oss 100 kroner!
Det arabiske ordet Asabiyya, eller ‘moralsk styrke’, er bare et ord i vesten, men blir tatt svært alvorlig av klodens nye utfordrere Kina, Russland og Iran. Det er imidlertid Jemen som har gjort ideen mainstream, ved å ofre alt for verdens kollektive moral i et forsøk på å få slutt på folkemordet i Gaza.
Når det er en generell endring av forholdene,
og Det er som om hele skapelsen har forandret seg
og hele verden har blitt forandret,
som om det var en ny og gjentatt skapelse,
en verden som ble født på nytt.
— Ibn Khaldun
Jemens motstandsstyrker i Ansarallah har gjort det helt klart fra starten at de opprettet en blokade i Bab el-Mandeb og det sørlige Rødehavet kun mot israelskeide fartøyer eller fartøyer med frakt til eller fra Israel. Deres eneste mål var og er fortsatt å stoppe folkemordet i Gaza utført av den israelske bibelske psykopatien.
Som et svar på et moralsk basert oppfordring om å avslutte et folkemord, lanserte USA, mestere i den globale terrorkrigen, forutsigbart en nyutpeking av Jemens houthier som en «terroristorganisasjon», et seriebombardement av Ansarallahs militære installasjoner (forutsatt at amerikansk etterretning vet hvor de er), og snekret sammen en minikoalisjon av de villige som inkluderer dens britiske, kanadiske, australske, nederlandske og bahrainske vasaller (og norske, o.a.).
Uten å nøle erklærte Jemens parlament de amerikanske og britiske regjeringene som «globale terrornettverk».
La oss nå snakke om strategi.
Med ett enkelt trekk grep den jemenittiske motstanden den strategiske fordelen ved å de facto kontrollere en viktig geoøkonomisk flaskehals: Bab el-Mandeb. Derfor kan de påføre sektorer av globale forsyningskjeder, handel og finans alvorlige problemer.
Og Ansarallah har potensialet til å høyne innsatsen, om nødvendig. Handelshus i Persiabukta har bekreftet vedvarende diskusjoner i miljøet om at Jemen kan vurdere å innføre et såkalt Al-Aqsa-triangel – passende oppkalt etter den palestinske motstandsoperasjonen 7. oktober.
Et slikt grep ville bety å selektivt blokkere ikke bare Bab el-Mandeb og Rødehavsruten til Suez-kanalen, men også Hormuzstredet, og kutte olje- og gassleveranser til Israel fra Qatar, Saudi-Arabia og Emiratene – selv om de fremste oljeleverandørene til Israel faktisk er Aserbajdsjan og Kasakhstan.
Disse jemenittene er ikke redde for noen ting. Hvis de er i stand til å etablere denne trekanten – i dette tilfellet bare med direkte iransk involvering – ville det representere den myrdede Quds Force-generalen Qassem Soleimanis Grand Design på kosmiske steroider. Denne planen har det realistiske potensialet til å endelig rive ned pyramiden med hundrevis av billioner av dollar i derivater – og følgelig hele det vestlige finanssystemet.
Og likevel, selv om Jemen kontrollerer Rødehavet og Iran kontrollerer Hormuzstredet, forblir Al-Aqsa-triangelet bare en arbeidshypotese.
Velkommen til Hegemonens blokade
Med en enkel, klar strategi forsto houthiene perfekt at jo dypere de trekker de strategimanglende amerikanerne inn i den vestasiatiske geopolitiske sumpen, i en slags «uerklært krig»-modus, jo mer er de i stand til å påføre alvorlig smerte på den globale økonomien, noe som Det globale sør vil gi Hegemonen skylda for.
I dag har Rødehavets skipstrafikk stupt til det halve, sammenlignet med sommeren 2023, forsyningskjeder vakler, skip som frakter mat blir tvunget til å seile rundt Afrika (og risikerer å levere last etter utløpsdatoen). Forutsigbart nok øker inflasjonen over hele EUs store landbrukssfære (verdt 70 milliarder euro) raskt.
Likevel, undervurder aldri et imperium som er trengt inn i et hjørne.
Vest-baserte forsikringsgiganter forsto perfekt reglene for Ansarallahs begrensede blokade: Russiske og kinesiske skip, for eksempel, har fri passasje i Rødehavet. Globale forsikringsselskaper har bare nektet å dekke amerikanske, britiske og israelske skip – akkurat slik jemenittene hadde tenkt.
Så endret USA, helt forutsigbart, fortellingen til en stor, feit løgn: ‘Ansarallah angriper hele den globale økonomien.’
