oss 100 kroner!
Ingen har noen gang tapt penger ved å satse på evnen til Løgnens og plyndringens kaosimperium når det gjelder å konstruere en «koalisjon av de villige» når de står overfor en geopolitisk dilemma.
I alle tilfeller, behørig dekket av den regjerende «regelbaserte internasjonale orden», gjelder «villig» vasaller som er forført av gulrøtter eller pisk til å følge imperiets luner til punkt og prikke.
Tips til det siste kapittelet: Coalition Genocide Prosperity, hvis offisielle – heroiske – kirkesamfunn, et varemerke for Pentagons PR-trollmenn, er «Operation Prosperity Guardian», angivelig engasjert i å «sikre navigasjonsfrihet i Rødehavet.»
Oversettelse: dette er Washington som nesten erklærer krig mot Jemens Ansarullah. En ekstra amerikansk destroyer er allerede sendt til Rødehavet.
Ansarullah holder seg til sine våpen og er på ingen måte skremt. Houthi-militæret har allerede understreket at ethvert angrep på jemenittiske eiendeler eller Ansarullah-missiloppskytningssteder vil farge hele Rødehavet bokstavelig talt rødt. Houthi-militæret bekreftet ikke bare at de har «våpen til å senke hangarskipene og destroyerne», men ga også en oppsiktsvekkende oppfordring til både sunnier og sjiamuslimer i Bahrain om å gjøre opprør og styrte sin konge, Hamad al-Khalifa.
Fra mandag, selv før operasjonen startet, befant hangarskipet Eisenhower seg rundt 280 km utenfor de nærmeste Ansarullah-kontrollerte breddegrader. Houthiene har Zoheir og Khalij-e-Fars anti-skip ballistiske missiler med en rekkevidde på 300 til 500 km.
Ansarullahs øverste politiske rådsmedlem Muhammad al-Bukhaiti følte seg tvunget til å understreke det åpenbare på nytt: «Selv om Amerika lykkes med å mobilisere hele verden, vil ikke våre operasjoner i Rødehavet stoppe med mindre massakren i Gaza stopper. Vi vil ikke gi fra oss ansvaret for å forsvare Moustazafeen (undertrykte) på jorden.»
Verden bør gjøre seg klar: «Hangarskip senket» kan bli den nye 9/11.
Frakt i Rødehavet forblir åpen
Våpenselgeren Lloyd «Raytheon» Austin, i sin nåværende svingdørstilling som sjef for Pentagon, besøker Vest-Asia – hovedsakelig Israel, Qatar og Bahrain – for å fremme dette nye «internasjonale initiativet» for patruljering av Rødehavet, Bab al- Mandeb-stredet (som forbinder Arabiahavet med Rødehavet) og Adenbukta. (Han har også fått med seg stormaktene Norge og Seychellene, o.a.)
Som al-Bukhaiti bemerket, er Ansarullahs strategi å angripe mot ethvert skip som navigerer Rødehavet knyttet til israelske selskaper eller forsyner Israel – noe som jemenittene gjør på grunn av skipstrafikkens medvirkning til folkemordet i Gaza. Det stopper først når folkemordet stopper.
Bab el-Mandeb-stredet er 29 km bredt på det smaleste punktet og en strategisk viktig rute for internasjonal handel – 10 % av verdens sjøbårne råolje strømmer gjennom stredet – noe som betyr at eventuelle forstyrrelser blir et globalt problem.
Med ett enkelt trekk – en de facto maritim blokade – beviste Ansarullah at kongen er naken: Jemen har i praksis gjort mer for å forsvare den palestinske saken enn de fleste av de sentrale regionale aktørene til sammen. De ble forøvrig alle beordret av Netanyahu offentlig til å holde kjeft. Og det gjorde de.
Det er ganske lærerikt å følge med på pengene igjen. Israel har blitt hardt rammet. Havnen i Eilat er tilnærmet stengt, og inntektene har falt med 80%.
