ødelegge Libya, basert på løgner om folkemord. Det samme ble forsøkt gjort ift Syria. Men da hadde Russland og Kina sett hvordan NATO misbrukte FN-mandatet til å ødelegge Libya, så de la ned veto.
Men det som pågår i Gaza er verre enn Srebrenica og det blir verre for hver dag. Likevel er det ingen medier eller politikere i Norge som nevner RP2.
Jeg mener for ordens skyld ikke at det skal innføres en bombekampanje mot Israel. Men verden bør bruke andre tvangsmidler, som sanksjoner, noe USA/Vesten gjerne bruker mot andre land. Vesten bør i det minste slutte å hjelpe Israel. Israel hadde ikke klart seg i mer enn tre dager uten vestlig hjelp, som Erdogan nylig sa. Det var nok en overdrivelse. Men Israels bakkeinvasjon skjedde ikke før Israel hadde fått det de mente var tilstrekkelig hjelp av USA (jeg vet ikke om andre NATO-land hjelper Israel).
Seinere samme dag:
Mot slutten av dette intervjuet, fra ca 56 minutter, forteller Asle Toje at noen ville ha ham ut av Nobel-komiteen fordi han sa sannheten om krigen i Ukraina, nemlig at Ukraina ikke kan vinne den. Cecilie Hellestveit følger opp. De snakker om at tiden ikke var moden for å si sannheten.
