oss 100 kroner!
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Oppvekst i Norge 12
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 01.03.2000
Norsk skole knuges av vitsemakere og bedrevitere som serverer dumme og nedlatende påstander i form av seriøse avisartikler. Slik honoreres mitt innlegg Enere og store null (Dagbladet 01.03.2000) av rektor Marie Thune, som i kraft av sin stilling nødvendigvis vet hva hun snakker om.
Vi bedrevitere må slutte å svartmale skolen, hevder hun, for elendighetsbeskrivelsene ødelegger både lærings- og arbeidsmiljø og svekker skolens rolle i samfunnet. Men skolen står nok trygt på sine lerføtter. Norsk skole går for å være noe bortimot verdens beste. Vi som mener noe annet er i utakt med tiden og temmelig upopulære.
Problemet er ikke at noen få nedlatende bedrevitere sier at skolen er dårlig, men at et naivt og ideologisert flertall mener den er god. Jeg har ikke sett noe særlig kritikk av norsk skolepolitikk fra ansvarlig pedagogisk hold, når det da ikke kreves ytterligere svekkelse av kunnskap, kultur og arbeidsro. Det er ingen strid om hovedlinjene i norsk skole til venstre for Høyre og Fremskrittspartiet. Skolen er altså slik vi vil ha den. Før vi har en borgerlig regjering med Carl I. Hagen på taburett, får vi ikke noen realdebatt om norsk skole.
Synd, men sant.
Thune sier at grobunnen for å ta i mot kunnskap ikke er til stede hos elevene. Det er altså dem det er noe i veien med, ikke skolen. Skylden har vi bedrevitere som slår vitser og skriver seriøse avisartikler og dermed tar lærelysten fra elevene.
Som om norske elever leser kulturspaltene!
Men om Thune nå har rett, og i likhet med meg mener at elevene ikke lærer noe, skal vi da holde det hemmelig? Skal vi løgnaktig fortelle elevene at skolen er god og at de selv er flinke for å lure dem til å lære litt? Bør ikke skolen som andre institusjoner utsettes for et kritisk offentlig lys?
Skolen skal ifølge Stortinget tilpasse seg barna, og hvis de ikke lærer noe, er det skolen som er dårlig. Om skolen er dårlig, må den kritiseres, slik at politikerne kan få annen informasjon enn den de fôres med av departementspedagogene, en skokk mektige, idealistiske damer med stjerner i øynene og samme bakkekontakt som en B52: Ovenfra og ned med ødeleggende virkning.
Læreren er vår tids helt. Thune betoner hans heroiske innsats og de gullkorn som faller på stengrunn blant umotiverte elever. Lærernes tragiske heroisme kan vel diskuteres, selv om de sikkert sliter tungt blant våre barn, men jeg er enig i at elevene er umotiverte. Dette har to grunner:
For det første har vel ikke skolen helt maktet å forklare elevene at de må arbeide litt for å lære noe, enda de ikke har lyst. Og hvis lærerne vil ha høyere lønn, må de også lære ungene noe.
For det andre kommer elevene inn i skolen i en litt annen tilstand enn for tredve år siden. Sosialisering og generasjonsveksling foregår på en helt annen måte enn før. Trygge og byggende samfunnsinstitusjoner som familien, kirken, puggskolen, arbeidet, radioen og løkka er borte som dannende elementer i kulturformidlingen. Ærgjerrige samfunnsingeniører fra Arbeiderpartiet har klart å planlegge bort hele herligheten.
Foreldrene strever med sitt og har ikke tid. Kirken har tid nok, men kaster den bort på fruktesløse debatter vi andre var ferdige med i forrige generasjon. Folk synder som aldri før; det er dem for så vidt vel unt. Hvor setter barna seg, på kirkebenken eller foran TV? Har vi trivelige lekemiljøer lenger?
Før barna kommer i arbeid og skjønner at de kanskje trenger litt arbeidsvaner, har de i tyve år fra morgen til kveld vært i klørne på pedagoger som tror:
- at arbeid er et skjellsord,
- at grammatikk, ortografi, fremmedord og leselig håndskrift er et onde,
- at datamaskiner erstatter regneferdigheter,
- at vold uttrykker tragiske enkeltskjebner,
- at pensum må være lett,
- at kunnskap er et kjennetegn ved strebere,
- at ro i klassen hemmer utfoldelsen,
- at kultur er en syntese av rock, sport og Ivo Caprino (ære være ham), og
- at mobberens tarv står over offerets.
Radioen opplyste og samlet folket. Fjernsynet splitter, fordummer og ensretter. Når de andre oppbyggelige dannelseselementene er borte, burde kanskje skolen være en skanse for arbeidsmoral, kunnskap, kultur og samværsformer, for generasjonsvekslingen. Da må skolen stille krav i stedet for valgfrie underholdningstilbud.
Det er kanskje ikke så rart at barna verken kan lese eller skrive, men derimot stikker hverandre med kniv til de dør.
