USAs og Israels folkemord i Gaza er dårlig nytt for fransk shipping og franske havner

0

Macron gir etterretningssjefen sparken.

Det var en dramatisk melding Frankrikes president Emanuel Macron fikk levert i forrige uke: Ikke bry deg om at Israel struper palestinerne, lød meldingen, houthiene og deres arabiske og iranske allierte er i stand til å strupe Frankrike.

Av John Helmer.

Macron skjøt budbringeren

Bernard Émié fikk sparken 20. desember, og Nicolas Lerner ble satt inn i hans sted. Kunngjøringen – første gang det har vært et slikt bytte mellom de tradisjonelt konkurrerende etterretningssjefene for henholdvis utenriks og innenriks – ble gjort i en tweet av den franske forsvarsministeren Sébastien Lecornu. Émié har vært sjef for Frankrikes utenriks etterretningsbyrå, DGSE (Generaldirektoratet for ekstern sikkerhet), siden 2017. Han erstatter Nicolas Lerner, leder for Frankrikes indre sikkerhetsbyrå, DGSI (Generaldirektoratet for intern sikkerhet), siden 2018.

Ved en tilfeldighet, samme dag som Émié ble sparket, fikk Lecornu en telefon fra Washington.

USAs forsvarsminister Lloyd Austin sa til Lecornu at «Rødehavet er avgjørende for global handel», og bemerket at omfanget og den økende frekvensen av disse angrepene utgjør et betydelig internasjonalt problem som må løses. USA og Frankrike gir begge betydelige bidrag til stabiliteten i regionen og søker videre samarbeid om bilaterale og multilaterale løsninger. Sekretær Austin takket Frankrike for deres støtte til den 44-nasjoners felles uttalelsen som fordømmer houthienes ulovlige angrep på internasjonal skipsfart.

Dette er Pentagon forståelse av uttalelsen. Men det betyr det motsatte.

Frankrike trekker sine marinestyrker i Rødehavet og Adenbukta ut av Austins militæroperasjon og USAs og Israels målretting mot Houthi-enheter på Jemen-kysten, samt av de iranske etterretningsfartøyene, MV Behshad for anker i Rødehavet, og MV Saviz i det østlige Indiahavet (Det arabiske hav).

I følge franske etterretningskilder, signaliserer faktisk elimineringen av Émié, at USAs støtte til Israels folkemordsoperasjon mot Gaza-palestinerne, og utvidelsen av krigen av houthiene i Yemen og Hizbollah i Libanon, driver beregningene av franske nasjonale interesser i motsatt retning av amerikanernes og israelernes. Émié er tidligere fransk ambassadør i Jordan, Libanon, Tyrkia og Algerie, og det franske utenriksdepartementets viktigste beslutningstaker for den arabiske verden i flere år før han ble utnevnt til å lede DGSE i 2017.

Lerner, derimot, har ingen direkte arabisk erfaring. Han er en klassekamerat av president Macron fra universitet, karrieren hans har vært begrenset til politioperasjoner i Sør-Frankrike, Korsika og Paris, og deretter på innenriksministerens private kontor da Macron sparket departementledelsen tre ganger på atten måneder.

Fransk presse sliter med å forklare hva som har skjedd med lederne av landets etterretningstjenester. I følge det statlige pressebyrået AFP og Le Monde lanserte Emié reformer innen DGSE og byråets budsjett økte. Han skal ha forbedret forholdet til det innenlandske sikkerhetsbyrået. Men mange har kritisert DGSE under ham for ikke å forutse den russiske invasjonen av Ukraina i 2022 og en rekke militærkupp i de tidligere franske koloniene Mali, Burkina Faso og Niger. En høyreorientert, bankeid regional avis, L’Est Républicain, hevder: «Bernard Emié og hans etterfølger Nicolas Lerner bidro til å forbedre de ofte anspente relasjonene mellom DGSE og DGSI, og erstattet førstnevnte med sistnevnte bekrefter koblinger beskrevet i etterretningssamfunnet som veldig ryddig og profesjonelt.»

