oss 100 kroner!
Ved starten på et nytt år, er det lett å havne i det litt filosofiske hjørnet. Særlig når alderen er blitt såpass høy at den fremtidige tilværelsen ”under torva” rykker nærmere og nærmere. Tenkte jeg skulle være moderne og dele min livs situasjon med noen flere, men dessverre så har instagram, facebook og så videre gått meg hus forbi. Jeg tyr da til steigan.no
Hvordan har jeg det?
Frisk som en fisk (egentlig et litt merkelig uttrykk) og glad som en laks (der har vi det med fisken igjen). Jeg har det grunnleggende som et menneske trenger for å ikke få rynker, søvnløse netter, hemoroider, klaustrofobi, astropofobi, migrene osv. Nemlig noen barn som selv er harmoniske og ”på plass”, en uanstrengt pensjonist tilværelse, mat nok selv om kvaliteten kan diskuteres, tak over hodet og mulighet til å nyte det som naturen har å by på (da mener jeg ”live” og ikke et naturprogram). Heldig gris er jeg, som midt i en verden hvor det overveldende flertall av menneskene lever liv som til de grader er preget av bekymringer, kan leve et så bekymringsløst liv!!!
Hvordan det kan ha seg at jeg har vært så heldig?
Er det bare som i Lotto? Flaks???
På en måte er det vel det. Flaks at jeg ble født i Norge og ikke i Sentral-Afrika, at jeg ble født i 1953 og ikke i 1839.
Men jeg tror det er andre faktorer også.
Det Norge jeg har blitt født inn i, har jo blitt skapt av noen. Da tenker jeg ikke bare på at det er blitt bygd en bro eller to, en vei eller tre. Nei, jeg tenker på at Norge en gang har vært et helt annet land. Et land hvor sulten og nøden herjet. Et land hvor det å være fisker innebar å sette livet på spill på havet, og samtidig være underlagt væreieren / kjøpmannen som bokstavelig talt kunne avgjøre din og din families utkomme. Fikk man kreditt etter en sesong med svart hav? Hva var betingelsene?
Det samme gjaldt de som etter hvert fikk arbeid i industrien. 12 timers arbeidsdag, 6 dager i uken, en lønn det nesten var umulig å leve av, helsefarlige forhold … Og alltid arbeidsløsheten lurende rundt hjørnet hvis man kom på kant med bedriftseieren …
Og bøndene.
Ja, det var et helt annet land.
De velstående med makten.
De fattige maktesløse.
Men så begynte det å røre seg, arbeiderne organiserte seg, fiskerne også, fagforeninger kom, streiker kom, det var kamp på kniven. Lockout, streikebryteri, politi mot arbeidere … Det var harde tak. De rike og mektige ga seg ikke uten sverdslag. Nei, her skulle de stille betingelsene. Her skulle de avgjøre rett og galt. Her skulle de avgjøre lønns- og arbeidsforholdene.
Men de rike og deres politiske representanter på høyresiden tapte. Arbeidsfolk vant. Og gikk straks i gang med å skape velferdssamfunnet.
Gratis offentlig helse til alle!
Gratis offentlig skole til alle!
Arbeidsløshetstrygd!
Pensjonsrettigheter.
Det ble ikke skapt på en dag og underveis var det motstand. De velstående, som jo ikke hadde bruk for et velferdssamfunn (de var jo rike nok til å ha barna på privatskoler, de var rike nok til å kjøpe seg helsetjenester, de var rike nok til å spare opp til egen pensjon, de ble ikke arbeidsløse), de kjempet imot – ved hver korsvei. Men tapte.
Og vi fikk et samfunn, vårt fantastiske velferdssamfunn, hvor alle hadde økonomisk trygghet. Ordnete arbeidsforhold. Anstendig lønn osv.
Og inn i dette ble jeg altså født!
Ja, jeg vant i Lotto. Når det gjelder tid og sted. Men det var noen som hadde kjempet for at Norge ble det samfunnet som jeg ble født inn i.
