oss 100 kroner!
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Oppvekst i Norge 11
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 06.02.2000
Skolens behandling av enere har, om ikke blusset, så iallfall blaffet opp i avisspaltene de siste ukene. Det forblir et blaff, for ordet ener er en bløff. Det er rett nok et faktum at svake elever mottar praktisk talt all individualisert undervisning i Norge og at de flinke elevene er overlatt til seg selv, men det er en annen debatt og den skal ikke berøres her.
Ordet ener har ikke noe vitenskapelig belegg. Stalin og Hitler hevet seg over mengden ved egen kraft, utryddet millioner og styrte verdenshistorien. Var de enere? Nei, for de var ikke snille, og eneren er god. De fleste i verden er snille, men de hever seg ikke over mengden. Det er ikke nok å være snill, du må også være klok og sterk, og dertil utrette noe.
De mest intelligente blant oss, med IQ over 140, kvalifiserer for medlemskap i foreningen Mensa. Men i den foreningen later intelligensen til å være motsatt proporsjonal med vettet og innflytelsen, og du skal være bra dum for å melde deg inn der. Det vrimler av enere i Norge, men i Mensa finner du dem ikke.
Motsatt har vi én mennesketype som utgjør en fare for demokratiet. Det er taleføre folk med lav intelligens og høy selvtillit. De driver det langt, se bare på din nærmeste overordnede: Er han en ener?
La det dermed være sagt at eneren forener et minstemål av intelligens, en rimelig sunn personlighet, humanitet og en smule fremdrift. Derfor er eneren helt uinteressant i norsk skoledebatt, for det er ikke i skolen du erverver disse egenskapene.
Etter å ha intelligenstestet folk i 25 år, er jeg kommet til at homo sapiens er tilstrekkelig intelligent til å bli en ener. Om han blir det, avhenger av helt andre faktorer. En av de faktorene er kunnskap. Et av spørsmålene er altså: Hvor og hvordan erverver barn kunnskap?
Svaret gir seg tautologisk: Barn erverver kunnskap i skolen. Det er en sannhet med betraktelige modifikasjoner. De skoleflinke barna, som ifølge Høyres partileder Jan Petersens korrekte observasjon er forfordelt, er neppe flinke fordi de har fått særlig god undervisning, snarere tvert i mot. De har nok fått god stimulering og oppdragelse hjemme, og foreldrene har lært dem det de selv kan. De har antakelig en rimelig sunn personlighet og en smule fremdrift.
Det store problemet i norsk skole er ikke at spesielt begavede barn ugleses, om jeg forstår Lærerforbundets Folkestad rett. Det er det lille problemet. Det store problemet i norsk skole er at en mengde komplett normalbegavede barn, som altså er intelligente nok til å bli enere, nærmest ikke lærer noe som helst i skolen. Tyve prosent av dem kan ikke lese og skrive, ifølge Inge Lønning, en mann som vel kontrollerer sine kilder, og de behersker ikke håndregning med de fire regningsarter. Den kjøpmannen, formodentlig et av Mønsterplanens barn, som ifølge Dagsavisens Seglsten reklamerte med Stekt kylling lever, har for alt jeg vet tolv år bak seg i verdens beste skole.
Som fagmann vet jeg at normalbegavede fireåringer kan lære å lese og skrive hvis noen lærer dem det. Den engelske filosofen John Stuart Mill snakket latin ved tre og gresk ved åtte års alder. Ikke fordi han var spesielt begavet, for det var han sikkert, men fordi faren hans snakket til ham på de to språkene gjennom barndommen, på kjøkkenet hver ettermiddag. Det kom ham til nytte siden.
Darwin var svak på skolen. Han skrev dårlig, hans intellekt skal nærmest ha vært litt innskrenket, tanken rigid og personen høyst alminnelig. Jeg tar professor Thomas Hylland Eriksens ord for det. Men Charles Darwin hadde lært noe hjemme.
I Russland, hvis skolesystem ellers er basert på tvang, disiplin og karakterjag, antar man at barn kan lese og skrive når de er ti år. Det skulle da også bare mangle. Deretter står verdenslitteraturen på pensumlisten. De får romaner i lekse i sommerferien og må dokumentere sin kunnskap skriftlig og muntlig, ellers får de dårlige karakterer og svekket yrkeskarriere. Du treffer ikke en russisk mafiaboss uten kjennskap til fedrelandets poesi og Madame Bovary av franske Gustave Flaubert.
En russer er altså en som kjenner verdenslitteraturen. Det er mer enn du kan si om en nordmann. Man kan spørre om Russland har klart å utnytte en slik befolkningsressurs, men likevel. I Norge står ikke verdenslitteraturen på pensumlisten. Du skal i høyden lese litt tekst på de språkene du får opplæring i, og det er ikke mange. Hadde det vært en fordel om nordmenn kjente verdenslitteraturen?
Norsk skole er breddfull av potensielle enere, helt alminnelige barn. De lider av medfødt kunnskapstørst og nysgjerrighet, et artskjennetegn ved mennesket. Hvorfor er det ingen som lærer dem noe?
@Oppvekst