For eksempel planla den taiwanske shippinggiganten Yang-Ming Marine Transport Corporation opprinnelig å omdirigere sin Israel-bundne last til havnen i Ashdod. Deretter avbrøt de alle forsendelser til enhver israelsk destinasjon. Det er ikke rart Yoram Sebba, president for Israel Chamber of Shipping, avslørte seg ved å være forundret over Ansarullahs «komplekse» taktikk og «uavslørte» kriterier som har pålagt «total usikkerhet». Saudi-Arabia, Egypt og Jordan har også blitt fanget i det jemenittiske nettet.
Det er avgjørende å holde i perspektiv at Ansarullah bare blokkerer skip som skal til Israel. Hovedtyngden av sjøfart i Rødehavet er fortsatt vidåpen. Så skipsgiganten Maersks beslutning om å ikke bruke Rødehavet, sammen med andre globale skipsfartsgiganter, kan presse konvolutten for fort – som å nesten tigge om at en amerikansk-ledet patrulje trer i kraft.
Les: Norge inn i USAs krig mot Jemen
Inn kommer CTF 153
Så langt har vi på den ene siden Jemen som nærmest styrer Rødehavet. På den andre siden finner vi UAE-Saudi-Jordan på tandem, i form av en – alternativ – landkorridor satt opp fra havnen i Jebel Ali i Persiabukta over Saudi-Arabia til Jordan og deretter Israel. Korridoren bruker logistikkteknologi fra Trucknet: det er lastebilbasert tilkobling over land i praksis, noe som reduserer transporttiden fra 14 dager via Rødehavet til maksimalt 4 dager på veien, 300 lastebiler om dagen, hver dag.
Jordan er selvfølgelig med og driver omlastningen fra UAE og Saudi-Arabia.
Den overordnede rammen for alt dette er Ett Israel-planen, entusiastisk fremmet av Netanyahu, hvis hovedmål er en forbindelse med den arabiske halvøy og mest av alt NEOM-teknologimetropolen som skal bygges teoretisk frem til 2039 i den nordvestlige Tabuk-provinsen i Saudi-Arabia, nord for Rødehavet, øst av Egypt over Akababukta og sør for Jordan. NEOM er MbS sitt prosjekt for å modernisere landet, som for øvrig er nødt til å inneholde Israel-opererte AI-byer. Det er dette Riyadh virkelig satser på, mye mer enn å utvikle tettere forhold til Iran under rammen av BRICS+. Eller å bry seg om Palestinas fremtid.
Når det gjaldt den planlagte marineblokaden fra Jemen var saudiaraberne mye mer forsiktige. Selv da Tel Aviv direkte ba Det hvite hus om å gjøre noe, hva som helst, «rådet» Riyadh Washington til å utvise en viss tilbakeholdenhet.
Men ettersom få ting betyr mer for de straussianske neokoniske psykopatene som for tiden styrer USAs politikk enn å beskytte handelsinteressene i Rødehavet til hangarskipet (dvs. Israel, o.a.) sitt i Vest-Asia, var beslutningen om å opprette en «koalisjon» alt annet enn uunngåelig. (Straussiansk, nykonservativ etter Leo Strauss (1899–1973), o.a.)
Gå inn i den siste – faktisk fjerde – inkarnasjonen av Combined Maritime Force (CMF): en multinasjonal koalisjon fra 39 nasjoner etablert i 2002 og ledet av US Fifth Fleet i Bahrain.