Hadde de tapt – ja da hadde nok vårt land lignet mer på USA. Hvor helse er en vare for de med penger, offentlig skole med en elendig kvalitet er for de uten penger, og privatskoler for de med penger. Pensjon? Arbeidsløshetstrygd? Anstendig lønn? Forutsigbare arbeidsforhold? GLEM DET. Her rår pengemakta. Den har vunnet!!!
Nei, takk og pris for at de ikke vant her.
Så på den måten vant jeg i Lotto. Jeg ble født her og ikke der.
Jeg skrev at jeg var frisk (som den berømte fisken) og glad (som den berømte laksen). Jeg bløffet ikke. Jeg skrev at jeg levde et bekymringsløst liv. Her bløffet jeg nok litt. Ja, jeg har ingen vesentlige bekymringer over min nåtid! Men slik er det ikke med fremtiden. Der er jeg bekymret. For mine barn og mine barnebarn. Som skal arve Norge.
Hva skal de arve?
Det velferdssamfunnet som jeg arvet?
Eller et samfunn på full fart bort fra solidariske løsninger og tuftet på de rike og velståendes ideologi om at enhver er seg selv nærmest (men man kan godt gi litt til veldedige formål).
Jeg er stygt redd for at det er i ferd med å bli det siste.
Er det bare en fornemmelse? Er det bare en nostalgisk lengten etter det som var? Og som tiden har rosemalt?
Jeg mener nei. Jeg mener at vi soleklart ser tendensene rundt oss:
- Faste, trygge ansettelser med sterke fagforeninger i ryggen er på vei ut. Midlertidige ansettelser, med vikar byråer er på vei inn. Med dertil svekkede rettigheter for de ansatte.
- Privatisering av alt som kan privatiseres er blitt selve samfunnets mål.
Statoil, Telenor, NSB, sykehjem, skoler, sykehus, veibygging, politi (vaktselskaper) alt skal på anbud og på private hender… angivelig fordi det blir effektivere og billigere! Vi har ikke råd til det offentlige!!!
- Total internasjonal konkurranse sikrer kappløpet mot bunnen. Det kan alltid finnes noen et eller annet sted i verden som er villig til å jobbe billigere enn nordmannen. La dem konkurrere ut nordmannen. Eller la nordmannen senke lønnskravene til 100 kr. timen, eller 35 kroner timen.
Det som bekymrer mest er at denne avviklingen av velferdsstaten skjer uten at vi snakker om vi vil at det skal skje eller ikke? Det skjer uten debatt! Det er liksom naturgitt. ”Norge har ikke råd lenger” (Vi hadde det før da vi var et mye fattigere land, men ikke nå lengere!?!?!?) Og det skjer med Orwellsk tåkeprat. ”Vi vil ikke legge ned velferdsstaten, vi vil bare modernisere den” ”Vi vil bare fornye den”. Jammen sa jeg smør! Fornye den du liksom. Det er jo gamle dager de så iherdig arbeider for skal komme tilbake.
Det verste er at det ikke lengere er høyrekreftene som står for dette synet alene. (Slik det var den gang velferdssamfunnet ble kjempet frem) Nei utviklingen har faktisk gått sakte men sikkert i denne retningen uavhengig av om det har vært sosialdemokratene eller Høyre som har styrt!!!!
Kanskje derfor at debatten om det er slik vi vil ha det, har helt uteblitt?
Kanskje derfor denne utviklingen blir presentert som naturlov?
Uansett … Dette bekymrer meg. Ikke på vegne av meg selv, jeg skal snart ”under torva” og kanskje snu meg et par ganger i sjokk og avmakt, men for mine barn og mine barnebarn. Hva skal de arve? Et nådeløst samfunn med usikre arbeidsforhold, todelt helsevesen, todelt skolevesen, todelt eldreomsorg, politisk debatt redusert til banale reklameinnslag på private TV kanaler?
Det ser slik ut. Hvis det ikke skjer en kuvending.
Så jeg setter min lit til kua. Måtte den ha kraft til å vende. (Hva er det egentlig med disse dyreuttrykkene?)