Forsvarsminister Lecornu har slitt med Macrons pro-amerikanske, pro-israelske, anti-russiske linje mens krigen i Gaza har eskalert. Angående Israel sa Lecornu uken etter at Hamas-operasjonen startet i oktober, at «hoveddelen av støtten vi gir i dag er etterretning. Etterretningen som gis leveres som en del av det vanlige partnerskapet mellom våre to land. Dessverre har vi en lang historie i kampen mot terrorisme, og våre etterretningstjenester har spesielt kraftige ressurser og sensorer…Iran utgjør ubestridelige sikkerhetsutfordringer, både i sin støtte til Russland i krigen i Ukraina og i spørsmålet om atomspredning. I dag er det prioritet å unngå opptrapping. Israel har rett til å forsvare seg selv og sitt folk fra disse grusomhetene. Imidlertid må denne responsen være proporsjonal og i samsvar med krigens lover. Vi understreker at ingen annen aktør som er fiendtlig innstilt til Israel, skal forsøke å utnytte situasjonen…Det er en svært vanskelig situasjon på Gazastripen. Frankrike har ingenting å skamme seg over, det har alltid vært et av de mest pålitelige landene når det gjelder bistand og støtte.»

Siden oktober har franske etterretningskilder forsøkt å berolige den dypt mistroiske Hizbollah; utarbeide en sjøbåren hjelpeplan for Gaza på tross av av israelske innvendinger; og beskytte franske rederier og eksport-import-interesser som nå lider under Houthienes avskjæring av Suez-kanalen og Rødehavet. Hvis havkrigen eskalerer til Gibraltarstredet, er risikoen for Frankrike at Marseille vil bli avskåret fra både sine arabiske og afrikanske oljekilder samtidig; havnen i Marseille står for mer enn en tredjedel av Frankrikes råoljeimportforsyning og petroleumsraffinerikapasitet.

Og ikke bare olje. Mesteparten av Frankrikes containerimport kommer fra Kina, Sør-Korea, Japan, India og De forente arabiske emirater, som losser i Marseille fra fartøyer som reiser over Det indiske hav, Rødehavet og Suez-kanalen.

Et avskjæring fra olje fra alle retninger i løpet av 2024, ledsaget av en containerblokade i øst, ville være en ny katastrofe for den høyreorienterte etterfølgeren som samler seg for å erstatte Macron i presidentvalget i 2027.

Styrken til de amerikanske og israelske lobbyene i Frankrike klarer ikke å undertrykke masseprotestene til de muslimske arabiske samfunnene, så vel som fra franske katolikker hvis trosfeller har blitt myrdet av Israel Defense Forces (IDF) i Gaza og på Vestbredden. Den separate økningen av motstand mot den amerikansk-israelske krigen fra franske industrimenn og havnefagforeninger er uventet – og vanskeligere for Macron å undertrykke slik han har forsøkt med sikkerhetsstyrkene ledet av Lerner ved DGSI.

Følg den franske økonomiske eksponeringen for den arabiske strategien for å bekjempe USA og Israel i denne rapporten fra midten av 2022 av Det internasjonale energibyrået (IEA) og dette kartet. IEA, et anti-russisk byrå dominert av USA, nevner hverken Israel eller Midtøsten-krigen i rapporten.

KART OVER FRANKRIKES OLJEHAVNER, RØRLEDNINGER OG RAFFINERIER, 2022

Klikk HER for forstørret bilde.

Amerikansk militær-, britisk maritim- og kommersiell maritim presse rapporterer at det var flere Houthi-drone- og missiloperasjoner i Rødehavet i løpet av 26. desember.

Mediterranean Shipping Companys containerskip MSC United VIII ble angrepet etter å ha forlatt King Abdullah-havnen i Saudi-Arabia, med kurs mot Pakistan; en talsmann for Houthiene identifiserte ikke den israelske forbindelsen til fartøyet, dets italienske eier eller lasten, men sa at det ble truffet etter at det nektet å svare på tre advarsler. Israel-forbindelsen antas av maritime kilder å være en operasjonell kamuflasjeordning mellom MSC og det israelske ZIM-rederiet, eid av Eyal og Idan Ofer.