Arbeidsgruppen eksisterer allerede: det er CTF 153, som fokuserer på «internasjonal maritim sikkerhet og kapasitetsbyggingsinnsats i Rødehavet, Bab al-Mandeb og Adenbukta». Det er grunnlaget for Coalition Genocide Prosperity.. Medlemmer av CTF 153 inkluderer, bortsett fra de vanlige mistenkte USA, Storbritannia, Frankrike og Canada, europeere som Norge, Italia, Nederland og Spania, supermaktene Seychellene og Bahrain (det femte flåteelementet). Saudi-Arabia og Emiratene, avgjørende nok, er ikke medlemmer. De vet, etter en syv år lang krig, da de var en del av en annen «koalisjon» (USA var på en måte «ledende bakfra») hva det vil si å kjempe mot Ansarullah.
Alle ombord på Northern Sea Route
Hvis Rødehavssituasjonen blir virkelig rød, vil den øyeblikkelig knuse Riyadh-Sanaa våpenhvilen. Det hvite hus og US Deep State ønsker rett og slett ikke en fredsavtale. De vil ha Saudi-Arabia i krig med Jemen.
Om Rødehavet blir rødt vil det også få den globale energikrisen til å spinne oppover. Tross alt, passerer minst fire millioner fat olje og 12 % av den totale globale sjøbåren handelen til Vesten Bab al-Mandeb hver eneste dag.
Så nok en gang har vi en grafisk bekreftelse på at Empire of Chaos, Lies and Plunder bare krever våpenhvile når det taper: se Ukraina-saken. Likevel risikerer kravet om våpenhvile i Gaza som er støttet av det overveldende flertall av FNs medlemsland å metastasere til en utvidelse av krigen i Vest-Asia.
Det kan passe inn i den klønete imperiale begrunnelsen for å sette Vest-Asia i brann for å forstyrre Kinas kommersielle BRI-drift og Irans, Saudi-Arabias og Emiratenes inntreden i det utvidede BRICS neste måned. Samtidig, og i tråd med fraværet av reell strategisk planlegging i Washington, tar det ikke hensyn til en rekke forferdelige, utilsiktede konsekvenser.
Så ifølge imperial optikk er den eneste veien videre ytterligere militarisering – fra Middelhavet til Suezkanalen, Akababukta, Rødehavet, Adenbukta, Arabiahavet og Persiabukta. Det passer nøyaktig inn i rammen av krigen om økonomiske korridorer.
Et aksiom bør hogges i stein: Washington vil heller satse på en mulig, dyp global resesjon enn bare å tillate en humanitær våpenhvile i Gaza. Resesjonen kan godt utløse turbokollaps i det kollektive Vesten, og en enda raskere økning av multipolaritet.
For å tilby sårt tiltrengt lindring av så mye galskap: nesten tilfeldig bemerket president Putin nylig at den nordlige sjøruten nå blir en mer effektiv maritim handelskorridor enn Suez-kanalen.
Originalen til denne artikkelen finnes her:
Yemen Ready to Stare Down a New Imperial Coalition
Ansarullah leader: Armed Forces to target US warships in Red Sea in case of strike on Yemen
Kommentar:
Ansarullahregjeringa i Jemen er svært klar over hva de holder på med. Gjennom åtte års krig mot den saudiarabiske alliansen har de utviklet kamperfaring og droneteknologi som gjør dem i stand til for eksempel å utslette de store oljeproduksjonsanleggene i nabolandene. De kan også uten tvil senke amerikanske marinefartøyer. Og de har åpenbart studert sin Sun Tzu og sett hvordan selv en liten stat kan ramme et imperium hvis man vet hva man gjør.
I Norge bør vi være klar over at Ansarullah ikke har forpliktet seg til å holde krigen i Rødehavet. Dersom alliansen som Norge er med i forbeholder houthiene seg retten til å slå til mot angripernes interesser, det være seg militære eller sivile, hvor som helst. Dette burde man ha tenkt på i regjeringa og i Forsvaret før man forpliktet Norge til å være ved- og vannbærer for USA i Rødehavet. Norges deltakelse har ingen militær betydning. Vi er bare med for å gi USA en slags «legitimitet» i deres egne øyne. Men prisen for en slik solidaritet med imperiet kan bli uforholdsmessig høy.