Washington turboladede sanksjoner (ikke en stor sak da den jemenittiske motstanden bruker islamsk finansiering), økte bombingen, og i navnet til den hellige «navigasjonsfriheten» – som alltid brukes selektivt – satset USA på det «internasjonale samfunnet», inkludert ledere av Det globale sør, som ba om nåde, som i vennligst hold skipsrutene åpne. Målet med det nye, omformulerte amerikanske bedraget er å tvinge Det globale sør til å droppe støtten til Ansarallahs strategi.
Vær oppmerksom på dette viktige amerikanske trikset: Fordi fra nå av, i en ny pervers vri av Operation Genocide Protection, er det Washington som vil blokkere Rødehavet for hele verden. Washington selv, vel å merke, vil bli spart: amerikansk frakt avhenger av handelsruter i Stillehavet, ikke vestasiatiske. Dette vil øke smerten for asiatiske kunder og spesielt på Europas økonomi – som allerede tok de tunge slagene fra Ukraina-assosierte russiske energisanksjoner.
Slik Michael Hudson har tolket det, er det en sterk mulighet for at de nykonservative med ansvar for USAs utenrikspolitikk faktisk ønsker (min kursiv) å få Jemen og Iran til å implementere Al-Aqsa-triangelet: «Det vil være de viktigste energikjøperne i Asia, Kina og andre land som kommer til å bli såret. Og det (…) vil gi USA enda mer makt til å kontrollere oljeforsyningen i verden som et forhandlingskort i forsøket på å reforhandle denne nye internasjonale orden.»
Det er faktisk den klassiske Kaosimperiets modus operandi.
Oppmerksomhet på «vårt folk i Gaza»
Det er ingen solide bevis for at Pentagon har den minste anelse om hva Tomahawkene treffer i Jemen. Selv flere hundre missiler vil ikke endre noe. Ansarallah, som allerede har holdt ut åtte år med ustanselig ildkraft fra USA, Storbritannia, Saudi og Emiratene – og i utgangspunktet vunnet – vil ikke gi etter i dag over noen få rakettangrep.
Selv de velkjente «ikke navngitte tjenestemenn» informerte New York Times om at «å finne Houthi-målene har vist seg vanskeligere enn forventet», hovedsakelig på grunn av elendig amerikansk etterretning om jemenittisk «luftvern, kommandosentraler, ammunisjonsdepoter og drone- og missillagring og produksjonsanlegg.»
Det er ganske opplysende å høre på hvordan Jemens statsminister Abdulaziz bin Saleh Habtoor framstiller Ansarallahs beslutning om Israel-blokade som «basert på humanitære, religiøse og moralske aspekter». Han refererer, avgjørende, til «vårt folk i Gaza». Og den generelle visjonen, minner han oss om, «stammer fra visjonen til motstandsaksen.»
Det er en referanse som smarte tilskuere vil gjenkjenne som General Soleimanis evigvarende arv.
Med en skarp historisk sans – fra opprettelsen av Israel til Suez-krisen og Vietnamkrigen – minner den jemenittiske statsministeren om hvordan «Alexander den store nådde kysten av Aden og øya Socotra, men ble beseiret (…) Inntrengerne prøvde å okkupere hovedstaden til den historiske staten Shebah og mislyktes (…) Hvor mange land gjennom historien har forsøkt å okkupere vestkysten av Jemen og mislykkes? Inkludert Storbritannia.»
Det er absolutt umulig for Vesten og til og med den globale majoriteten å forstå den jemenittiske tankegangen uten å lære noen få fakta fra historiens engel.
Så la oss gå tilbake til 1300- tallets universelle historiemester Ibn Khaldun – forfatteren av The Muqaddimah.
Ibn Khaldun knekker Ansarallah-koden
Ibn Khalduns familie var en samtidig til framveksten av det arabiske imperiet, og fulgte islams første hærer på 700-tallet – fra den strenge skjønnheten i Hadramawti-dalene i det som nå er Sør-Jemen og helt til Eufrat.
Ibn Khaldun, og det må vi skjønne, var en forløper for Kant, som ga den strålende innsikten om at «geografi ligger til grunn for historien.» Og han leste den andalusiske filosofimesteren Averroes fra 1100- tallet – så vel som andre forfattere som ble eksponert for Platons verk og forsto hvordan sistnevnte refererte til den moralske styrken til «de første mennesker» i Timaeus, i 360 f.Kr.