Til venstre: MSC United VIII; til høyre, skipets posisjon da det ble angrepet i det sørlige Rødehavet 26. desember.

Den russiske reaksjonen på Macrons etterretningsutrenskning har ikke blitt forstått av mainstream media; det har blitt dempet ned i spesialiserte militær- og sikkerhetsmedier av Kremls restriksjoner på avsløring og debatt om hvor mye støtte Kreml og generalstaben skal gi til de arabisk militære – Hamas, Hizbollah, houthiene – og til Iran.

Utenom det vanlige, publiserte den Moskvabaserte sikkerhetspublikasjonen Vzglyad som har fulgt en streng pro-israelsk linje siden starten av Gaza-krigen, på mandag en rapport signert Yevgeny Krutikov som avslører sårbarhetene til de franske etterretningstjenestene i Afrika, Libanon og Russland. Krutikov har tidligere tjenestegjort i det russiske militære etterretningsbyrået GRU; familie hans har en lang og fremtredende historie med tjeneste i sovjetisk utenriksdepartement. Krutikov publiserer også på en uavhengig Telegram-konto, Mudraya Ptitsa («Klok Fugl»); der mindre tilbakeholden i sin støtte til de arabiske militære styrker og deres kamp mot Israel, i likhet med de fleste av Russlands slagmarkskorrespondenter, militærbloggerne og deres russiske kilder i hæren.

Krutikovs rapport fokuserer hovedsakelig på hva de russiske kildene hans vet om franske operasjoner i Afrika. Den fortsetter imidlertid å peke på rollen russerne mener Émié har spilt i Libanon, spesielt med Hizbollah. Den russiske teksten er oversatt ordrett; illustrasjoner og referanser er lagt til.

26 desember 2023

Hvordan fransk etterretning tapte for Russland i Afrika

Av Jevgenj Krutikov

Frankrikes president Emmanuel Macron har avskjediget sjefen for Generaldirektoratet for ekstern sikkerhet (DGSE), det vil si utenlandsk etterretning, Bernard Émié. Fransk etterretning har gjort flere store feil på én gang, og dette gjelder spesielt i Afrika, inkludert de landene Frankrike ble tvunget til å forlate, mens Russland derimot utvider sin tilstedeværelse.

Bernard Émié har vært sjef for fransk etterretning siden 2017. Hans forgjenger, Jean-Pierre Palasse, varte som administrerende direktør i syv måneder og ble sparket av Macron med en ødeleggende karakterisering («fullstendig uprofesjonalitet»). Macron var opprørt over at Palasse ikke var i stand til å etablere arbeid i Russland og Ukraina, som dermed resulterte i at den franske presidenten ble «utilstrekkelig informert», inkludert under den såkalte Normandy Format-prosessen. Fransk etterretning hadde rett og slett ingen agenter i Moskva, og heller ikke evnen til å analysere informasjon.

For Émié var det slutt for noen dager siden, da fire DGSE-ansatte ble arrestert i Burkina Faso på en gang. Paris nekter for at fangene skal være involvert i etterretning («disse er tekniske spesialister»), men den samtidige avgangen til to dusin franske borgere fra Burkina Faso, som fulgte denne interneringen, fanget oppmerksomheten. En slik masseeksodus indikerer tydelig ødeleggelsen av et spionnettverk og kalles vanligvis en «evakuering». Franskmennene forlot også nabolandet Niger fullstendig.

Men skyene har samlet seg over Émié siden i sommer. Det begynte å dukke opp artikler i pressen om hans mulige avgang i forbindelse med en serie statskupp i Afrika og reorienteringen av de frankofone landene på kontinentet mot Russland. Mellomresultatet av denne trenden har vært den faktiske opphuggingen av det «franske verden»-systemet i Afrika, frem til oppgivelsen av bruken av det franske språket i en rekke land.

En dokumentar fra 2023 på engelsk som forklarer hvordan Frankrike har styrt, og fortsetter å styre sine tidligere afrikanske kolonier.

