oss 100 kroner!
I et innlegg i KSU.no skriver Professor Morten Walløe Tvedt, Høyskolen Innlandet:
Varsko om brudd på demokratiets spilleregler
I Verdens helseorganisasjon, WHO, forhandler nå land om rettslige reguleringer som vil kunne innskrenke hvert menneskes frihet på en måte som er uten sammenligning i verdenshistorien.
WHO krever at landene holder forhandlingsresultatene strengt hemmelige. Å forhandle om nye rettsregler uten å gi innsyn er uvanlig i internasjonale forhandlinger. WHO skaper et demokratisk problem, fordi resultatet av forhandlingene angår oss alle. Hva er Norges syn? Neste forhandlingsmøte er i desember.
Vi har tidligere gjengitt diskusjonen i NRK Debatten 19. oktober der professor Tvedt var blant deltakerne.
I NRK Debatten 19. oktober, om forhandlingene om endringer i International Health Regulation (IHR) under WHO, sa Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet Ole Henrik Krat Bjørkholt at «Det er fullstendig utelukket, fullstendig utelukket, med noen form for suverenitetsavståelse i slike spørsmål som det er trukket opp her.» Det stemmer at det ikke står formelt skrevet at landene skal avgi suverenitet. Det Bjørkholt derimot ikke sa noe om, er at kombinasjonen av en serie bestemmelser i IHR gjør at Norge allerede i dag er delvis bundet og vil kunne bli enda tettere rettslig bundet til å gjennomføre Generaldirektørens anbefalinger. Det hadde vært ryddig om statssekretæren hadde informert om at dersom Norge ikke aktivt protesterer mot endringer i IHR, har Norge gjennom artikkel 55 og 59 allerede har avgitt beslutningsmyndighet til WHO til å vedta endringer i IHR. Dette er komplisert jus. Temaene det forhandles om er så inngripende at offentligheten umiddelbart må få innsyn i forhandlingsutkastene.
I Debatten sa statssekretæren at «Et ikke-bindende råd er fortsatt et råd.», men her unnlater han å nevne at artikkel 42 i IHR sier at Norge og andre land er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre anbefalingene fra WHO, «uten opphold». Er du forpliktet til å gjennomføre en anbefaling uten opphold, spiller det liten rolle om den kalles en anbefaling eller et pålegg. Det er fremmet flere forslag som tilsammen vil gjøre det som formelt sett kalles anbefalinger blir bindende (artikkel 43, ny 13A med flere). Det skal også etableres en gjennomføringskomité som skal se på om land har fulgt opp anbefalingene.
Den bindende karakteren av IHR styrkes ytterligere av forslaget til IHR artikkel 4 nytt 1bis (tillegg). Her forpliktes Norge og hvert land til å «vedta eller tilpasse lovgivning som gir Nasjonal Myndighet for IHR kompetanse og ressurser til å utføre sine funksjoner». Medlemslandene skal altså forpliktes til å på forhånd lage lover som gjør det mulig for helsemyndighetene å «uten opphold» omsette Generaldirektørens bindende anbefaling til norsk rett.
Et demokratisk problem – Stortinget må reagere
Professor Tvedt konkluderer sin artikkel slik:
Det er et demokratisk problem at vi ikke vet hva Norges posisjon er i disse forhandlingene, og at Regjeringen ikke legger opp til at Stortinget skal involveres. Hvis ingen land protesterer på manglende åpenhet, ser det ut til at arbeidsgruppen i WHO kan legge frem ferdigforhandlede forslag, rett før en avstemning på World Health Assembly i mai 2024. Det bryter med demokratiets spilleregler. En stortingsrepresentant må be Kjerkol om at forhandlingsforslagene legges fram for offentligheten og Stortinget, for debatt, mens det ennå er tid til å komme med innspill til nye IHR. Spørsmålet Kjerkol må svare på er om Norge på neste forhandlingsmøte i IHR i desember vil kreve at møtet holdes åpent og de forhandlede tekstene legges frem?