Ja, dette koker ned til «moralsk styrke» – for vesten bare et ord, for østen en essensiell filosofi. Ibn Khaldun skjønte hvordan sivilisasjonen begynte og stadig ble fornyet av mennesker med naturlig godhet og energi, mennesker som forsto og respekterte den naturlige verden, som levende lyskilder, forent av blod eller samlet av en felles revolusjonær idé eller religiøs drift.
Ibn Khaldun definerte asabiyya som denne kraften som binder mennesker sammen.
Som så mange ord på arabisk, viser asabiyya en rekke forskjellige, løst sammenhengende betydninger. Det mest relevante er uten tvil esprit de corps, lagånd og stammesolidaritet – akkurat som Ansarallah viser.
Som Ibn Khaldun demonstrerer, når kraften til asabiyya er fullt utnyttet, og når langt utover stammen, blir den kraftigere enn summen av dens individuelle deler, og kan bli en katalysator for å omforme historien; å skape eller bryte ned imperier; å oppmuntre sivilisasjoner; eller tvinge dem til å kollapse.
Vi lever definitivt et asabiyya-øyeblikk, forårsaket av den jemenittiske motstandens moralske styrke.
Solid som en stein
Ansarallah forsto medfødt trusselen fra eskatologisk sionisme – som tilfeldigvis speiler de kristne korstogene for et årtusen siden. Og de er praktisk talt de eneste som i virkeligheten prøver å stoppe det.
Nå, som en ekstra bonus, avslører de den plutokratiske Hegemonen, nok en gang, som bombere av Jemen, den fattigste arabiske nasjonalstaten, hvor minst halvparten av befolkningen fortsatt er «matusikre».
Men Ansarallah er ikke uten tunge våpen som den pashtunske mujahideen som ydmyket NATO i Afghanistan.
Deres anti-skip cruisemissiler inkluderer Sayyad og Quds ZO (rekkevidde opptil 800 km) og Al Mandab 2 (rekkevidde opptil 300 km).
Deres anti-skip ballistiske missiler inkluderer Tankil (rekkevidde på opptil 500 km); Asef (rekkevidde på opptil 450 km); og Al-Bahr Al-Ahmar (rekkevidde på opptil 200 km). Det dekker den sørlige delen av Rødehavet og Adenbukta, men ikke for eksempel Socotra-øygruppa.
Jemens houthier, som utgjør ryggraden i Ansarallah-motstanden, utgjør omtrent en tredjedel av landets befolkning, og har sin egen interne agenda: å få rettferdig representasjon i styresett (de lanserte Jemens arabiske vår); beskytte deres Zaydi (verken sjia eller sunni) tro; kjempe for autonomien til Saada-guvernementet; og jobbe for gjenopplivingen av Zaydi Imamate som eksisterte før revolusjonen i 1962.
Nå setter de sitt preg på The Big Picture. Det er ikke rart at Ansarallah kjemper hardt mot Hegemonens vasall-arabere – spesielt de som signerte en avtale for å normalisere forholdet til Israel under Trump-administrasjonen.
Saudi-Emirati-krigen mot Jemen, med Hegemonen som «ledende bakfra», var en hengemyr som kostet Riyadh minst 6 milliarder dollar i måneden i sju år. Det endte med en vaklende våpenhvile i 2022 som var en de facto Ansarallah-seier. En signert fredsavtale, det skal bemerkes, har blitt hindret av USA, til tross for saudiske forsøk på å forsegle en avtale.
Nå snur Ansarallah opp ned på geopolitikken og geoøkonomien med ikke bare noen få missiler og droner, men også hav av list og strategisk skarpsindighet. For å påkalle kinesisk visdom, se for deg en enkelt stein som endrer løpet av en bekk, som deretter endrer løpet av en mektig elv.
De som studerer vismannen Diogenes kan alltid bemerke, halvt i spøk, at det strategiske partnerskapet Russland-Kina-Iran kan ha bidratt med sine egne velplasserte steiner på denne veien til en mer rettferdig orden. Det er det fine med det: Vi kan kanskje ikke se disse steinene, bare effektene de forårsaker. Det vi imidlertid ser er den jemenittiske motstanden, solid som en stein.
Fakta viser at Hegemonen, nok en gang, går tilbake til autopilotmodus: Bomb, Bomb, Bomb. Og i dette spesielle tilfellet er å bombe å omdirigere fortellingen fra et folkemord begått i sanntid av Israel, imperiets hangarskip i Vest-Asia.
Likevel kan Ansarallah alltid øke presset ved å holde fast ved sin fortelling og, drevet av kraften til asabiyya, levere Hegemonen et nytt Afghanistan, som i sammenligning vil få Irak og Syria til å se ut som en helg i Disneyland.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
