Vesten begynner å innse nederlaget mot Russland i Ukraina

0

Både USAs utenriksminister Antony Blinken og EUs Josep Borrell er dystre i sine framtidsutsikter. På slagmarka i Ukraina gjør de russiske styrkene en langsom, men ubønnhørlig framgang mot en ukrainsk hær som mangler folk, ammunisjon og våpen.

Russland kan oppnå en ufortjent seier i Ukraina hvis kongressen ikke autoriserer tildelingen av ytterligere militærhjelp til det krigsherjede landet, ifølge utenriksminister Antony Blinken.

«Det vi gjør, det vi ikke klarer, i dette øyeblikket vil få dype konsekvenser i flere tiår fremover,» sa Blinken til journalister under en pressekonferanse ved utgangen av året i utenriksdepartementet i USA. «Hvis vi kommer til kort, vil det ikke være våre motstandere og konkurrenter som stoppet oss. Det vil være oss selv.»

Eksistensen til Den europeiske union står på spill i Ukraina, ifølge den høye representanten for EU for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, Josep Borrell, i et intervju med The Guardian.

«Kanskje er dette øyeblikket vi må se på faren som kommer fra en stormakt som truer vårt demokrati, som truer Europa selv, ikke bare Ukraina. Og hvis vi ikke endrer kurs raskt, hvis vi ikke mobiliserer all vår kapasitet, vil det la Putin vinne krigen i Ukraina. Tilsvarende hvis vi ikke klarer å stoppe tragedien som skjer i Gaza, tror jeg prosjektet vårt vil bli veldig skadet.»

Så nå handler krigen i Ukraina altså om USAs, NATOs og EUs framtid.

Også tenketankland er pessimistiske

Institute for the Study of War er en neocon tenketank i Washington som drives av Kimberly Kagan, svigerinne til til Robert Kagan, som er gift med Victoria «Fuck the EU» Nuland.

Deres daglige rapporter om krigen i Ukraina er ofte hovedkilde for Ukraina-dekninga i vestlige mediehus.

Nå har de kommet med en rapport som sier det forbudte: The High Price of Losing Ukraine. Military-Strategic and Financial Implications of Russian Victory.

Forfattere er Frederick W. Kagan, Kateryna Stepanenko, Mitchell Belcher, Noel Mikkelsen og Thomas Bergeron. Førstnevnte er ektemannen til Kimberly Kagan og sønn av litauiskfødte Donald Kagan. Dette er den indre kjernen av USAs krigshissende neocons.

Det innledende avsnittet i rapporten slår an tonen:

USA har en mye høyere innsats i Russlands krig mot Ukraina enn de fleste tror. En russisk erobring av hele Ukraina er på ingen måte umulig hvis USA kutter all militær bistand og Europa følger etter. Et slikt utfall ville bringe en forslått, men triumferende russisk hær helt opp til NATOs grense fra Svartehavet til Polhavet.

Så følger en situasjonsbeskrivelse som det ikke er hode eller hale på:

Det ukrainske militæret med vestlig støtte har ødelagt nesten 90 % av den russiske hæren som invaderte i februar 2022 ifølge amerikanske etterretningskilder, men russerne har erstattet disse mannskapstapene og øker sin industrielle base for å erstatte sine materielle tap med en hastighet mye raskere enn deres førkrigskapasitet hadde tillatt.

Hvordan kan en russisk hær som er ødelagt opp til 90% på noen måte utgjøre en trussel mot USA og NATO? Dette er drømmer og ideologi, ikke virkelighetsbeskrivelse.

Men fortsettelsen er mer opp til virkeligheten:

En seirende russisk hær på slutten av denne krigen vil være kamperfaren og betydelig større enn de russiske landstyrkene før 2022. Den russiske økonomien vil gradvis komme seg etter hvert som sanksjonene uunngåelig eroderer og Moskva utvikler måter å omgå eller dempe de som gjenstår. Over tid vil den erstatte utstyret og gjenoppbygge sin indre struktur, og trekke på et vell av hardt vunnet erfaring med å kjempe mot mekanisert krigføring. Det vil bringe med seg avanserte luftforsvarssystemer som bare amerikanske stealth-fly – sårt nødvendige for å avskrekke og konfrontere Kina – kan trenge gjennom på noen sikker måte. Russland kan utgjøre en stor konvensjonell militær trussel mot NATO for første gang siden 1990-tallet i en tidsramme satt i betydelig grad av hvor mye Kreml investerer i militæret. Siden Moskva allerede har forpliktet seg til et ambisiøst militært ekspansjonsprogram etter krigen, kan USA ikke være trygg på at tidsrammen vil være veldig lang.