Dette er en stor geopolitisk katastrofe for Paris. Det postkoloniale systemet i Afrika var en viktig del av den franske statsdannelsen. Oversikten over hva som skjer i Paris har ennå ikke kommet helt frem, men etterretningssjefen ble det første offeret for prosessen med å tenke nytt om Paris’ rolle i verden. Émié, i likhet med sin forgjenger, «informerte ikke tilstrekkelig» til Macron.

Dette er sannsynligvis sant, men etterretningssjefen er ikke hovedårsaken til Frankrikes tilbaketrekning fra Sahel. Selv om, selvfølgelig, til tross for de seriøse ressursene og posisjonene til DGSE i Afrika, var det ikke Russlands ankomst til kontinentet fransk etterretning ikke fikk med seg, men de dype prosessene som finner sted i landene i regionen. Først av alt, den eksplosive veksten av anti-franske følelser, provosert både av den generelle postkoloniale politikken og fiaskoen til franske forsøk på å takle islamister i Sahel og flere separatistbevegelser.

Russisk bistand har vist seg å være svært effektiv på bakken. Spesielt den nylige frigjøringen av Kidal i Mali, som ble ansett som hovedstaden til tuareg-separatistene, er et tydelig eksempel på dette. Franskmennene klarte i prinsippet ikke å takle separatistene, og regjeringene i flere Sahel-land mistenkte at Paris spilte et dobbeltspill med både islamister og tuareger bak ryggen deres med involvering av DGSE.

I tillegg ser det ut til at DGSE har sovet under aktiveringen av USA i Afrika, som har vært direkte målrettet mot Frankrikes interesser.

Grovt sett utnyttet Washington svekkelsen av Paris sin posisjon på kontinentet og begynte å presse historisk funderte økonomiske preferanser bort fra franskmennene. Særlig gikk oljeselskapet Total på store tap. Og det mulige tapet av urangruver i Mali setter generelt spørsmålstegn ved hele energisystemet i Frankrike.

En annen uheldig historie knyttet til Bernard Émié er forhandlingene bak kulissene i Libanon. Sjefen for fransk etterretning ankom personlig Beirut, hvor han forsøkte direkte å styre den libanesiske regjeringen og organisere forhandlinger med Hizbollah. Faktum er at Émié tidligere var ambassadør i Jordan og Libanon, selv om hans første diplomatiske spesialisering var begrenset til landene i den afrikanske Sahel. Men han mente at hans erfaring og autoritet var nok til å løse noe i Libanon. Forhandlingene i Beirut mislyktes til slutt, og lokalpressen trykket opprørende artikler om at sjefen for fransk etterretning manipulerte den libanesiske regjeringen.

Émié er en karrierediplomat. Dette er et trekk ved Frankrike: sjefen for [utenriks] etterretning utnevnes vanligvis fra diplomatiske kretser. Det antas at administrerende direktørs stilling er mer politisk enn profesjonell. Et kontor i en dyster bygning på Boulevard Mortier nær Père Lachaise-kirkegården er en middelmådig posisjon for karrierevekst.

DGSE-hovedkvarteret på Boulevard Mortier i Paris.

Émié tok imidlertid rollen sin på alvor. Han prøvde å reformere DGSE, fikk Macron til å øke etterretningsbudsjettet. Men Macron har tilsynelatende for høye ambisjoner: han prøver å spille i flere retninger samtidig. Først av alt i Ukraina, og deretter i Afrika.

Den ukrainske retningen var en konsekvent fiasko av tre etterretningssjefer, selv om den franske presidenten regnet med dem og denne prosessen for å spille rollen han siktet til. Etter å ha mislyktes i å oppnå noe i ukrainsk retning, gikk Paris inn i skyggen, men dette var et stort slag for Macrons ego. Og så skjedde det som skjedde i Afrika, og sammenbruddet av innflytelsen fra Paris i utlandet tok form av et snøskred.

