oss 100 kroner!
Så absurd det enn kan være har USA vært nødt til å vende seg til Kina for å prøve å få Beijing til å løse de flokene USA sjøl har skapt i Midtøsten. Som M. K. Bhadrakumar peker på fikk nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan i oppdrag å snakke med Kinas toppdiplomat Wang Yi i Thailand i et håp fra Washington om å få kinesisk hjelp mot houthiene og den islamske motstandsaksen. Kina, som USA gjentatte ganger, høylydt og uten skam, har erklært som mål for sin kommende krig i Øst-Asia; Kina, som USA sanksjonerer og prøver å kvele økonomisk, dette Kina er plutselig godt nok når USA står til halsen i problemer i Midtøsten. Den historiske ironien er så tjukk at det knapt kan overvurderes.
Sullivan ba tynt Wang Yi om å «bruke sin innflytelse overfor Iran», men som Bhadrakumar skriver i en annen kommentar later han til å ha stanget hodet i en murvegg. I ei pressemelding fra Det hvite hus heter det:
«Beijing sier at de tar dette opp med iranerne … men vi kommer absolutt til å måtte vente før vi kommenterer videre hvor effektivt vi tror de faktisk tar det opp».
Eller for å si det kort: Wang Yi ga Sullivan sin kaldeste skulder. Kina har ingen interesse av å rake kastanjene ut av glørne for USA.
Er amerikanerne helt naive eller er de så forstokket i sin tro på egen uovervinnelighet at de tror de kan styre Kina rundt som et redskap for seg?
Kina vet nøyaktig hva Washington prøver på og kjenner godt sin egen styrke. Beijing gir ikke opp sitt strategiske samarbeid «uten grenser» med Moskva eller sitt gode forhold til Teheran eller Pyongyang for å lette valgkampen for Joe Biden.
Og hva hadde Sullivan å tilby kineserne til gjengjeld? Ville de slutte å blande seg inn på Taiwan eller trappe ned krigstruslene i Sørkinahavet eller forsøkene på å destabilisere Xinjang? Nix! Så hvorfor skulle Kina i det hele tatt bry seg?
Tvert i mot brukte Wang Yi møtet til å fremme Beijings standpunkter slik det heter i det offisielle kinesiske referatet:
«De to sidene gjennomførte ærlig, innholdsrik og fruktbar strategisk kommunikasjon rundt implementeringen av konsensusen fra San Francisco-møtet mellom statsoverhodene i de to landene og riktig håndtering av viktige og sensitive spørsmål i forholdet mellom Kina og USA».
«Wang Yi sa at dette året markerer 45-årsjubileet for etableringen av diplomatiske forbindelser mellom Kina og USA. De to sidene bør ta dette som en mulighet til å oppsummere sine erfaringer og lære sine lekser, behandle hverandre likt i stedet for nedlatende, søke felles grunnlag samtidig som man bevarer forskjeller i stedet for å fremheve forskjeller, respekterer hverandre snarere enn å skade hverandres kjerneinteresser, og samarbeider for gjensidig respekt, fredelig sameksistens og vinn-vinn-samarbeid for å bygge et riktig grunnlag for at Kina og USA kan komme overens».
«Wang Yi understreket at Taiwan-spørsmålet er Kinas indre anliggende, og Taiwans regionale valg kan ikke endre det grunnleggende faktum at Taiwan er en del av Kina. Den største risikoen for fred og stabilitet i Taiwanstredet er «Taiwans uavhengighet», og den største risikoen for fred og stabilitet i Taiwanstredet og utfordringen for forholdet mellom Kina og USA er også «Taiwan-uavhengighet». USA må følge ett-Kina-prinsippet og de tre felles kommunikéene mellom Kina og USA, implementere forpliktelsen om ikke å støtte «Taiwan-uavhengighet» gjennom sine handlinger, og støtte Kinas fredelige gjenforening».
«Wang Yi påpekte at alle land har nasjonale sikkerhetshensyn, men de må være berettigede og rimelige. De kan ikke engasjere seg i pan-politisering og pan-sikkerhet, enn si dempe og undertrykke utviklingen av andre land. De to partene ble enige om å videre diskutere grensen mellom nasjonal sikkerhet og økonomiske aktiviteter…»
«De to sidene diskuterte også internasjonale og regionale spørsmål som Midtøsten, Ukraina, den koreanske halvøya og Sør-Kinahavet».
Sullivan oppnådde med andre ord nøyaktig null og niks.
Lü Xiang, som er stipendiat ved det kinesiske akademiet for samfunnsvitenskap, snakket med Global Times søndag og gned det inn:
«Ærlig talt trenger vi ikke USA for å diktere våre handlinger … USA som sprer disse spekulasjonene under samtalene viser en mangel på oppriktighet og en altfor kalkulerende holdning».
«Den nåværende amerikanske administrasjonen er på sin siste etappe, og vi har ikke mye tro på deres evne til å løse faktiske problemer».
Bhadrakumar spør hvordan Washington og deres vestlige vasaller kan ha gått seg så fullstendig vill og svarer med å siterer Russlands utenriksminister Sergej Lavrov da han var i FN-hovedkvarteret i helga som var:
«De tror at når de i 500 år har styrt verden som de ønsker, og levd på bekostning av andre, mener de at dette bør fortsette. Denne logikken ignorerer fullstendig den objektive virkeligheten, spesielt det faktum at det store flertallet av tidligere kolonier har oppnådd uavhengighet, blitt klar over sine nasjonale interesser, ønsker å styrke sin nasjonale, kulturelle og religiøse identitet og vokser så raskt at de har lagt Vesten langt bak seg – i det minste har BRICS-medlemmene det.»
2024 ser ut til å bli et bratt år for USA-imperialismen og dens kaniner.
