Deprimerte ledere?

0

Hvilken emosjonell tilstand befinner vestlige toppledere seg i nå? Enn israelske? Den kan ikke være særlig munter. Om lederne ikke er direkte deprimerte er de i alle fall bekymret. Man kan også ane desperasjon.

Av Lars Birkelund.

Det er ikke så lett å si hvor Vesten slutter, og Israel begynner. Og særlig gjelder det forholdet mellom USA og Israel, til tross for den store geografiske avstanden. Er det hunden som logrer med halen eller omvendt? I alle fall har vestlige og israelske ledere en del felles problemer, som de til dels har vært sammen om å skape.

Skjønt, i virkeligheten er vi alle bekymret. Jeg har støtt på mange som synes nærmest overbevist om at den voldsspiralen verden er inne i knapt har begynt og at det hele vil ende med atomkrig. Det er dessverre ikke noe vi kan se bort fra. Særlig ikke hvis Israel etter hvert kommer mer på defensiven.

Unntakene finner vi nok mest i «det globale sør» ­som øyner, og benytter seg av – muligheten for en ny og mer rettferdig verdensorden (samt billig gass og olje fra Russland). Ja, den nye verdensordenen kan sies allerede å være her. Jeg syns jeg kan lese den i den vertikale rynka midt i panna til USAs utenriksminister Anthony Blinken og høre den i den spake stemmen hans når han uttaler seg. Det høres i blant ut som han helst vil slippe å si noe og heller gå og gjemme seg. Under dyna?

«Got my mojo workin’, but it just won’t work on you» – Muddy Waters.

USA har mistet det meste av sin ‘mojo’ eller sin ‘trolldomsmakt’, evnen til å få verden til å føye seg etter sin vilje. Denne evnen bygde naturligvis en del på bestikkelser, trusler, tvang og militærmakt. Men den bygde tidligere også på fascinasjon over USAs velstand, rikdom og makt. Det var vanskelig å unngå å bli blendet av USA  de første tiårene etter andre verdenskrig, da landet var ‘up and coming’, preget av optimisme, virkelyst og framtidstro, med en ung og vital befolkning. USA må ha fortonet seg som sjølve FREMTIDEN med den tiltrekningskraften som det førte til.

Riktignok var tilfeller som Vietnam, Afghanistan, Irak, Libya og Syria prestisjenederlag for USA. Men likevel var ingen av disse krigene nok til å ryste ved USAs overlegne posisjon, USA-elitenes tiltro til seg sjøl og alliertes tiltro til USA (i USAs befolkning har det riktignok lenge vært en stigende misnøye).

Russlands intervensjon i Syria i 2015 kom overraskende og hindret USA/NATO/EUs forsøk på å styrte Syrias president Bashar al-Assad og installere et marionettregime der. Nå kunne Vesten ikke lenger ignorere Russland.

Eventuelt kan man si at vendepunktet kom i 2014. For USA/NATO/EUs statskupp i Ukraina, med påfølgende installasjon av et marionettregime, førte til gjenforening mellom Russland og Krim (annektering eller okkupasjon som de vekselvis kaller det). Opprøret i Donbass burde de ha regnet med, da både Oransjervolusjon i 2004 og månedene før kuppet, viste at noe slikt kunne skje, som en organisk og naturlig reaksjon på nettopp kuppet. Kanskje burde de også ha forutsett gjenforeningen, da Russland varslet at et gjennomført kupp ville få konsekvenser, samt at den lokale ledelsen på Krim varslet at de ville søke Russlands hjelp.

Vestlige ledere som Joe Biden og Jonas Gahr Støre sa ved begynnelsen av 2022 at de regnet med at Russland ville invadere Ukraina. Så det er ingen tvil om at de visste hva de gjorde da de nektet å inngå kompromisser som kunne ha stagget Russland. Altså må vestlige beslutningstagere, i det minste underbevisst, ha ønsket invasjonen og dermed en opptrapping av krigen som startet i 2014, med deres støtte til Kiev og russisk støtte til Donbass. Når de tok sjansen på at Russland ville invadere må de også ha trodd at de ville komme godt ut av det på en eller annen måte.