Macron har nå tatt en ukonvensjonell avgjørelse. Nicolas Lerner (bildet over), som tidligere jobbet som sjef for fransk kontraetterretning (DGSI), er utnevnt til stillingen som generaldirektør for DGSE. En morsom detalj: hovedkvarteret til den franske kontraetterretningen ligger på Stalingrad Boulevard i en bygning kalt Malakoff, til minne om den franske stormingen av Malakhov Redoubt i juni 1855, under Krim-krigen. Den franske seieren i det slaget førte til Sevastopols fall.

Lerners utnevnelse er et veldig kontroversielt trekk, siden kontraetterretningsoffiserens tenkning er radikalt forskjellig fra etterretningsoffiserens tankestil. Grovt sett er dette ikke bare ulike yrker, men også separate verdener. Og Lerner var også gendarme i nær fortid. Han jobbet både i Paris-politiet og i provinsene [Languedoc-Roussillon], men viktigst av alt, han var politimester på Korsika. Han klarte på en eller annen måte å komme til enighet med lokale separatister, noe som ga en positiv effekt fra Macrons tur til øya der presidenten til og med lovet å øke Korsikas rettigheter til selvstyre. Men den største fordelen med Lerner er noe annet. Han er en barndomsvenn av Macron. De studerte sammen på en parisisk eliteskole, i parallelle klasser. Lerner er en del av presidentens indre sirkel. Macron har satset på en mann han stoler fullt og helt på.

Mest sannsynlig har Lerner blitt henvist til oppgaven med å returnere til de delene av verden og de områdene som Frankrike har evakuert fra de siste fem årene. Og i det store og hele er Macrons ambisjoner om å «gjøre Frankrike flott igjen» prisverdige. Ethvert ønske fra en europeisk stat om å kvitte seg med amerikansk press og bevege seg mot suverenisering av sin politikk er verdig respekt og generelt i tråd med Russlands interesser.

Men Lerner har kommet til DGSE i en veldig dårlig startposisjon. Det er en struktur; den fungerer; men som mange andre vestlige etterretningsbyråer, er den begrenset av ideologiske dogmer som «atlantisk solidaritet». For etterretningsarbeid er det en blindvei her: enten forsvarer du Frankrikes nasjonale interesser, eller «atlantisk solidaritet» der franske interesser ikke er synlige.

I tillegg må den nye sjefen for fransk etterretning nå være på defensiven. Agentnettverket i Sahel er ødelagt. De arabiske landene som tradisjonelt har vært i den franske innflytelsesbanen (Syria, Libanon, Algerie) ser på Macrons forsøk på å blåse opp seg selv med en viss forvirring. For eksempel støtter Algerie åpenlyst de samme tuareg-separatistene som Frankrike ser ut til å ha meldt seg på for å kjempe mot. I løpet av de siste ti årene har DGSE aldri vært i stand til å analysere situasjonen korrekt i noe bestemt land, og det har ført til ubehagelige hendelser. For eksempel var Macrons tur til Rwanda en fullstendig fiasko, selv om den var planlagt som en triumferende retur.

Uansett blir skjebnen til Nicolas Lerner vanskelig. Utnevnelsen av en nær barndomsvenn til stillingen som DGSE-direktør er en landemerkebeslutning. DGSE som struktur vil ha en ekstra maskinvareressurs, men dette vil ikke bety en umiddelbar forbedring av posisjoner selv der de har gått tapt de siste par årene. Og å vende tilbake til det russiske sporet er bare mulig med oppfinnelsen av noen nye tilnærminger. Og dette er ikke synlig i Paris ennå.


Disse artiklene ble først publisert på Dances with Bears:


US-ISRAEL GENOCIDE IN GAZA IS BAD FOR FRENCH SHIPPING AND PORTS, SO MACRON FIRES INTELLIGENCE CHIEF

Oversatt for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.

Forrige artikkelI det stille endrer Biden-administrasjonen Ukraina-strategien
Neste artikkelIsraelsk soldat skyter og skader kolleger etter Gaza-mareritt
John Helmer is an australskfødt journalist og utenrikskorrespondent basert i Moscow, Russland siden 1989. Han blogger på Dances with bears, https://johnhelmer.org/