Ikke helt virkelig likevel: Russland har ganske visst satset hardt på å bygge opp forsvaret i løpet av denne krigen, men NATO bruker totalt 20 ganger så mye på militærvesenet som Russland. Og likevel er altså Russland en dødelig trussel mot NATO?

Og Kagan & co mener at dersom NATO skal motstå Russland, må USA avsette en betydelig del av sine egne militære styrker til Europa.

For å avskrekke og forsvare seg mot en fornyet russisk trussel etter en full russisk seier i Ukraina, vil USA måtte utplassere en betydelig del av sine bakkestyrker til Øst-Europa. USA vil måtte stasjonere et stort antall stealth-fly i Europa. Å bygge og vedlikeholde disse flyene er i seg selv dyrt, men utfordringer med å produsere dem raskt vil sannsynligvis tvinge USA til å ta et forferdelig valg mellom å beholde nok i Asia til å forsvare Taiwan og dets andre asiatiske allierte og avskrekke eller beseire et russisk angrep på en NATO-alliert. Hele foretaket vil koste en formue, og kostnadene vil vare så lenge den russiske trusselen fortsetter – potensielt på ubestemt tid.

Og det kommer mer:

Kostnadene for disse defensive tiltakene vil være astronomiske og vil sannsynligvis bli ledsaget av en periode med svært høy risiko når amerikanske styrker ikke var tilstrekkelig forberedt eller stilt til å håndtere verken Russland eller Kina, enn si begge sammen.

Og så ser ISW for seg en full russisk erobring av Ukraina:

Den våte drømmen: Gjøre Svartehavet til NATO-hav

Så kommer ISW med den egentlige grunnen til USAs krig mot Russland i Ukraina: Drømmen om å gjøre Svartehavet til NATO-hav (det vil si USA-hav). Ved en full ukrainsk seier: “The Black Sea would become very nearly a NATO lake.”

Hører dere, kjære venner på venstresida som tror at denne krigen har noe som helst med ukrainsk sjølråderett å gjøre. Det dreier seg om å erobre Svartehavet. Det er den kampen dere deltar i.

Og enda en innrømmelse:

NATOs framtid er knyttet mye tettere sammen med framtida til Ukraina enn folk flest forstår.

ISW ser for seg et fullstendig sammenbrudd for NATO, og skrekk og gru for folk som dem: Sammenbrudd for drømmen om USA:

Å endre USAs vilje er ingen liten ting. Amerika er en idé. Amerika er et valg. Amerika er en tro på verdien av handling. USAs innenlandske motstandskraft og global makt kommer i ikke liten grad fra folk og land som velger USA.

En russisk seier over USA i Ukraina ville splintre dette bildet av USA som drøm og idé.

Og som analytikeren Simplicius kommenterer:

Den «hellige» ideen om Amerika som er destillert her, er ikke noe mer enn en imperialistisk illusjon, et nett kastet over øynene til et europeisk kontinent som har vært under total okkupasjon siden slutten av andre verdenskrig. Det de sier, til syvende og sist, er – det er ingen iboende hellighet til dette produserte idealet deres, men det er snarere en påtvunget illusjon, som er like sprø som kritt når folk blir vekket til det. Og de mener Russlands oppvåkningskrefter er en eksistensiell trussel.

Denne artikkelen bygger i svært stor grad på en meget omfattende analyse som Simplicius The Thinker har gjort og som man kan lese her: Breaking Down Thinktank-land’s Latest: Estonian MoD & ISW Analysis.

Se også:

Forrige artikkelGaza: Jul i helvete
Neste artikkelLurer du på hvem som fikk tidenes julegave i år?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).