Men så viste det seg at sanksjonene mot Russland hadde liten virkning. Det burde de vestlige beslutningstagerne ha skjønt. Det store sjokket, som viste seg mer umiddelbart, var nok at de ikke fikk med seg flere land på krigen mot Russland. De hadde nok regnet med å få med seg nesten hele verden, men klarte ikke en gang å få meg seg alle NATO-landene. USA/Vesten hadde mistet sin ‘mojo’.

For meg var det Subrahmanyam Jaishankar, Indias utenriksminister, vanligvis omtalt som S. Jaishankar   som oppsummerte det best da han sa at Europa «må vokse ut av forestillingen om at Europas problemer er verdens problemer, mens verdens problemer ikke er Europas problemer». Europa eller Vesten må bli voksen og ansvarlig, intet mindre. Videre sa han i Documents oversettelse:

«Mye skjer utenfor Europa. Verden endrer seg og nye spillere kommer på banen. Ingen skjeler til Europa lenger. En ny agenda må komme. Den eurosentriske verden tilhører fortiden (…) – Vi godtar ikke konstruksjonen om at hvis vi ikke slutter oss til den ene leiren, tilhører vi automatisk den andre. Vi er en femtedel av verdens befolkning. Vi har verdens femte eller sjette største økonomi. Vi har rett til å stå på vår egen side. Vi har rett å ivareta våre egne interesser».

Etter at jeg i 2022 skrev en artikkelserie om Nord-Korea med fokus på landets vanskelige forhold til USA, fikk jeg en telefon fra Nord-Koreas ambassade i Stockholm (noe sånt finnes ikke i Norge). Jeg har holdt kontakten med ham, hovedsaklig per mail, og 24. januar spurte han meg om synspunkter på årsaker til at både norske, svenske, engelske, tyske og andre ledere den siste tiden har snakket om fare for full krig mellom Russland og NATO.

Jeg svarte ham omtrent sånn og svaret inspirerte meg videre til å skrive artikkelen du nå leser.

De katastrofale, uprovoserte og tapte krigene mot Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Russland forteller oss at vestlige ledere ikke vet hva de gjør (med mindre de har helt andre motiver enn de oppgir). Men inntil nylig slapp de likevel unna med det.

Det er umulig å vite nøyaktig hva som foregår inne i hodene deres nå. Men det råder nok en blanding av frustrasjon, forvirring, depresjon og til og med desperasjon. Og jeg tror tilstanden skyldes en blanding av to forhold. 1) De har både blitt lurt av hybris (hovmod, høye tanker om seg sjøl og det de står for) og sin egen skremselspropaganda mot Russland, som har pågått i flere tiår. 2) En mislykket krig mot Russland i Ukraina og de negative virkningene av krigen på deres egne land.

Krigen har også en negativ innvirkning på Vestens eller kolonimaktenes dominerende posisjon i verden. Israels upopulære krig mot Palestina, som flere NATO-land støtter, legger flere stein til byrden av stress og bekymringer for vestlige ledere (jeg syns ikke synd på dem, da det er sjølforskyldt). De ser ingen god vei ut av problemene, som tårner seg opp, nesten som en perfekt storm. Og det er nok heller ikke en god vei ut. Sett fra deres perspektiv, vel og merke.

Europeiske ledere er selvfølgelig også frustrerte, forvirrede osv over det som skjer i USA. Der råder en tilstand som gir assosiasjoner til det som skjedde med Sovjetunionen de siste årene før den brått brøt sammen i desember 1991.

Israels ledere står nå overfor en eksistensiell trussel og det later ikke til å være noen god vei ut for dem heller (fra deres perspektiv). Men tyngden av stress er kanskje aller størst for de vestlige beslutningstagerne, som har ansvar for begge krigene, samt at det spekuleres om krig også mellom Kina og USA/Taiwan. Så de kan bli desperate og gjøre enda dummere ting. Jeg håper ikke.

Forrige artikkelHalvparten av USAs guvernører støtter Texas mot Washington
Neste artikkelHouston we have a problem…